Annonse
04:00 - 26. mai 2006

Androgynt pronomen

En språklig mutant kan være i anmarsj, ikke “han” eller “hun” – men “haun”.

Ikke forskjell på folk: Nye, androgyne tider, krever et nytt personlig pronomen, hevder Terje G. Simonsen. Foto: Scanpix
Annonse

De siste årene er det stadig oftere satt søkelys på androgynen – det tvekjønnede mennesket. Omfattende idéhistoriske perspektiver på dette betydningsfulle symbolet gis blant annet i Jan-Erik Ebbestad Hansen og Kari Møllers bok Kjønn og androgynitet (Gyldendal 2001). Det kan synes som om vi lever i en stadig mer androgyn virkelighet, og Ebbestad Hansen og Møller viser hvordan dette er uttrykt innenfor så vel litteraturen, som – i stikkordsform – popkultur (David Bowie, Prince), klesmoter (skjørt for menn) og seksuelle sub-kulturer (transvestitter). Også innen yrkeslivet er det klare tegn i så måte, i og med at det ikke lenger er mulig å skille grunnleggende mellom manns- og kvinneyrker.

Sosialpsykologer forteller oss også at det androgyne mennesket er den personlighetstype som klarer seg best i et moderne arbeidsliv. Den som forener i seg de egenskaper som klassisk sett har gått for å være i noen grad kjønnstilhørende (for eksempel “mannlig” handlekraft og “kvinnelig” intuisjon), vil ha størst mulighet for å “overleve”, for å tale darwinistisk. Og derved kommer androgynen, et av Europas aller eldste symboler på fullkommenheten, atter til heder og verdighet. Jeg vil på denne bakgrunn ta opp et tema som har vært fremme fra tid til annen siden 70-tallet, mest eksplisitt hos feminister og transvestitter, nemlig behovet for et nytt personlig pronomen som overskrider den gjengse delingen mellom hun- og hankjønn. Behovet er der, men ikke ordet – enn så lenge.

Behovet for et nytt pronomen springer ut av så vel ideologiske som praktiske årsaker. Ideologisk ønsker man å slippe sær-kjønnslige assosiasjoner hvor kjønn er underordnet for referansen til personen det gjelder, for eksempel kan legen, læreren, direktøren og så videre selvsagt like gjerne være en han som en hun – eller omvendt. Det hevdes også at det å – via språket – gjøre han- eller hunkjønnstilhørighet til noe absolutt grunnleggende for personlig identitet er ideologisk undertrykkende for dem som rent faktisk ikke opplever seg og sin virkelighet på denne måten.

Rent praktisk mener mange at det er tungvint alltid å måtte skrive hun/han i slike tilfeller, for eksempel i setninger som: “Når legen undersøker pasienten, må hun/han foreta undersøkelsen på en respektfull måte.” Jeg har snakket med flere lærebokforfattere som har uttrykt frustrasjon over å måtte gjennomføre en slik skrivemåte gjennom et helt læreverk. En foreleser fortalte at det oppleves både upraktisk og rotete å måtte huske si “hun eller han” hver eneste gang det refereres til en uspesifisert person.

Det er gjort forsøk på å lage et alternativt personlig pronomen både internasjonalt og her hjemme. De forslag som har vært forsøkt lansert på norsk – ordene hin og hen – har ikke hatt noen særlig suksess, men hvorfor? Det er det trolig flere årsaker til. For det første har ordene vært opptatt. Både hin og hen har helt andre betydninger allerede, og har hatt det gjennom en langvarig historie. Det er derfor vanskelig å skulle “lade” dem med en radikalt ny betydning. For det andre gir disse ordene rent lydmessig ikke de rette assosiasjoner. Ordet hin har ingen lydmessig forbindelse med de allerede eksisterende personlige entalls-pronomen (han, hun). Og hen leder – på grunn av e-lyden – tankene til intetkjønnspronomenene det og den. Dette blir helt feil, for det aktuelle ordet må ikke være kjønnsløst, men tvert imot tvekjønnet, androgynt.

Et eventuelt nytt ord må altså trolig samle og forene i seg referanser til begge kjønn. Dette kan antagelig kun gjøres ved å forene vokallydene i de allerede eksisterende personlige entalls-pronomener han og hun. Det gir oss to alternativer, nemlig huan og haun. Det første virker litt “u-norsk” – nærmest spansk, kanskje – og ligger heller ikke helt godt i munnen. Haun, derimot, har en klang av saga – traust, haug, laug, draug og så videre – og er lett å uttale. I tillegg lar dette ordet vokalene gå opp i en høyere enhet, nemlig en diftong. Et bedre lydlig symbol for den fullkomne forening kan vel knappest tenkes! Jeg gjetter dermed at haun går av med seieren, og blir det nye androgyne pronomenet. Man kunne kanskje tenke seg at pronomenet fikk objektsformen haune, og eieformen haunes.

