Reportasje

Ett år som høyreekstremist

I 2013 ble Bjørn Funder Halldal en av Norges mest omtalte islamfiendtlige bloggere. Fem år etter sliter han med å riste av seg fortiden.

Hør også en samtale med Bjørn Funder Halldal på Morgenbladets podkast

Like før midnatt 12. februar 2013 går terroralarmen i Oslo. En mann på bussen fra Hønefoss sier i en telefonsamtale at han skal sprenge Stortinget. Flere passasjerer reagerer på mannen. Er han ruset? Han har på seg skuddsikker vest og bærer på en tung bag. I Sandvika, drøye tyve minutter før Oslo sentrum, går han av bussen og hopper inn i en taxi. Bussjåføren har ringt politiet. PST og beredskapstroppen blir koblet inn. Når sekundviseren tikker inn i et nytt døgn, er det blitt bursdagen til Anders Behring Breivik. T-banen stanses og deler av Oslo sentrum blir sperret av med væpnet politi. Taxien fra Sandvika er lokalisert. Mannen er forsvunnet.

Morgenen etter våkner Bjørn Funder Halldal opp bakfull i kjærestens leilighet på Lambertseter, sørøst i Oslo. En politimann står i døråpningen og spør hvem han er. Når Halldal bekrefter navnet sitt, velter det terrorpoliti med «masse MP-5-er» inn på soverommet. Det må være en øvelse, tenker han, men politiet sier at det er ham de har lett etter. Har du ikke sett nyhetene? Legg armer og ben i kors! Utenfor leilighetskomplekset venter en vegg av politi, presse og nysgjerrige tilskuere. Naboene er blitt evakuert. Han får en jakke over hodet og geleides inn i politibilen. Først nå får han vite at de tror han er terrorist.

Ti dager etterpå ble Halldal intervjuet anonymt i Morgenbladet. Da fortalte han at «bombetrusselen» bare hadde vært en spøk på fylla. Saken ble henlagt av politiet. Likevel er «busshendelsen» blitt et definerende øyeblikk i Halldals liv. Fortsatt, over fem år etter, møter han folk som tror han er terrorist.

– Det ble en fastlåst situasjon. Når folk tror du er terrorist, så er det ikke så mange veier å gå, sier Halldal.

Når folk tror du er terrorist, så er det ikke så mange veier å gå.

—   Bjørn Funder Halldal

Ja, hvorfor skulle de ikke tro det? Pekte ikke pilene i den retningen? Han hadde kommet med islamkritiske og Arbeiderparti-fiendtlige ytringer på nett. På Facebook hadde han lagt ut et bilde av seg selv med våpen og en video av at han løp i skogen og skjøt på blink. Som profilbilde hadde han masken fra filmen V for Vendetta, inspirert av Guy Fawkes' attentatplaner mot det britiske parlamentet i 1605. På TV2-nyhetene etter arrestasjonen ble det sagt at han var «aktiv» i den islamfiendtlige gruppen Norwegian Defence League (NDL). 27-åringen ble omtalt som en «bekjent av politiet».

– Det så jo ikke helt bra ut. Når jeg ser tilbake på det nå, så ser jeg jo at jeg hadde rotet meg borti mye rart, sier han.

Det var bare begynnelsen.

Les også: Skjelettet ut av skapet

Eventyreren. – Fra jeg var liten har jeg hatt en trang til å utforske alt mulig, sier Halldal. Han sitter i stuen i et hvitt trehus der han bor med kone, datter, hund, katt og kaniner rett ved fossen i Hønefoss, der han har vokst opp. Videregående fikk han ikke fullført i tide – han stakk heller av og bodde en måned på gaten i Roma med algeriske uteliggere. Moren måtte etterlyse ham gjennom Interpol. Han hadde venner i ymse miljøer, var kanskje litt «ukritisk». En gang ble han tatt for å smugle 250 gram hasj fra København, en annen gang for å stjele et golfsett. Han kaller det en «rotløs ungdomstid».

– Jeg har rotet meg borti mange miljøer bare for å få erfaringer derfra. Så er jeg på et eller annet vis blitt fanget i det.

