Mye ble utelatt da Stortinget avsluttet debatten om Libya-aksjonen i 2011, skriver Tove Gravdal.

Tirsdag denne uken satte Stortinget punktum for debatten om en av Norges mest omfattende og omstridte militære operasjoner etter andre verdenskrig. Det var et samlet storting som i mars 2011 støttet regjeringens beslutning om å sende norske jagerfly til å bombe Libya. Men etter hvert som militæroperasjonens formål dreide fra å beskytte sivile til å styrte en diktator, vokste ubehaget. Norge trakk sine styrker hjem etter fire måneder etter å ha sluppet 588 bomber.

I september i fjor kom en 260 sider lang evaluering av hvordan beslutningen om å delta i Libya-aksjonen ble tatt, og om oppdraget ble utført i pakt med folkeretten og norsk lov. Til tross for en del støy i mediene og påstander om at norske fly bombet sivile, har det vært fint lite debatt i tankesmier og norske medier om Libya-utvalgets omfattende rapport. Og det var heller ikke mye spenst i Stortingets obligatoriske ordkløveri om noe av det vanskeligste demokratiske makthavere kan drive med: Å sende soldater ut i krig.

Med unntak av Sosialistisk Venstreparti, står partiene i Stortinget på det samme som i 2011: Det var riktig å gripe inn militært i Libya. Operasjonen hadde legitimitet i en resolusjon fra FNs sikkerhetsråd, og det er ikke bevist at bomber fra norske fly tok livet av sivile. Beslutningen om å delta var heller ikke i strid med Grunnloven. I stortingssalen var det flertall for å fortsette som før, nemlig å la regjeringen bestemme om Norge skal være med på militæroperasjoner, men at beslutningen tas i samråd med Stortinget.

Det mest fascinerende med de folkevalgtes behandling av Libya-rapporten er imidlertid hva som ikke ble diskutert: Hva innebærer en FN-styrt verden, som Libya-operasjonen ble brukt som eksempel på? Og hvorfor nevnte ingen hele Libya-deltagelsens grunnleggende premiss, nemlig at den var med på å trygge forsvaret av Norge? Det er jo ingen tvil om at Natos, det vil si USAs vilje til å komme Norge til unnsetning i tilfelle et angrep smøres ved at Norge tar sin del av ansvaret i operasjoner andre steder.

FN først: Da daværende statsminister Jens Stoltenberg redegjorde om Libya-aksjonen for Stortinget 29. mars 2011, sa han: «Vårt engasjement bygger opp under en lang linje i norsk utenrikspolitikk, nemlig støtten til en FN-ledet verdensorden der bruk av makt er regulert av FN-pakten og vedtak i FNs sikkerhetsråd.»

Det er nesten rørende å lese Nato-generalsekretærens forsvar for en FN-ledet verdensorden, åtte år senere. Libya-resolusjonen den 17. mars 2011 var enestående, det var første, og trolig siste gang at Sikkerhetsrådet la til grunn prinsippet om ansvar for å beskytte (responsibility to protect – R2P) for å gi grønt lys for en militæroperasjon. R2P var et produkt av 1990-tallet, og vestlige lederes dårlige samvittighet for ikke å ha grepet inn overfor folkemordet i Rwanda i 1994 og i Srebrenica i 1995. Prinsippet skulle gjøre det mulig å overprøve et lands suverenitet dersom innbyggerne var truet av egne makthavere.

Kina og Russland har alltid vært skeptiske til dette prinsippet. Og at de gikk med på Libya-resolusjonen i 2011 ved ikke å nedlegge veto mot den, skyldes nok mest at det var Dmitri Medvedev, og ikke Vladimir Putin, som var Russlands president i denne perioden. Senere har Russland og Kina ment at resolusjonen ble misbrukt til å styrte diktatoren Muammar al-Gaddafi. Noe de langt på vei har rett i. Og skal vi tro uttalelser fra Frankrikes daværende president Nicolas Sarkozy, som ivret mest for militæroperasjonen, hadde han Gaddafis fall for øye allerede før Sikkerhetsrådet ga grønt lys for operasjonen.

