Annonse
00:00 - 01. juni 2018

Å oppdage en oppdager

Kåringens store overraskelse er et pionerverk om en pioner – den ukjente nordmannen som gjorde en av de største naturhistoriske oppdagelsene noensinne.

A rolling stone gathers no moss: Geir Hestmark på en flyttblokk i Oslofeltet. PS: Aldersforskjellen mellom professoren og bergarten i blokken er over 200 millioner år.
Annonse

Geir Hestmark (1958)

Professor ved Senter for økologisk og evolusjonær syntese (CEES) ved Institutt for biovitenskap, Universitetet i Oslo.

Har tidligere skrevet Vitenskap og nasjon. Waldemar Christopher Brøgger 1851–1905, og levert større bidrag til Norsk Idehistorie, Norsk Polarhistorie, og Vestens Tenkere.

Hans nyeste bok er Hva er økologi (2018)

Biografien Istidens oppdager. Jens Esmark, pioneren i Norges fjellverden (2017) er kåret til en av Skandinavias beste sakprosabøker etter år 2000.

Hvordan kunne Jens Esmark være bortimot fullstendig ukjent for et større publikum, selv om han i 1823 klarte kunststykket å fremlegge bevis for at store deler av Europa var dekket av is i forhistorisk tid? Professor Geir Hestmark har gravd frem den ukjente historien om istidens oppdager i en biografi som nå er kåret til en av de ti beste sakprosabøkene i Skandinavia overhodet.

Geir Hestmark er professor ved Senter for økologisk og evolusjonær syntese ved Universitetet i Oslo og har tidligere blitt tildelt Fritt Ords Honnørpris for Vitenskap og nasjon. Waldemar Christopher Brøgger 1851–1905. Hans Jens Esmark-biografi er den eneste norske naturvitenskapsorienterte boken i sakprosakåringen, den nyeste av de ti vinnerne, og skrevet av en temmelig ukjent forfatter. I sum er det kåringens overraskelse.

Tenke seg. Det er ingen ubetydelig eller lettfattelig hendelse som er kjernen i boken.  Hestmark demonstrerer gjerne poenget ved å peke ut mot den varme og solblanke maidagen utenfor Biologibygningen på Blindern i Oslo.

– Se ut av vinduet, sier han. – Og så må du tenke deg at dette har vært under et kilometertykt isdekke. Det var virkelig ikke enkelt å se det for seg. Men Jens Esmark klarte det.

Ambivalens. Så hvordan kunne denne oppdageren bli glemt? Jo, sier Hestmark, en av årsakene er nok at forskningsverdenen brukte lang, lang tid på å enes om istiden:

– Når vi ser på dette stoffet jeg har gravd frem, ikke minst resepsjonshistorien, så ser vi mye ambivalens, og at det har vært veldig divergerende oppfatninger om Esmark og istiden. I det store vitenskapslandet Tyskland kommer vel ikke konsensusen før femti år senere. Men det må sies: Hvis flere faktisk hadde tatt seg bryet med å lese artikkelen hans fra 1823, hadde de raskt sett at det var mye mer i saken enn de mer negative har trodd.

Slikt arbeid tar enormt med tid, noen vil si latterlig mye tid, urimelig mye tid.

Geir Hestmark

Artikkelen Hestmark viser til, er altså den første som legger frem grunnleggende bevis for en eller flere forhistoriske istider, hvor flere hundre meter tykke isbreer dekket hele Skandinavia og nådde langt ned i Europa, helt frem til for rundt 11 000 år siden.

Det må sies å være en av de største naturhistoriske oppdagelsene noensinne. Likevel er Jens Esmark alt annet enn en superstjerne på linje med Goethe eller Darwin – som riktig nok begge kjente godt til Esmark, studenten fra det danske flatlandet som ble bergseminarist på Kongsberg og senere professor i bergvitenskap i Oslo.

Pedagogikk. Hestmark understreker at Esmark var en meget beskjeden og tilbakeholden mann. Men likevel: Oppdagelsen hans er enorm. Så hvordan i all verden unngikk den oppmerksomheten?

– Vel. Det er mye Esmark kunne skrevet for å ha gjort det lettere både for seg selv og andre. Veldig mye forblir usagt i hans viktigste artikkel. Tittelen var den generelle «Bidrag til vår jordklodes historie». Og det er først langt ute i teksten at han kommer inn på egne observasjoner. Men her er han veldig knapp, han unnlater å fortelle folk hva de faktisk kan oppleve ved en isbre, og nøyaktig hvor i fjellet han har vært. Ingen illustrasjoner, ikke engang en tegning for å vise leseren hva han snakker om. Og så får han altså heller ikke artikkelen oversatt, hverken til tysk eller fransk. I sum gjør han på et vis alt galt, pedagogisk sett.

Gullgraving. Hele biografien har vært et enormt utgravningsarbeid, forteller Hestmark.

– Først trodde jeg det ikke ville være stoff til mer enn en søt liten par hundre siders bok. Slik ble det jo ikke. Men likevel: Å lete etter Esmark i arkivene har vært som gullgraving. Det vil si: Du flytter på tonnevis av sand og grus for å finne noen få gullkorn. Jeg har lest tusenvis av helt uinteressante dokumenter for å finne en liten relevant detalj. Så dette har vært kunnskapens arkeologi, for å sitere en tittel av Foucault. Slikt arbeid tar enormt med tid, noen vil si latterlig mye tid, urimelig mye tid. Folk sier til meg at de skal skrive en biografi og bruke et par år. Glem det, sier jeg, hvis ikke kildene da ligger fullstendig i dagen. Esmark-biografien tok tolv år.