Som 21-åring ble han far og tok seg sammen. Han kjøpte huset i Hønefoss og fikk seg jobb som senterleder på Hønefoss kino. Etter tre år sa han opp for å starte sitt eget firma, Halldal Import Ltd., for import og salg av sikkerhetsutstyr. Da kom han igjen i kontakt med «lovløse miljøer» gjennom kundekretsen. For å komme seg bort fra dem meldte han seg opp i noen enkeltemner på universitetet. Han hadde alltid vært interessert i historie og arkeologi. Men han syntes ikke helt han passet inn der. Snart ble han nysgjerrig på et nytt miljø.

I en periode hadde han skrevet kritiske innlegg om islam på Facebook. Han hadde alltid vært skeptisk til religion, også kristendom, men merket at han fikk flere reaksjoner da han skrev om islam. Det begynte å gå sport i det. Han likte å provosere. Og hvorfor skulle han ikke kunne skrive det han mente var sant? Han hadde selv hatt ubehagelige opplevelser med innvandrergjenger. Flere ganger ble han truet med kniv. Da han besøkte sin daværende kjæreste på Lambertseter, ble han overrasket over hvor mange muslimske innvandrere det var der. Han ville ikke at datteren skulle trenge å dekke seg til, sa han til moren.

Demonstrasjonen.

15. desember 2012, to måneder før «busshendelsen», holdt NDL demonstrasjon sammen med organisasjonen Stopp Islamiseringen av Europa (SIOE) på Grønland i Oslo. Det var første gang gruppene demonstrerte i en bydel med mange muslimske innvandrere. Snøen lavet ned over et førtitall aktivister som hadde møtt opp bak Botsfengselet. Også representanter fra søsterorganisasjoner i andre europeiske land hadde tatt turen. Kjente personer i det islamfiendtlige miljøet holdt tale, deriblant frisøren Merete Hodne og Kaspar Birkeland fra NDL Ålesund. «Dette er norsk jord, for fakerten!» sa Birkeland. «Vi skal ikke ha mere islam inn i Norge i det hele tatt.» På opptaket kan det høres spede klapp fra vottekledde hender. «Vi har ikke noen andre alternativer enn å stenge grensene og deportere muslimer tilbake til opprinnelseslandet.»

Midt i publikum sto Halldal i Marius-genser og boblevest. Han hadde fått kontakt med folk i NDL på Facebook. Nå ville han filme talene og kanskje skrive en frilansartikkel han kunne tilby Ringerikes Blad. Han hadde allerede solgt en rapport fra demonstrasjonene utenfor Israels ambassade i 2009. I NDL-miljøet var det rom for meningene hans, merket han. Han knyttet kontakter, ble oppfordret til å skrive. Merete Hodne lurte på om han ikke ville bli med og holde tale i Sverige. Det var meninger han måtte finne ut av, spørsmål han ville tenke helt ut. En fase, som så mange andre han hadde vært igjennom. Det kunne blitt med det. En kortvarig karriere som islamkritiker.

– Jeg hadde egentlig tenkt å gi meg med å bare holde en tale, hake det av på bucket listen min og gå videre. Men så skjedde den busshendelsen, og så ble det bare surr hele greia.

Pågripelsen.

Det var bare «fyllerør», «en misforståelse». Han skulle en tur hjemom i Hønefoss for å hente klær og fotoapparat til en feriereise. På bussen hadde han drukket og blitt full. Ikke lenge før hadde han mottatt trusler fra en mann med tilknytning til det islamistiske miljøet for noe han hadde skrevet om islamisten Ubaydullah Hussain på Facebook. Til alt overmål hadde han våpen fra sikkerhetsgeskjeften liggende hjemme. Kanskje var han stresset, paranoid. Det endte med at han tok med seg skuddsikker vest, et elektrosjokkvåpen og en gasspistol, riktignok uten kuler, på bussen inn til Oslo.

Alle i Hønefoss visste jo hvem dette var. De kunne like så godt bare ha skrevet navnet mitt.

—   Bjørn Funder Halldal

På turen snakket han i telefonen med broren, som lurte på hva han drev med.

– Så sa jeg som ironi, som en form for spøk … Nei, jeg kan ikke gjenta den setningen, for da sier jeg det igjen. Hehe.