I dag er det få som tror på en FN-ledet verdensorden. FN, og Sikkerhetsrådet i særdeleshet, er en arena for dragkamp mellom stormaktene. Og ett resultat av Libya-operasjonen er total handlingslammelse i Syria. Der har landets president Bashar al-Assad begått overgrep som ut fra R2P flere ganger kunne ha kvalifisert til å gripe inn. Det ville aldri Sikkerhetsrådet ha sagt ja til, selv om vetomakten Frankrike tidligere har ønsket å gjenta Libya-operasjonen i Syria. Men USA har holdt igjen, og Russland og Kina ville uansett ha nedlagt veto.

Det andre ikke-temaet i Stortingets debatt om Libya-rapporten, er at den slår fast at «norsk militær innsats i Libya ble ansett for å være viktig for sentrale norske interesser». Her gjaldt det samme som for den militære innsatsen i Afghanistan: Ved å bidra i en Nato-ledet operasjon, viser Norge at vi er villig til å ta vår del av ansvaret, noe som sikrer at vi får hjelp dersom vi blir angrepet.

Det er utfordrende for Norge at vi så til de grader lener oss på Nato-alliansen for vårt territorielle forsvar. Det var ikke noe problem i årene etter den kalde krigen, da Russland var svakt og forventet å gå i demokratisk retning. I dag er det et enormt problem, fordi vi ikke kan utelukke at Russland er en trussel, og fordi samholdet i Nato nå er under voldsomt press, takket være USAs president Donald Trump.

Ingen i stortingsdebatten tirsdag tok opp at norsk deltagelse i Libya hadde noe å gjøre med forpliktelser i Nato. Og at fremtidige forespørsler om å bidra i militæroperasjoner kan handle om det samme, FN-mandat eller ikke.

Natos 70 år siden grunnleggelsen skal feires i Washington torsdag denne uken. Feiringen er beskjeden, «bare» medlemslandenes utenriksministre er til stede, ingen statsledere. Alliansen kunne ikke risikere en feiring preget av Trumps knallharde hamring på at alle land må bruke minst to prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) på forsvar. Enhver fest blir litt skjemmet når det blir diskusjon om hvem som tar regningen.

Samme dag som Nato feires, åpnes Arbeiderpartiets landsmøte, hvor AUF kommer til å legge frem et forslag om at Norge som første Nato-land slutter seg til konvensjonen om et atomvåpenforbud, vedtatt av FNs generalforsamling sommeren 2017. Moderpartiet står fast på at det er umulig for Norge, all den tid vår sikkerhet ivaretas av Nato, og atomvåpen er en del av Natos avskrekking overfor andre atommakter, det vil si Russland.

Det blir interessant å se hvor mange AUF får med seg på forslaget, flertall blir det neppe. Landsmøtet vil trolig skjele til Sverige, som stemte for konvensjonen i FN, og som har hatt en høy profil i spørsmålet.

Nå er det blitt ganske taust. Stefan Löfvens regjering har ikke engang lagt frem konvensjonen til ratifisering i Riksdagen. Det skyldes at det ikke er flertall for ratifisering, og hva er årsaken til det? Jo, Sverige ligger også nært Russland, og opplever nabolandet som stadig mer truende. Derfor har Sverige knyttet seg tett til Nato for å sikre seg mot mulige angrep. Sverige er blitt et slags Nato-land slik Norge for de fleste praktiske formål er et EU-land. Og så lenge Sverige er innen rekkevidde for russiske atomvåpen, er det ikke så lett å stå opp for idealet om en atomvåpenfri verden.

Tove Gravdal

Journalist, kommentator og forfatter Seneste bok: «Ut av jungelen. Om fredsprosessen i Colombia» (2023).