Ut i naturen. Den manglende skriftlige dokumentasjonen presset også frem noe annet i Hestmarks biografiske arbeid, forteller han:

– En annen følge av mangelen på skriftlig dokumentasjon, var at jeg måtte ut i naturen selv, ut i Esmarks fotspor med egne øyne og kamera. Og det var ikke det verste, for det viste seg at flere lokaliteter er bevart som de var på Esmarks tid. Dermed kunne jeg se det han faktisk så.

Slik har det også vært mulig å følge oppdagerens tanker på vei mot offentliggjørelsen:

– Når man ser disse stedene, så forstår man hvordan det var mulig for Esmark å gjøre koblingene som ledet frem til konklusjonen om et isdekke. Det er viktig å huske at mange andre så de samme tingene – men da uten å klare å koble bildet sammen og finne den riktige summen. Der har du Esmarks storhet. Og selv om han altså var en uhyre beskjeden person, står det fast at han klarte noe som ingen andre klarte.

Selv om han altså var en uhyre beskjeden person, står det fast at han klarte noe som ingen andre klarte.

Geir Hestmark

Å se. Det er en større vitenskapelig prestasjon enn man intuitivt tenker seg, mener Hestmark:

– Hvis man som jeg har bakgrunn i filosofi og vitenskapsteori, vet man jo godt at det vurderes som temmelig naivt å tro at man innen empirisk forskning kan bli fortalt noe viktig ved bare å se. Det er jo gjenstand for interpretasjon og teorirammer, ikke sant. Men i dette tilfellet man faktisk ut og se. Så følger en ny lesning av landskapet, slik Esmark gjorde. Men det er også noe han snubler over, det er ikke planlagt. Plutselig er det bare mange ting som står frem for ham samtidig, og han har kunnskapene og erfaringene til å sette puslebitene sammen. Men siden Esmark var like dårlig til å fremheve seg selv og sine prioriteringer på alle felter, er saken den at vi faktisk ikke vet hvordan Esmark selv vurderte oppdagelsen av istiden. Kanskje han så på det som ganske perifert i forhold til sin egen person og sitt eget virke?

Det praktiske. Det er da det er viktig å ha i bakhodet hvor annerledes vitenskap og forskning var på Jens Esmarks tid. Våre trygge kategorier, som «geologi», fantes ikke på hans tid:

– Esmark var i utgangspunktet knyttet til bergverksindustrien, først og fremst utvinningen av sølv på Kongsberg. Da han kom til Universitetet i Oslo, var det bergverk han primært skulle undervise i også der. Og da lære folk til å drive profitabelt. For universiteter og utdanning generelt for to hundre år siden handlet først og fremst om det praktiske. Men så gjør Esmark også alt mulig annet da, som undersøkelser av vær, geografiske data, stein, isbreer.

– Hele læreboken i naturgeografi?

– Ja, det kan du godt si. Du kan se ham i en renessansemennesketradisjon som strekker seg videre helt til Fridtjof Nansen.

Kollektivroman. Likevel er ikke dette blitt en bok om en enkeltstående, ensom forsker:

Beste skandinaviske sakprosa

En skandinavisk jury har kåret de ti beste sakprosabøkene utgitt på svensk, dansk og norsk etter år 2000.

Les mer om de ti vinnerne her.

Kåringen er et samarbeid mellom Morgenbladet, Norsk Litteraturfestival, Aftonbladet, Weekendavisen og Broen.xyz.

Flere intervjuer og kommentarer til kåringen finner du her.

– Dette er en slags kollektivroman: Det var så utrolig mange med i et nettverk her rundt 1800, som har gått totalt under radaren. Jeg har faktisk «spadd opp» en hel generasjon mennesker som virket tidligere enn de som er blitt ansett som de norske fjellpionerene! Baltazar Keilhau for eksempel, som er berømt for sitt arbeid i Jotunheimen i 1820, var elev av Esmark. Og det at Keilhau drar til Jotunheimen blir mye mer forklarlig når vi ser på hva Esmark og andre hadde gjort tidligere: De er ute overalt med barometrene sine og måler værforhold, vegetasjonsgrenser, snøgrenser og fjellhøyder. Esmark målte som den første Snøhetta, Gausta, Rondane og Rjukanfossen for eksempel.

Hvordan verden er. Fellesnevneren i dette kollektivet er altså Esmark selv:

– Det viser det seg at det som er felles i dette veldig lite eksponerte nettverket er at de alle på en eller måte har hatt kontakt med Jens Esmark, utveksler data, instrumenter og gode råd. Det er ikke bare nordmenn, men også svenske forskere og tyske forskere som kommer på besøk. Og heller ikke bare folk som er primært forskere, for en er prest, og en annen er organist! Men de har altså dette til felles: Interessen for å gå ut og måle opp verden. Dette kalles jo gjerne «von Humboldt-tradisjonen» i naturvitenskapen, etter den store tyske vitenskapsmannen Alexander von Humboldt, men det jeg beskriver, foregår faktisk helt parallelt med von Humboldts arbeid i Sør- og Mellom-Amerika. Det er absolutt mulig å se på Jens Esmark som Norges von Humboldt.

Annonse