Debatt

Gymnaslærer Pedersens beretning

Når AKP (m-l) vies langt mer oppmerksomhet enn partiets størrelse i dag skulle tilsi, viser det lengselen etter et engasjement som mangler i dagens Norge.

Det relativt nye fenomenet "ostalgi" defineres gjerne som et nostalgisk forhold til et lands sosialistiske fortid, og blir i all hovedsak knyttet til det tidligere Øst-Tyskland og – i noe mindre grad – til de tidligere østblokklandene. Resultatet er uansett en fornyet interesse for kulturelle fenomener, symboler og andre tilsynelatende utdaterte aspekter ved livet under kommunismen, slik vi blant annet så det eksemplifisert i Wolfgang Beckers populære film Good bye, Lenin! For dem som ønsker å finne ut hva som ligger til grunn for denne merkelige tilbakevendingen, kan et naturlig utgangspunkt være å knytte ostalgien opp mot dagens politiske situasjon, rettere sagt mot kapitalismens stadig økende evne til å fremstå som en naturgitt realitet vi ikke kan gjøre noe med.

Ostalgien fortoner seg dermed som et mulig svar på spørsmålet om hva som skjer med vår vilje til å arbeide for endring når vi befinner oss i en situasjon det tilsynelatende ikke finnes alternativer til: På den ene siden inngår fenomenet som et viktig element i forsøket på å gjøre opp status over vår nære fortid. Samtidig aner en at det også har karakter av en tapsbearbeidingsprosess, preget av at en prøver å finne en måte å forholde seg til tapet av muligheten for å tro at ting realistisk sett kunne vært radikalt annerledes. Med den slovenske filosofen Slavoj Zizeks ord:

And is not the ultimate cause of Ostalgie […] among many intellectuals (and even "ordinary people") in the defunct German Democratic Republic also a longing not so much for the Communist past, for what really went on under Communism, but, rather, for what might have happened there, for the missed opportunity of another Germany?

Drømmen om det som kunne ha skjedd er selvsagt ikke noe særtysk fenomen, og slik sett kunne det kanskje være nærliggende å spørre om en ikke også kan spore en lignende utvikling i land uten en kommunistisk bakgrunn. Finnes det, for eksempel, en norsk ostalgi, og hva er det i så fall som kjennetegner denne? For å antyde et svar, kan det være en god idé å ta utgangspunkt i Dag Solstads Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land fra 1982, som nå har tatt steget til det store lerretet; regissert av Hans Petter Moland og med Kristoffer Joner og Ane Dahl Torp i hovedrollene.

I romanen følger vi Knut Pedersen i tolv politisk turbulente år, fra han som ung, nyutdannet lærer ankommer Larvik i 1968. Noe av det første som slår en leser av 2006 i møtet med boken er at Solstads personer gjør noe som i dagens politiske klima kan virke totalt uhørt: De tror. Vel tviler de også til tider – noen, som Pedersen, mer enn andre – men de tror like fullt. Det det er snakk om, er en form for politisk tro som nesten kan sies å ha et religiøst preg: Under påvirkning av den radikale eleven Werner Ludal blir gymnaslærer Pedersen kommunist, og som så mange andre unge, norske intellektuelle på 70-tallet, melder han seg inn i AKP (m-l). Han og hans kamerater tror at "De Avgjørende Forandringer Av Betingelsene Vi Lever Under" er mulige, en fundamental omveltning som skal snu det norske samfunnet på hodet og erstatte det med et som er mer rettferdig, etter modell av Maos Kina.

I dag, 24 år etter at boken kom ut, virker dette håpet om en bedre verden på samme tid både latterlig naivt og merkelig tiltrekkende: Naivt fordi vi lever i en tid da vårt styringssett fremtrer som det eneste alternativet. Dette har Ludal allerede innsett ved beretningens slutt i 1980, noe som får ham til å ta steget fra AKP (m-l)s revolusjonssvermeri til Aps sosialdemokratiske realpolitikk:

[Werner] var lykkelig over at det ikke hadde skjedd noen revolusjon i Norge. Han var lykkelig over at arbeiderklassen her i landet hadde slutta opp om Det norske Arbeiderparti, med dets ideologi. Han stilte seg sjøl sterkt kritisk til samarbeidsideologien, og til Nato-medlemskapet, men den ga han iallfall en sjanse til å slåss mot urettferdigheten. Og ethvert tenkelig alternativ til det, var for Werner Ludal nå et reint mareritt.

Det Ludal ikke kunne forutse, er at selv ikke Ap har vist seg uforanderlig. Slik Magnus Marsdal og Bendik Wold hevder i Tredje venstre – for en radikal individualisme, gjennomgikk partiet en høyredreining på 1980- og 90-tallet. Marsdal og Wold forklarer dette nyliberalistiske hamskiftet ved å vise til teknokrater som Tormod Hermansen og Gudmund Hernes: "Slik festet nyliberalismen grepet i Norge […] ved at elitene i det statsapparatet Arbeiderpartiet hadde vokst sammen med selv tok rollen som nyliberalismens samfunnsingeniører." Slik de to forfatterne ser det, har dette ført til at den nyliberalistiske høyresiden i stadig større grad har fått sette den politiske dagsorden. Konsekvensen er at selv dens motstandere har innsett at en må forholde seg til et visst sett med fundamentale premisser, dersom en skal kunne gjøre seg noe håp om å få innflytelse og påvirkningskraft. Dette fører til at venstresiden har måttet legge til side ethvert forsøk på å finne alternative løsninger, i all hovedsak til fordel for en kamp om å føre den paradigmatiske nyliberale politikken på en mer human måte. Det er derfor ikke umulig å snakke om en innsnevring av det politiske rommet, og det er noe lignende Eirik Vassenden synes å mene, når han i Den store overflaten. Tekster om samtidslitteraturen hevder følgende: "Jeg tror det går an å si at vi, her til lands og stort sett i resten av Europa, ikke har noen politikk å snakke om. Vi har en enorm mengde heltidsansatte politikere, men ingen politikk. […] De bedriver butikk."

En vanlig oppfatning var da også at 1980- og 90-tallet i all hovedsak var en apolitisk tid, hvor folks fokus først og fremst var på den private sfæren. Med unntak av den globaliseringskritiske bevegelsens fremvekst på slutten av 90-tallet, har det inntil nylig heller ikke vært mye som har talt for at det politiske opprøret lenger opptar folk flest i noen særlig grad, verken i Norge eller Vesten generelt. At velintegrerte mennesker i dagens egalitære, vestlige sosialdemokratier skulle finne på noe mer drastisk enn å gå i demonstrasjonstog eller skrive under et opprop, virker nesten som en anakronisme. På egne vegne har vi lite å kjempe for og enda mindre vi kan drømme om å oppnå, mens en utpreget følelse av maktesløshet har gjort at vi heller ikke er spesielt villige til å engasjere oss for mennesker i andre deler av verden som ikke har tilgang på de samme godene og rettighetene som oss.

Nettopp dette er det som bringer oss til det andre poenget, tiltrekningskraften: Selv om det å tro på politisk endring i dag kanskje kan virke naivt, fremstår likevel denne utviklingen for mange som et tap. For, som Pedersen selv sier i etterpåklokskapens lys:

Jeg ser med stor skepsis på det redskapet jeg har gitt ti år av mitt liv til. Et kommunistisk parti skal en passe seg for, jeg håper jeg har fått leseren til å forstå det. Mer uviss er jeg imidlertid på om han (eller hun, som vi sier) har forstått den indre jubel jeg har skrevet denne beretninga i.

Det er mye som taler for at det her først og fremst er snakk om en glede over å ha gitt seg hen til noe som er større enn en selv. Den manglende evnen til å oppleve en slik følelse av transcendens innenfor vår (a)politiske hverdag kan, i kombinasjon med en misnøye med tingenes tilsynelatende uforanderlige tilstand, trolig være med på å forklare hvorfor AKP (m-l) i dag – omtrent 26 år etter at partiets storhetstid ugjenkallelig var forbi – blir viet langt større oppmerksomhet enn deres daværende medlemstall og konkrete politiske innflytelse skulle tilsi. Denne interessen har blant annet gitt seg utslag i bokutgivelser som Hans Petter Sjølis Mao, min Mao, det pågående Kaderprosjektet, krasse debatter om partiets støtte til Pol Pot, om våpentrening og ulovlig overvåkning av politiske motstandere, og nå altså også filmatiseringen av Gymnaslærer Pedersen. Ser vi alle disse elementene i sammenheng, begynner vi å ane konturene av et bilde hvor AKP (m-l) – våre siste profilerte representanter for en brennende politisk tro – fremstår som det sentrale omdreiningspunktet for en slags nasjonal ostalgisk avart. I tillegg til å vise frem partiets dårskap og blåøyde fanatisme, kan Molands film derfor kanskje minne oss på et engasjement som i det store og hele er mangelvare i dagens Norge.

Mer fra Debatt