00:00 - 30. september 2016

Incest, kritikk og risiko

Illustrasjon: Marianne Engedal / Skinkeape.

Hvem skal ta risikoen når forfattere skriver om et emne som incest? Og hvordan skal incestfortellingene vurderes? Spørsmålene handler ikke bare om forfatternes ansvar, men om kritikernes.

Dette blir tydelig i mottakelsen av to av høstens utgivelser, Vigdis Hjorths roman Arv og miljø og Gro Dahle og Svein Nyhus’ bildebok Blekkspruten. Ingunn Øklands anmeldelse av Arv og miljø (Aftenposten, 10.9), har vakt debatt, blant annet fordi Økland ifølge Ane Farsethås leser romanen «som en biografisk nøkkel» (Morgenbladet, 23.9). En mindre diskutert, men like oppsiktsvekkende anmeldelse er Guri Fjeldbergs anmeldelse av Blekkspruten, med ingressen «Jeg hadde en pedofil bestefar. Det gjør meg til ufrivillig ekspert på incest» (Bergens Tidende, 23.9).

Økland og Fjeldbergs tekster viser grunnleggende forskjeller mellom kritikerne i lesemåter, holdning til kritikerrollen og syn på hvordan skjønnlitteraturen bør behandle incest-tematikk.

 

Øklands tekst sier: Du er helt alene, omgivelsene dine må ikke belastes, selv ikke av kunst.

Økland konkluderer slik om Arv og miljø: «I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.»

Fjeldberg skriver dette om Blekkspruten: «Men her oppstår dilemmaet. Skulle boken nådd inn til kjernen i incest slik jeg kjenner den, hadde vi trengt en mer sympatisk fyr. En omsorgsfull storebror som Gullet var kjempeglad i. For i sin mest smertefulle form er incest misbruk av kjærlighet. Da må overgriperen fremstå som en det er verdt å være glad i. […] Må det virkelig være så detaljert? Svaret er ja. Så konkret og gjenkjennelig må det være for at vi som har opplevd noe tilsvarende endelig skal kunne innse dette helt grunnleggende: Du er ikke alene.»

 

Begge anmelderne vil si noe om hva litteraturen bør og ikke bør gjøre med dette temaet, men ser ulikt på litteraturens potensiale og risiko. Fjeldberg trekker (overraskende) inn sine egne erfaringer og prioriterer leserens behov for litteratur som er åpen om incest. Økland, derimot, trekker (også overraskende) inn forfatterens potensielle erfaringer og prioriterer omgivelsenes behov for taushet om temaet i fiksjonen.

Men hva er etisk riktig og feil innenfor kritikken, hva er det en kritikk «må være» for å «la seg forsvare»? Jeg vet ikke. Et konvensjonelt svar er at kritikeren må vise fram kriteriene for vurderingen. For en filosof som Martha Nussbaum vil følelsene alltid spille med for domfellelse og vurdering. Fortellinger om incest handler, for den som ikke selv står i det, mye om hvem som tror på hvem eller hva man føler er sant. En måte å stille spørsmålet på er om barnet er troverdig og pålitelig. En annen er om de rundt barnet er i stand til å lytte og se.

 

For Fjeldberg er bildebokskapernes estetiske valg gode dersom det utsatte barnet – som kritikeren identifiserer seg med – kjenner seg igjen. Hun heier fram åpenhet om temaet. For Økland er Hjorths prosjekt bare fullt ut forsvarlig dersom forfatterens familie kjenner seg igjen. Hun heier ikke på en litteratur med for tydelig rot i virkeligheten. Der Økland misbilligende vurderer Hjorths troverdighet som anklagende offer, leser Fjeldberg verket fra det utsatte barnets posisjon, som et speil for det barnet.

 

Øklands tekst vitner om en kritiker med suveren avstand til materialet som behandles. Forfatteren risikerer brysk avvisning som kunstner om anmelderen sporer uansvarlig lek med det selvbiografiske. Samtidig går kritikeren selv svært langt i å spekulere på hva som er sant, uten å vise fram særlig mange holdepunkter i teksten. Fjeldberg skjuler seg ikke i teksten, men viser at erfaringene hun har med incest er bakgrunnen for vurderingene av hva som er en god framstilling av dette. Hun praktiserer dermed verdiene hun framhever i anmeldelsen: åpenhet om tabuet er bra. I bunn og grunn sier hennes anmeldelse: Du er ikke alene, vi er mange som har din erfaring. Det er en modig tekst, i tillegg til belastning ved å stå fram, risikerer hun å bli avvist som en kritiker med minimal distanse til objektet.

Økland gjør det hun kritiserer Hjorth for, hun kaster mistankens lys over forfatteren og spekulerer i om virkelige overgrep har funnet sted. Hennes tekst sier: Du er helt alene, omgivelsene dine må ikke belastes, selv ikke av kunst. Når avisa så følger opp kritikken med å grafse i begravelsesseremonien til forfatterens far og konfrontere familiemedlemmer med spørsmål (28.9), blir det riktig stygt.

 

Fjeldbergs leseposisjon er ikke nødvendigvis den ideelle. En «sammenblanding» av biografi og vurdering kan virke reduserende og skygge for verket. Men Fjeldbergs tekst bærer vitne om at kritikken alltid har feste i kritikeren selv og viser hvordan man kan bruke egne erfaringer til å diskutere bestemte kvaliteter i et verk. Øklands lesning virker langt mer begrenset, ja, nærmest som hemmet av en fiks idé, og står som et stengsel for åpenhet om skambelagte temaer i fiksjonen. Hennes tekst forteller oss alle at nå er det den biografisk-spekulative lesningen som gjelder, ikke skriv om du ikke takler denne. Kanskje er det derfor kritikernes etikk vi bør diskutere framover, snarere enn forfatternes.

Tonje Vold er førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse