Dag Østerberg gir en forklaring på hvorfor Sartre engasjerte seg i noen sentrale samfunnsspørsmål og ikke i andre. I et intervju i Apollon løfter Østerberg frem Sartres støtte til Algeries frigjøring og kritikk av Vietnamkrigen. Jeg har ingenting å utsette på dette. Mitt poeng var at Østerberg er svært selektiv i sitt utvalg av informasjon om Sartre.
Dette kommer også tydelig frem i hans Sartre-bidrag i det store oppslagsverket Vestens tenkere. Generelt er han taus både om Sartres stillhet om Gulag og hans varme forsvar for Maos kulturrevolusjon, som han altså betegnet som "dypt moralsk". Dette er i mine øyne essensiell informasjon og skulle følgelig ha vært behandlet av vår ledende Sartre-ekspert.
"Sartres holdning til vold var helt alminnelig", skriver Østerberg. Men er dette helt dekkende? Bildet er nok mer komplekst. I likhet med Frantz Fanon, en vestindisk forsvarer av Algeries frigjøringskamp, betraktet Sartre antikolonialistisk vold som verdifull av psykologiske årsaker. Ifølge Fanons Jordens fordømte "virker voldsutøvelsen rensende. Den driver giftstoffene ut av slavesjelen".
I sitt forord til dette verket presenterer Sartre et lignende syn: “Krigerens våpen er beviset på at han er et menneske. For i opprørets første fase gjelder det å drepe. Ved å ta livet av en hvit mann slår man to fluer i en smekk: man kvitter seg på en gang med en slavedriver og med en slave”.
Sartre uttalte i en annen sammenheng: "A revolutionary regime must get rid of a certain number of individuals that threaten it and I see no other means for this than death; it is always possible to get out of a prison; the revolutionaries of 1793 probably didn't kill enough people" (fra Bernard-Henri Lévys Sartre: The Philosopher of the Twentieth Century).
I et radiointervju i 1968 bemerket Sartre om studentopprørerne: “Violence is the only thing remaining to the students who have not yet entered into their fathers’ system”.
Sitatene ovenfor viser at Sartre utvilsomt hadde et positivt syn på revolusjonæres bruk av vold og dens moralske status. Det er unektelig interessant å merke seg at han støttet Svart September, men ikke Baader-Meinhof-gruppens terror, slik Østerberg peker på. Men da blir spørsmålet: Var Sartre egentlig konsekvent i sin etiske og politiske tenkning?
Det samme spørsmålet melder seg med tanke på Sartres forhold til Sovjet. Han følte seg ikke forpliktet til å kommentere straffeleirene, fordi han ikke var medlem av kommunistpartiet, som han forklarte det. Men likevel tok han avstand fra Sovjets invasjon i Ungarn i 1956. Eksisterte det noen skjult logikk i hans virksomhet? Eller var han ikke helt konsekvent i slike spørsmål?
Dette burde Østerberg ha tatt stilling til, ikke minst i en sentral kunnskapskilde som Vestens tenkere. Når Østerberg systematisk utelater alle de spørsmålene jeg nå har berørt, mener jeg det svekker verdien av hans fremstilling av Sartre. Hvis Sartre nærmest utelukkende beskrives som en forkjemper for "frigjørings- og motstandsbevegelser", vil kun én del av sannheten belyses. Filosofens klare Stalin-sympati, begeistring for Maos folkemord og energiske moralske forsvar for en rekke voldelige revolusjonære bevegelser blir liggende i mørke. Er vi tjent med en slik historieskrivning? Bør ikke Østerberg bestrebe seg på å være så objektiv som mulig i sin utvelgelse av materiale for å gi et dekkende bilde av Sartre?
Carl Müller Frøland
Idéhistoriestudent