På Facebook hadde han kort tid før lagt ut bilder av seg selv med våpen, «dødelig effektiv for homos sapiens sapiens». Han mente ikke å fremstå truende, sier han.

– Det var veldig tilfeldig. Det var nok for å teste ut grenser, jeg likte å være provoserende og sjokkerende.

Kan du forstå at mediene og politiet tok saken på alvor?

– Ja, jeg skjønner det. Rett før dette var det alle mulige trusler i alle mulige retninger. Å legge ut disse tingene var en slags forsvarsmekanisme. «Ikke kom på døra mi»-type. Det betyr ikke at man skal ut noe sted med det eller oppsøke noen.

Alle visste.

Halldal tror politiet fort skjønte at det ikke var en farlig mann de hadde med å gjøre. Pågripelsen var likevel mer dramatisk enn de han hadde opplevd i ungdomstiden. Nå måtte han gjennom legesjekk og fikk klærne sine klippet opp. Avhørsrommet hadde speilvindu, «sånn som du ser på film». Han ble sluppet ut etter to dager i avhør med både politiet og PST. Da hadde politiet konfiskert morens luftgevær på hytta, det han hadde sprunget rundt med på video, og brutt opp døren hans hjemme i Hønefoss. Avisene hadde allerede skrevet side opp og side ned om den trusselsiktede mannen.

– Alle i Hønefoss visste jo hvem dette var. De kunne like så godt bare ha skrevet navnet mitt.

Bekjente snudde ryggen til ham. I NDL ble han tatt imot som en helt.

For den du var da, var det spennende det som skjedde?

– Nei, det var ikke så spennende, egentlig. Jeg skulle gjerne vært foruten den hendelsen. Jeg hadde hatt nok spenning i livet fra før av, og prøvde egentlig å komme meg bort fra det.

Bloggen.

«Man blir også det man blir sett som», skrev Halldal i en e-post til Morgenbladet da han tok kontakt for å ta et oppgjør med fortiden. Etter «busshendelsen» trappet han nemlig opp aktiviteten som islamkritiker. Han startet blogg der han skrev opptil tre innlegg daglig, under emneknagger som «tabuemner», «kontroversielle artikler» og «avdekking av løgner. Fakta!». Det var hummer og kanari, tekster om norrøn mytologi og forsøk på humor, blandet med innlegg om «ekstrem masseinnvandring» og «sviket» mot «det europeiske folket». I én tekst sammenlignet Halldal innvandringen i Europa med FNs definisjon av folkemord.

– I disse miljøene er det sånn at man bygger hverandre opp og gir hverandre bekreftelser på teorier som kanskje egentlig er litt søkte. Det øker en mobbmentalitet, sier han.

På det meste hadde bloggen 40 000 daglige treff, hevder Halldal. Men han rakk ikke å glede seg over lesertallene. Han sto midt i en kamp, «litt sånn viva la revolución». Han var opptatt av sensur og ytringsfrihet, og lenket til Fjordman-bloggen Gates of Vienna, Human Rights Service og de alternative nyhetssidene Exponerat og Fyret.nu. På Facebook administrerte han en side kalt «Stopp den ekstreme masseinnvandringen nå».

– Jeg var sta når det kom til holdninger og meninger. Jeg skulle jo finne ut av de tingene selv, ikke fordi noen andre mente at sånn kan man ikke mene.

Talen.

16. august 2013 holdt Halldal tale foran Stortinget. Merete Hodne, tidligere NDL-leder Ronny Alte og Arne Tumyr fra Sian var blant de fremmøtte. Noen måneder tidligere hadde Halldal stiftet Frihetsforkjemperne, en gruppering der «alle skulle kunne si hva de ville», etter at han hadde havnet i konflikt med folk i NDL som ikke likte at han også kritiserte kristendom. Denne dagen var Halldals 28-årsdag og den første dagen han hadde lov til å oppholde seg foran Stortinget igjen etter trusselepisoden. Han stilte i dress og finkjemmet hår for å holde sin første tale. «Ytringsfriheten skal finne sted! Det er derfor vi er her i dag», innledet han. «Media og samfunnet presenterer oss glansbilder av hvor herlig det multikulturelle samfunnet er».

