Forskning

Har hele Norge havnet i en Disney-film?

Blir det jul i år? Tekstforskeren, idretssosiologen og kjemikeren svarer.

Eg lurer på om heile Noreg har hamna i ein Disney-film, no som me set alle klutar til «for å redde jula!»? Er Bent Høie veslenissen Puttipluttiplott og Erna Solberg Sonja i Reisen til julestjernen?

Helsing frøken Anti Hjul

Har du et spørsmål til forskerne? Send det til ukens@morgenbladet.no

Marte Blikstad-Balas, tekstforsker

Første gang jeg leste spørsmålet ditt, tenkte jeg at nå har humanistene tatt seg for mye julegløgg der de sitter i Zoom og lager sosiale teorier og analogier. Hovedspørsmålet er om vi alle har havnet i en Disney-film (det er vel ikke ment som et empirisk spørsmål, håper jeg?), men eksemplene dine er jo fra noe annet enn Disney-filmer?! Dette var forvirrende greier. Men så leste jeg spørsmålet igjen. Og igjen. Og nå er jeg helt klar for å svare JA. Javisst har vi alle havnet i en Disney-film, i hvert fall er vi alle med i et sammensurium av Disney-aktige julefilmer.

---

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

---

For det er jo noe unektelig Disney-aktig over plottet vi alle befinner oss i? Nedtellingen mot jul har begynt, og det er en mye mer kollektiv og akutt nedtelling enn vanlig, en nedtelling der det daglige smittetallet må gå nedover i langt raskere fart enn julekalenderens luker blir færre og færre. Alle har alt å tape, kanskje det rett og slett ikke blir noe som minner om julefeiring i år? Kanskje vi ikke kan dra såkalt «hjem til jul» (som for svært mange egentlig er «bort til jul»). Mens vi innerst inne drømmer om stemningen fra Love Actually, frykter vi kanskje at julen 2020 blir litt mer Bygda som glemte at det var jul, eller Hjemme alene 1. Hjemme alene 2 eller Reisen til julestjernen er ikke helt aktuelle analogier, her skal det som kjent reises minst mulig fremover.

For å komme videre med samfunnsanalysen din, må vi hente frem den gode gamle aktantmodellen (dette lærte du nok om på videregående, i norsken) utviklet av den litauiske lingvisten Algirdas J. Greimas. Modellene kan ikke brukes for å analysere alle komplekse litterære narrativer, men passer ypperlig til metaforiske Disney-julefilmer. Vi har noen roller å fordele: subjekt, objekt, giver, hjelper, mottaker og motstander. Disse er julefilmens grunnleggende aktanter, ting eller personer som har betydning for handlingen. Subjektet, selve hovedpersonen i «filmen» vår, er vel oss selv - altså alle vi som «set alle klutar til». Objektet i aktantmodellen er det som ønskes oppnådd av subjektet, i dette tilfellet selveste julen. Giveren er den som kan gi oss objektet, altså den som kan erklære at vi skal få feire jul igjen. Her seiler Bent Høie opp som en soleklar kandidat. Personlig mener jeg Høies jule-alter-ego ikke er en nisse fra Puttipluttiplott, men en langt sindigere og mer løsningsorientert snekker Andersen. Hjelpere må vi også ha, og de åpenbare kandidatene er Espen Nakstad og Camilla Stoltenberg, som sammen med Erna og noen ministernisser gjør så godt de kan med pengesekken. Også profilerte leger som gjør en stor folkeopplysende innsats i sosiale medier, som Wasim Zahid, bør regnes med her. Mottakeren er igjen alle som vil feire jul. Den siste aktanten er motstanderen, den som prøver å skape trøbbel og hindre subjektet i å lykkes. Her er det flere muligheter: Koronaviruset er et åpenbart valg. Men det er også mulig å tenke seg at alle som ikke bidrar til den kollektive dugnaden for å holde smitten nede, er motstandere. I så fall er Kari Jaquesson en het kandidat til rollen som motstander, med alle sine forsøk på å spre desinformasjon og svekke snekker Andersens, jeg mener Bent Høies, troverdighet.

Anne Tjønndal, idrettssosiolog

Hvis Norge har havnet i en Disney-film, så er Bodø/Glimts seriegull et julemirakel som selv ikke Walt kunne skrevet bedre. Nord-Norge, som har kjempet «i armod og slit» i alle herrens år har endelig fått en eliteseriemester. En bedre julegave skal du lete lenge etter!

Fra spøk til alvor. «No som me set alle klutar til 'for å redde jula!'?» skrev du, og det fikk meg til å trekke på smilebåndet. Ja, det er noen som jobber hardt for å redde jula, men det er INGENTING sammenlignet med innsatsen for å redde norsk herretoppfotball fra ny korona-nedstenging! Hvis det er en ting pandemien har vist oss, så er det at det aller viktigste i samfunnet vårt er å verne om kommersiell toppidrett. I alle fall hvis det er snakk om menn og fotball.

Nations Leauge-kampen mot Østerrike i november er det ultimate eksempelet på hvor mye vi er villige til å jobbe for å unngå å avlyse toppidrett for herrer. Etter smitte på landslagssamling, falsk-positive prøver og andre komplikasjoner, var Norges herrelandslag relativt tynt i forkant av landslagskampen. Østerrike på sin side varslet nasjonal nedstenging dager før fotballkampen skulle spilles i Wien. De litt naive og smittevernsbekymrede av oss tenkte kanskje at dette tydet på at fotballkampen måtte avlyses. Naivt er nøkkelordet her. Det skal mer til enn én liten pandemi for å stikke kjepper i hjulene for internasjonal toppfotball. Norges Fotballforbund brettet opp armene og skrapet sammen et nødlandslag. Nødlandslaget måtte så, i ekte Disney-juledramastil, reise fra sine bostedsland til Gardermoen for å underlegges et norskt smittevernsregime. Alt dette før de kunne begi seg ut på en felles reise mot Wien og landslagskampen. Det europeiske fotballforbundet (Uefa) gikk også ut og bekreftet at fotballkampen mellom Norge og Østerrike ikke skulle avlyses som følge av nedstengingen i Wien.

Konklusjonen er: Jula kan ta seg en bolle. Det er ikke jula vi setter alle kluter til for å redde, det er voksne menns muligheter til å sparke ball mot betaling.

Alexander H. Sandtorv, kjemiker

Jeg er jo som kjent en naturviter, og min verden dreier seg i stor grad om å analysere måledata fra et eller annet instrument eller eksperiment. Men spørsmålet ditt, kjære Anti Hjul, handler om mennesker og våre underlige liv – og da kommer mine metoder til kort. Mennesker, viser det seg, er langt vanskeligere å forstå enn partikler, som trolig er en av grunnene til at jeg valgte å studere det sistnevnte. Hydrokarboner gir mer mening enn familier, for eksempel, og jeg trives best med partikkellogikk som kan beskrives med likninger og matematiske symboler. Mennesker, derimot, er langt mer besnærende. Tør jeg si ulogiske.

Så jeg gjør noe aldeles sjokkerende – noe hårreisende – ja, noe dypt kontroversielt. 2020 har vært så kaotisk og skjellsettende, at jeg føler meg klar for å ryste denne spalten på tampen, med glimt i øyet og en akademisk frimodighet som kommer til å vekke reaksjoner. Jeg vil leke humanist i et par minutter!

Hva er det vi snakker om, når vi snakker om å redde julen?

Det vi skal redde, er jo normaliteten. Tenker jeg. Tradisjonene. Når verden har raknet i sømmene og opp er blitt ned, og vi alle er fattige på kampvilje og sure og utslitte, så blir de urokkelige juletradisjonene enda viktigere. De kobler oss på en fortelling som varer livet ut, med venner, familie, tradisjoner som går i arv, med bestemors julekaker, med de fineste glassene som går tilbake i generasjoner, med duk som er strøket. Som med mine hydrokarboner, så gir julen mening. Og hvis det er en ting vi trenger nå, mer enn noen gang, er det nettopp den gode og varme forutsigbarheten og vissheten om at noe, i alle fall en eneste ting i år, går som planlagt.

Min teori er at det ikke er julen vi skal redde, men følelsen av at livet gir mening.

Som snøkulen med sitt romantiske julemotiv som snør bedagelig hver gang du rister på den, er glansbildet både permanent og fragilt. Og det er kanskje når det stormer som verst utenfor kulen, at vi kan se lengselsfullt på det stille og rolige bildet inne i glasskuppelen og finne lindring og inspirasjon.

Mer fra Forskning