Utenriks

Hva nå med Kinas omdømme?

President Xi går vanligvis for å være en utmerket strateg. Derfor må det være ubehagelig for ham at han nå har havnet i et uføre der han kan bli tvunget til en militær inngripen han i utgangspunktet ikke ønsker. To måneder er gått siden Carrie Lam, den Beijing-vennlige lederen av Hongkong, lanserte lovforslaget om en utleveringsavtale til fastlandet – og med det utløste de første massedemonstrasjonene. Mange av dem som har marsjert i gatene denne sommeren, var bare barn da øygruppen ble levert tilbake til Kina i 1997. Den gang fulgte det med løfter om «ett land, to systemer». Det er denne ordningen innbyggerne mener Beijing er i ferd med å uthule, og da hjelper det ikke at forslaget om utleveringsavtale for lengst er trukket tilbake.

Denne uken har tusenvis av demonstranter fylt terminalbygget på flyplassen i Hongkong, Asias fjerde travleste. Sentrale trafikknutepunkt er blitt blokkert, politistasjoner og regjeringsbygg angrepet i det som minner om gerlijaliknende-aksjoner. Og selv om demonstrantene er blitt møtt med tåregass, gummikuler og vold fra mystiske «hvitskjorter», har de ikke latt seg stanse. Også Xi Jinping virker oppsatt på å sette hardt mot hardt. Bilder av væpnede politistyrker som trener og som har rykket nærmere grensen til Hongkong, er ment som et frempek til hva som kan komme til å skje. Det kinesiske propagandaapparatet er også satt på høygir. Weibo, Kinas svar på Twitter og Facebook, flommer over med nasjonalistiske budskap. Der stemples Hongkongs demokratiforkjempere som en «voldelig mobb». Kinesiske nettbrukere har adoptert partiets slagord om «Ett Kina». Det mangler ikke på støtten på hjemmebane.

Hva så med omdømmerisikoen internasjonalt? Da Deng Xiaoping hadde satt inn stridsvogner og kamphelikoptre for å knuse demonstrasjonene på Den himmelske freds plass den junidagen for 30 år siden, gikk det bare tre uker før han fikk en håndskrevet beskjed fra daværende president George H.W. Bush. Han forsikret om at USA ikke ønsket en konfrontasjon, og siden fortsatte de to å brevveksle. Det er ikke sikkert det er grunn til å frykte fordømmelsen fra Donald Trump heller.

I Kinas tilfelle er det mer sannsynlig at rene økonomiske hensyn vil være avgjørende for om man skal gripe inn militært eller ikke. Handelskrigen med USA kan anses som et vel så viktig anliggende som gateslagene i den tidligere britiske kolonien. Dette gjenspeiles også i virkemidlene som tas i bruk. Kina forsøker blant annet å legge press på selskaper med virksomhet på fastlandet. Det fikk flyselskapet Cathay Pacific oppleve denne uken, da de måtte advare sine ansatte mot ikke å delta i demonstrasjonene.

Spørsmålet er bare om denne type press er nok. Akkurat som i 1989 har den unge demokratibevegelsen fått bred tilslutning fra andre samfunnslag. Demonstranter som Morgenbladet har vært i kontakt med denne uken sier at stemningen er innbitt. At de nå er innstilt på å kjempe helt til de tvinger Kina til å gripe inn militært. «Da får verden endelig se», sier de, og ser fremover mot 1. oktober, en særdeles viktig symbolsk dato. Det markerer 70-årsdagen for opprettelsen av Folkerepublikken. Akkurat som Mikhail Gorbatsjovs prestisjefylte besøk til Beijing 1989, bidro til å sette nervene i høyspenn i det kinesiske kommunistpartiet og dermed hardne frontene, kan også merkedagen 1. oktober virke som en katalysator på begivenhetene fremover.

SHS

Mer fra Utenriks