– Jeg sto og snakket om problemer vedrørende integreringen, men så kan det jo hende at jeg bare hadde blitt ett av dem. Og rett og slett laget dårlig stemning ved å hisse opp folk på den måten, sier Halldal mens han viser opptaket hjemme i stuen i Hønefoss.

Han beskriver det som et «kick» å stå på talerstolen.

«Regjeringen har jobbet hardt for å sørge for en varig og pågående og total ødeleggelse av Norge som selvstyrt nasjon …».

– Ødeleggelse. Jeg hadde ikke sagt det nå.

« … og nordmenns rett i likhet med alle andre etnisiteters rett til å overleve som kulturell og genetisk egenart

– Det er to ting jeg er totalt uinteressert i i dag. Kulturell og genetisk egenart. Jeg kunne ikke brydd meg mindre.

«Det vil si at de vil øke innvandringen og øke islamiseringen. Våre ledere er bare nikkedukker for internasjonal politikk!»

– Det var aggressive greier. Jeg var ikke noen god inspirasjonskilde på den tiden der.

En måned senere ble han intervjuet av TV 2 som «innvandringsmotstander». Halldal klaget saken inn til Pressens Faglige Utvalg (PFU) og påpekte at han ikke var mot «normal innvandring». TV 2 ble felt for brudd på god presseskikk, blant annet fordi Halldal ikke fikk imøtegå påstandene om bombetrusselen mot Stortinget. Artikkelen kommer fortsatt opp som første treff på navnet hans i Google-søk.

Vendepunktet.

29. mars 2014 våknet Halldal med blandede følelser. Om noen timer skulle han inn til Oslo for å holde sin andre tale foran Stortinget. Frihetsforkjemperne hadde planlagt seansen i flere måneder. Talen var klar. Han hadde slurvet da han skrev den, ikke kjent den samme gnisten som før. Skulle han av gårde, måtte han levere sin åtte år gamle datter til barnevakten. Det føltes feil. Skulle han forlate datteren for å kjempe for hennes fremtid? Han hadde mer lyst til å bli hjemme. I Facebook-gruppen ga han beskjed om at han droppet talen for å prioritere familien.

Jeg sto og snakket om problemer vedrørende integreringen, men så kan det jo hende at jeg bare hadde blitt ett av dem. Og rett og slett laget dårlig stemning ved å hisse opp folk.

—   Bjørn Funder Halldal

– Det ble som en ny begynnelse, sier han.

Det handlet mest om datteren, tenker han nå. Det hadde føltes som et dobbeltliv. I det ene livet var han far og tok vare på datteren. I det andre kjempet han mot det etablerte og ble kalt rasist på gaten.

Men kanskje hadde han også fått ment det han hadde trengt å mene. Han tok en pause fra Facebook og fikk tankene på avstand. Opphenget ga seg.

– Det gikk ikke fra den ene dagen til den andre med holdningene, slik at jeg plutselig mente noe helt annet. Men det var som om den dårlige utviklingen skiftet kurs.

Den våren meldte han seg opp i bachelorstudiet i arkeologi ved Universitetet i Oslo, «for å studere noe som var langt borte fra politikk». Han måtte også møte i retten for ulovlig oppbevaring av våpen på bussen, et hasjbeslag og en voldsepisode. Venner av hans daværende kjæreste hadde angrepet ham på et nachspiel og knust en vinflaske i hodet hans. Retten trodde ham på at han hadde handlet i selvforsvar, men dømte ham for å ha tatt frem våpen. I sommerferien satt han 17 dager i fengsel. Dagen han kom ut, fulgte han datteren til skolestart.

Livsfilosofien.

Halldal gikk ikke bevisst inn for å endre holdninger, men begynte å oppsøke andre miljøer og eksponere seg for motsetninger.

– Jeg kunne ikke fordra disse tingene jeg var identifisert med.

– Når folk sier til deg at du er terrorist, rasist og ekstremist lenge nok, da blir du gæren.

En sommer bodde han på vandrerhjem i Oslo når han ikke hadde datteren hjemme i Hønefoss. Han forteller at han tok med backpackere på omvisning rundt i byen og sto på skateboard for å treffe folk som ikke visste hvem han var. Et annet år dro han til Spania, mistet flyet hjem og spilte gitar på gaten for å få råd til turen hjemover. På veggen har han bilder fra reiser i Nord-Afrika. Det var sånn han egentlig alltid hadde vært, tenker han i dag. En «fri verdensborger».

– Disse høyreekstreme greiene var vel egentlig aldri helt min greie.

Halldal vil helst ikke snakke om politikk. Han vil heller snakke om «livsfilosofien» som han har funnet tilbake til etter det kaotiske året 2013. «Å være imot innvandring i dagens globale samfunn er som å være imot at sola skal stå opp fordi en liker natten best», skriver han i en e-post.

– Alle er avhengige av hverandre i et stort økosystem. I en sånn filosofi vil det å sette skiller mellom mennesker, nasjonale grenser, bli veldig overfladisk.

Han omtaler innvandring som en «uunngåelig utvikling».

– Jeg er ikke imot innvandring, jeg er imot folk som ikke oppfører seg. Det har gått opp for meg at det egentlig er det jeg har hatt noe imot.

– Jeg er fortsatt ikke noen fan av religion, men kona mi er kristen, hun kunne like gjerne vært muslim. Det får være hennes business.

Bygdenazier og overtenkere.

Halldal har aldri fjernet kontaktene i det islamfiendtlige miljøet fra vennelisten på Facebook. Han vil heller ikke si noe negativt om dem. Det de driver med, får være deres sak.

– Jeg ser ingen grunn til å bli uvenner med noen bare fordi man selv velger å leve et annet liv.

Han deler, spøkefullt, miljøet inn i to grupper: «bygdenaziene» og «overtenkerne». Selv plasserer han seg i siste kategori – folk som bekrefter hverandres teorier og tenker seg inn i konspirasjoner.

Noen av meningene du ytret, overlapper med manifestet til Anders Behring Breivik. Hvorfor trekker folk mot slike meninger, så kort tid etter 22. juli?

– Det er ikke så rart egentlig. Når man først har de oppfatningene, vil de ikke endre seg av et terrorangrep. Man vil jo mene at man selv mener det på en bra måte.

Kan ikke ideene i seg selv være farlige?

– Jo da, men det tenker man ikke på med den farten jeg hadde på den tiden. Det var en evig kamp. Det var ikke noen pause inni der. Jeg fikk lite tid til refleksjon.

Halldal understreker at han alltid var tydelig på at han var mot bruk av vold. Han tror ikke politiet eller samfunnet kan vite hvem som kan bli farlige.

– Kanskje man heller skal se på hvilken fase personen er i. Det er personene som er litt ute å kjøre som man må finne ut av.

Master i shady virksomhet.

Fortsatt blir Halldal forbundet med «busshendelsen». Det siste året har han søkt på «minst hundre jobber», men er ikke blitt kalt inn på et eneste intervju. I vår ble han ferdig med bachelorgraden, og vil aller helst jobbe med eksperimentell arkeologi, som Thor Heyerdahl drev med. Enn så lenge jobber han som telefonselger. Han har forsøkt å skifte navn, men vet ikke om han vil fortsette å bruke det. Bloggen har han slettet. Han er lei seg for å ha sagt stygge ting, men vil ikke si at han angrer.

– Det er jo en utviklingsprosess. Man kommer seg ikke videre uten å ha vært gjennom det.

Nå ønsker han å bruke sin «master i politisk aktivisme og shady virksomhet» til å forebygge ekstremisme. Han tror at det viktigste samfunnet kan gjøre, er å være mer tolerant for at noen kan ha uheldige faser i løpet av livet.

– Vi må heller prøve å hjelpe folk inn, enn å kaste råtne grønnsaker på dem.

Han klandrer hverken politiet eller mediene for håndteringen av «busshendelsen», men tror at utfrysingen fra det normale samfunnet dyttet ham lenger inn i det høyreekstreme miljøet. Halldal tror på å gå folk i møte med argumenter, fremfor å støte dem ut.

– Det fine med mennesker er at man kan snakke dem til fornuft av og til.

Du har søkt mot mange forskjellige miljøer. Kunne du plutselig finne på å vende deg mot et nytt ekstremt miljø?

– Nei, nå har jeg jo vært i alle disse tingene. Nå kan jeg heller begynne å bruke erfaringene.

Mer fra Reportasje