Annonse
00:00 - 18. mars 2016

Bibliotekene og bøkene folk etterspør

Bibliotekenes oppgave er ikke å kjøpe inn bøkene folk etterspør, skriver Bernhard Ellefsen.

Folkebibliotek: Veidnes i Finnmark har 30 innbyggere. Biblioteket, grendebutikken og posten deler på plassen i bygdas nedlagte skole. Den gamle gymsalen er også bygdas festlokale. Foto: Jo Straube, fra fotoprosjektet «Det norske biblioteket».
Annonse
En verdensledende litteraturpolitikk bør få følge av en like sterk biblioteks­politikk.

Norsk litteraturpolitikk har vært, og fortsetter å være, verdensledende, med innkjøpsordningen som det mest imponerende enkelttiltaket. Det første forslaget om at staten skulle kjøpe inn et visst antall eksemplarer av hver nyutgitte skjønnlitterære bok og fordele disse til landets folkebiblioteker, kom fra Deichmans daværende sjefbibliotekar Henrik Hjartøy.

Tiden var ikke helt moden i 1959, men – som vi kan lese i Alfred Fidjestøls glimrende bok om Kulturrådets historie, Eit eige rom – tok det bare noen få år før ideen ble omsatt i en vellykket prøveordning. Innkjøpsordningen skulle motvirke en stadig voksende andel av utenlandsk underholdningslitteratur på det norske bokmarkedet, og antallet norske skjønnlitterære utgivelser gikk ganske riktig opp i årene som fulgte: Forlagene løp mindre økonomisk risiko, og bibliotekene fikk all norsk samtidslitteratur gratis i form av såkalte kulturfondseksemplarer.

Selv om innkjøpsordningen ga umiddelbare resultater, har det ikke manglet på kritiske røster siden den ble innført i 1965. Allerede mens ordningen var i støpeskjeen, kom den første protesten fra bibliotekshold, sågar fra Hjartøys egen institusjon, Deichmanske: Ifølge Fidjestøl mente førstebibliotekar Helge Terland at det «verken var plass til eller interesse for å ta imot all nyskriven norsk skjønnlitteratur i ­folkebiblioteka».

 

I den senere tids debatt om boksamlingenes rolle i fremtidens folkebibliotek har flere, meg selv inkludert, henvist til litteratursosiolog Cecilie Napers sammenlignende undersøkelse av utlåns- og salgsstatistikk for skjønnlitteratur. Naper har vist at der bibliotekene på 1990-tallet kunne vise til større litterær bredde på topplistene enn bokhandlene, var det i 2010 ingen reell forskjell i bredden blant de førti mest populære titlene. Liberaliseringen av betingelsene for bransjen har ført til mer ensretting i bokhandelen, og ifølge Naper er bibliotekene nå «det eneste stedet der det er mulig å få tilgang til et bredt utvalg av de […] nye bøkene som kommer ut på norsk hvert år». Likevel makter ikke folkebibliotekene lenger å bruke sine omfattende formidlingsressurser til å dreie utlånet bort fra underholdningslitteraturen som bokhandlene selger i pallevis.

Det har vært påpekt at denne utviklingen ikke skyldes endringer i folkebiblioteket, men derimot marginaliseringen av kvalitetslitteraturen ute i markedet og i mediene. Marginaliseringen er reell, men all den tid det første punktet i Biblioteklovens formålsparagraf krever at folkebiblioteket skal drive aktiv formidling av bøker og medier, og norske kommuner betaler for hundrevis av biblioteker og tusenvis av bibliotekarstillinger, skulle man tro at det var mulig å gjøre en viss forskjell.

 

Da det Widvey/Åmås-styrte kulturdepartementet kuttet i Kulturrådets bevilgninger i 2014, og med et liberalt, skjelmsk smil ga rådet frihet til selv å velge hvor kuttene skulle tas, ble det på ny debatt om innkjøpsordningen. Igjen var de mest kritiske å finne i biblioteksverdenen, og argumentene var de samme som på midten av 60-tallet. Fylkesbiblioteksjef Ruth Ørnholt i Hordaland mente at man måtte skjerpe kvalitetskravene og fortalte at: «Mange av disse bøkene blir aldri satt frem i utlånsavdelingen. De har ikke et publikum.» (Morgenbladet, 31. januar 2014) I en sak i Aftenposten samme år oppfordret Ørnholts kollega i Rogaland, Vidar Lund, folkebiblioteker til å takke nei til bøker over innkjøpsordningen og «og heller selv kjøpe bøker de trenger». Artikkelen ga dessuten eksempler på populære og upopulære bøker ved Lørenskog bibliotek, og de lovende forfatterne Frøydis Sollid Simonsen og Lars Mørch Finborud var blant dem som ble uthengt for usle utlånstall.

Ørnholts klagesang i Morgenbladet var mildt sagt uheldig formulert, for hvis en bok ikke engang settes frem i hyllene, kan man vel ikke heller forvente at den skal finne noe publikum? Men det ligger en sannhet i denne forsnakkelsen, som rammer både Ørnholt og kollegene, nemlig at samtidslitteraturen krever og fortjener aktiv formidling. Det er ikke bibliotekenes oppgave å måle etterspørselen blant folk og deretter kjøpe inn det de trenger, de skal derimot bruke ressursene på å formidle bøker og medier med vekt på «kvalitet, allsidighet og aktualitet».

For de av oss som har lest Sollid Simonsen og Mørch Finborud er det dessuten åpenbart at Aftenposten setter fingeren på en faglig svikt snarere enn et strukturelt problem. En offensiv formidler ville ikke hatt problemer med å finne lesere til disse usedvanlig nysgjerrighetspirrende forfatterne på et stort bibliotek som Lørenskog.

 

Folkebibliotekenes nye ambisjon om å levere «litteraturhustilbud» til befolkningen har sine gode sider, men litteraturformidling forblir bibliotekets aller viktigste oppgave. Den tilbakevendende diskusjonen om kulturfondsbøkene – som jo faktisk er den norske samtidslitteraturen! – demonstrerer en uheldig vilje til markedstilpasning, og en nærmest defaitistisk holdning til eget fag. Da Vidar Lund i 2014 karakteriserte biblioteket som en «passiv mottaker» i innkjøpsordningen og heller ville «være med i evalueringen som brukernes representant», snudde han hele samfunnsoppdraget fullstendig på hodet.

I landets mange biblioteker finnes de talløse eksempler på kreativ og entusiastisk litteraturformidling. Men på overordnet nivå, enten vi snakker om den nasjonale bibliotekstrategien eller bibliotekarutdanningen som sådan, står ikke forholdet mellom boksamling og litteraturformidling særlig høyt på dagsorden. Faktisk inneholder ikke den treårige bibliotekarutdanningen ved Høyskolen i Oslo mer enn et halvt semester med obligatorisk undervisning i litteraturformidling, og om man vil, kan man komme seg gjennom studieløpet med 30 fattige studiepoeng i litteraturrelaterte emner. Forklaringen på hvorfor biblioteket nå låner ut de samme bøkene som dominerer bestselgerlistene finnes på dette nivået. En verdensledende litteraturpolitikk bør få følge av en like sterk bibliotekspolitikk.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse