Israel
Er det ikke mulig å få slippe? Da sikter jeg ikke til «enda en bok om Midtøsten, Israel og palestinernes skyld og uskyld – og til sist tingenes egentlige sammenheng», slik Trond Berg Eriksen i forrige nummer innleder sin anmeldelse av Herman Willis' nylig utgitte Katten og elefanten. Det jeg sikter til er mangelen på språklig og analytisk klarhet i anmeldelsen til Eriksen, som bør få orden i begrepsapparatet før han neste gang maner til debatt. Med Eriksens penn blir «islamistene» ikke bare feilaktig omtalt som en homogen masse, men også synonymt med «terroristene», og, skulle man være i tvil, de «betrakter aldri ikke-troende som mennesker».
Islamismen utgjør imidlertid en nær hegemonisk kulturell kraft på grasrotnivå i dagens Midtøsten, og er den viktigste politiske opposisjonen til autoritære og korrupte regjeringer. I den grad man i det hele tatt kan snakke om «sivilt samfunn» i Midtøsten, utgjøres det i hovedsak av islamistene. Hvem er så denne homo islamismus? Skal man si noe som helst meningsfullt om måten islamister påvirker forholdet mellom lov, stat og samfunn på, må man nødvendigvis differensiere mellom ulike islamister. Da kan man eksempelvis, à la tankesmia International Crisis Group, la ulike islamisters forhold til staten ligge til grunn for en typologi bestående av politisk islam (al-harakat al-islamiyya al-siasiyya), misjonerende islam (al-islam al-dawai) og jihadistisk islam (al-islam al-jiahdi). Det disse islamistene kan sies å ha felles er ønsket om kodifisering av Sharia, en konservativ holdning til Skriften, et ønske om sosial/politisk/kulturell autentisitet vis-à-vis vestlige konsepter og en mytifisert versjon av islamsk historie. Å si at «islamistene aldri betrakter ikke-troende som mennesker» er demoniserende, ment å vekke redsel og avsky for «Den andre» i ekte orientalistisk ånd.
Eriksen skriver videre harmdirrende om «de tusen årlige rakettangrepene på Israel fra palestinsk mark ( ).» Men la oss sette disse i perspektiv: Den israelske menneskerettighetsorganisasjonen BTselem oppgir at rakettene som kommer fra Gaza har kostet innbyggerne i den israelske byen Sderot, som er spesielt utsatt, fjorten liv fra september 2000 til februar 2008. Beklagelig som det er, United Nations Office for the Coordination of Humanitarian Affairs (OCHA) rapporterte til sammenligning bare fra 12. november til 16. desember i år, tolv palestinske dødsfall på Gaza relatert til Israel/Palestina-konflikten.
Som følge av den nok enda mer alvorlige israelske blokaden av Gaza, har blant andre Oxfam og Amnesty International i mars i år omtalt situasjonen på Gaza som den verste humanitære krisen der siden okkupasjonen i 1967. Richard Falk, som selv er jøde, professor i internasjonal lov ved Princeton University og FNs spesialutsending for De palestinske områdene, har nylig rettet flengende kritikk mot den israelske blokaden, og kalt den en forbrytelse mot menneskeheten. Som en glassklar illustrasjon av Israels arroganse overfor verdenssamfunnet, ble Falk nektet innreise til Israel 16. desember i år. Selv bemerker han at Israel slik retter oppmerksomheten bort fra okkupasjonens realiteter. En «distraksjonenes politikk».
Som Israel tar Eriksen neppe slike observasjoner til ettertanke. Han avfeier nemlig FNs «retorikk» som «patetisk skravl». Når han i tillegg kritiserer NRK, Dagbladet, Klassekampen, Aftenposten, finansministeren, utenriksministeren og Kåre Willoch (om enn litt forsiktigere) for å ha misforstått Israel/Palestina-konflikten, kan man jo undres hvorfor så store deler av norsk offentlighet etter hvert er blitt mer kritiske til Israel, og hvor man bør søke balansert informasjon? Som Bush Jr. tyr Eriksen til skjødesløs begrepsbruk og flåsete bemerkninger om «verdens ondskap» i sin forsvarstale for Israel, og gjør det slik klart at det i hvert fall ikke er hos ham vi bør søke den.
Erlend Paasche Mastergradsstudent i Midtøsten- og Nord-Afrikastudier ved UiO. Tilknyttet Prio/CSCW