En passasje fra en lærebok i pedagogikk lyder slik:

Når læreren står ved tavlen, må han/hun være i dialog med elevene. Når disse henvender seg til han/henne, må han/hun være åpen, også for innspill som bryter med hans/hennes ferdiglagde opplegg.

Med det nye tvekjønnede pronomenet vil setningen bli som følger:

Når læreren står ved tavlen, må haun være i dialog med elevene. Når disse henvender seg til haune, må haun være åpen, også for innspill som bryter med haunes ferdiglagde opplegg.

Det lyder kanskje litt sært i våre ører, men er både ideologisk, praktisk og lydmessig gangbart. Det tilfredsstiller kort sagt de basale kriterier for et nytt, androgynt pronomen, og er trolig det kommende ord, uansett om vi måtte like det eller ei.

I den språkstrid som utspilte seg på femti- og sekstitallet her i landet, gikk den viktigste skillelinjen mellom samnorsk og riksmål. Den grunnleggende forskjellen mellom disse to posisjonene utgjøres primært av hvilket språksyn som ligger bak, altså om språket er et rasjonelt, men vilkårlig tegnsystem (samnorskposisjonen) eller om det er en organisme (riksmålsposisjonen).

Ifølge samnorskposisjonen er det relativt uproblematisk å lage språk: Et departement kan bestemme hva som er god og rett språkbruk – hvis Kirke- og Undervisningsdepartementet vedtar å innføre for eksempel ordet haun, så er det intet til hinder for dette. Som kjent ble i sin tid tellemåten med å si tier-tallet først, som femtifem, femtiseks, femtisyv og så videre innført på dette viset, visstnok fordi man mente at det da skulle være lettere å unngå misforståelser når man snakket i telefonen (tidligere hadde det ubetinget hett femogfemti, seksogfemti, syvogfemti og så videre). Ifølge riksmålssynet er dette ikke en praksis til etterfølgelse. Språket er nemlig levende, og inkarnerer så å si folkesjelen i et land. Hva som er godt og rett språk avgjøres dermed av folket i dialog med diktere og forfattere. Dette samarbeidet fungerer slik at dikterne og forfatterne “foreslår” (det vil si lager og bruker ord og vendinger), og folket godtar eller forkaster. Haun vil således først måtte bli brukt av for eksempel Lars Saabye Christensen, Erik Fosnes Hansen eller Linn Ullmann, og deretter havne på folkemunne.

Men kanskje er samnorskposisjonen noe for rasjonell, og kanskje er riksmålssynet noe for elitært. Man kunne muligens heller tenke i baner om “språklige mutasjoner”. Innenfor visse grener av utviklingsbiologien finnes begrepet happy monster. Dette betegner at en mutasjon som i utgangspunktet er en misvekst, et “monster”, opplever at livsbetingelsene tilfeldigvis er gunstige for dets overlevelse. Resepsjonen, mottagelsen, er slik sett viktigere enn den rasjonelle, bevisste skapelse, det være seg fra departementer eller diktere. Hva som blir godtatt, respektive forkastet i språket, avhenger av om folk opplever at nye ord og vendinger beskriver en opplevd virkelighet, at det finner gjenklang i “livsverdenen”, som det heter innenfor fenomenologien. Hvis denne gjenklangen ikke er til stede, vil de nye ordene og uttrykkene dø ut av seg selv; survival of the fittest gjelder ikke bare på savannen, men også i ordenes verden.

Det ser som nevnt ut til at vi lever i en stadig mer androgyn livsverden, og dermed er det trolig et voksende behov for et personlig pronomen som gjenspeiler og fortolker denne nye virkeligheten. Kanskje ordet haun, som meg bekjent første gang oppsto som en mutasjon over et kafébord ved Solli Plass, har en fremtid, trass i – eller kanskje nettopp på grunn av – sin noe monstrøse karakter? Kanskje dette ordet muterer seg frem igjen og igjen, over stadig nye kafébord, i stadig nye situasjoner i dagliglivet, etter hvert også i forelesninger og i lærebøker, og til slutt viser seg å bli et språklig happy monster?

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt