Samtid

Ut med «klimaendringer». Det er en klimakrise

Morgenbladets språkguide oppdateres: Vi skriver «klimakrise» eller «økosystemkrise», ikke «klimaendringer».

Norske ungdommer har laget underskriftskampanje for å be kommuner og fylkene om å erklære klimakrise. Partiet SV vil at Stortinget skal gjøre det samme. I dag streiker tusenvis av ungdommer igjen, etter inspirasjon fra svenske Greta Thunberg. Og mens landet diskuterer bompenger, kommer nyheten fra verdens meteorologer om at atmosfæren nå inneholder mer enn 415 milliondeler CO2 – for første gang i menneskehetens eksistens.

I årtusener lå den atmosfæriske konsentrasjonen av denne drivhusgassen aldri over 280–290 milliondeler. Så sent som i 1910 var den på 300 – derfra tok det litt mer enn 40 år til den økte til 315. Veien fra 400 milliondeler til 415, den tok imidlertid seks år.

Atmosfæren fylles med CO2, fra bilene og flyene, landbruket vårt og oppvarmingen vår.

Naturens sparekonto.

Rett før vi fikk det norske statsbudsjettet i oktober i fjor, kom også rapporten fra FNs klimapanel som la frem hva en global oppheting på 1,5 grader vil bety. Vi snakker flere hetebølger, større risiko for stormer, ødelagte økosystemer og desimerte korallrev – der fisken vi lever av gjerne yngler. Det igjen er en helserisiko for dem som bor i områdene, det øker migrasjonspresset i verden, og risikoen for konflikt om knappe ressurser. Konsekvensene mangedobles i intensitet når temperaturen øker.

Og bare for å være tydelig: For tiden styrer menneskeheten ikke mot halvannen grad oppheting, men mot det dobbelte.

Denne måneden kom også sammendraget av Det internasjonale naturpanelets store statusrapport: Naturtapet vi forårsaker med vår livsstil er stort, og blir bare større, om vi fortsetter som vi gjør. At artene forsvinner er trist for den som liker havskilpadder og fjellrever. Verre er det at naturen mister sine sikkerhetsventiler når den desimeres:

Som rapportens forfatter Josef Settele beskrev til oss: Det å ha mange arter som kan gjøre viktige oppgaver i naturen, som for eksempel bestøvning av plantene vi spiser, sikrer at det ikke blir krise om én av dem forsvinner.

Det er som å ha en sparekonto i tilfelle kjøleskapet ryker, bare på eksistensielt nivå.

Følger The Guardian.

Morgenbladet bryr seg om språk – kanalen for språkdiskusjon på internchatten er blant våre hyppigst brukte. Bare de siste par ukene har vi diskutert om vi bør skrive japanske navn slik japanerne selv skriver dem, med etternavn først – Abe Shinzo (ja, det bør vi), om det heter konteiner eller container (det heter konteiner), og skrivemåten for latinske artsnavn, som E. coli og T. rex (slik).

Og da Norge feiret Grunnloven den 17. mai – en grunnlov som blant annet garanterer nordmenn retten til et miljø og en natur som sikrer helsen og fremtiden – satte den britiske avisen The Guardian et eksempel vi ikke kunne la være å merke oss:

De oppdaterte språkguiden sin, meldte sjefredaktør Katherine Viner: The Guardian anbefaler sine skribenter å skrive klimakrise eller klimasammenbrudd heller enn -endringer, og global oppheting heller enn global oppvarming.

– Vi ønsker å sikre at vi er vitenskapelig presise, samtidig som vi kommuniserer tydelig med leserne på dette viktige feltet, sa Viner for å forklare endringen.

Det er en prisverdig forandring, og en Morgenbladet følger. En endring kan nemlig være til det bedre, og den samlede vitenskapelige konsensusen forteller oss at klimaforandringene ikke vil bli det. Krise, derimot, betegner «en svært vanskelig, farlig situasjon; en kritisk tilstand», ifølge Det norske akademis ordbok. Det er en presis beskrivelse av den situasjonen som Norge, og verden, befinner seg i. I den grad vi omtaler dem, vil vi også skrive klimavitenskapsfornektere, ikke klimaskeptikere.

Å kalle det vi står overfor, for en klimakatastrofe eller en klimakrise, forandrer ingenting i seg selv. I hvert fall ikke umiddelbart. Men språk former virkeligheten – den som tviler på det, anbefales å begynne å omtale de norske IS-krigerne som «frihetskjemper» i sosiale lag, og se hvordan det går.

Klimakrisen er ikke noe som skjer i fremtiden, den skjer nå. Da kan vi like gjerne kalle den det.

På vegne av Morgenbladets redaksjon. 

Mer fra Samtid