Annonse
10:36 - 29. oktober 2018

– De er jo et monument over en fadese

Sperreportene på T-banen i Oslo ble dyre og ubrukelige, men kan de få et liv etter døden?

Transportversjonen av DAB: Meningen var at glassdører i sperreportene skulle åpne seg for passasjerer med gyldig billett, men systemet kom aldri skikkelig i gang.
Annonse

Flexus

Det opprinnelige navnet på et elektronisk billettsystem som skulle benyttes i kollektivtrafikken i Oslo og Akershus samt på NSBs tog i østlandsområdet.  

På de større T-banestasjonene i Oslo ble det satt opp fysiske sperrer i forbindelse med innføringen av Flexus.

Etter planen skulle systemet tas i bruk i 2005, men etter en serie tekniske problemer, forsinkelser og økonomiske overskridelser ble T-banesperrene stående ubrukt.

I 2010 droppet NSB det belastede Flexus-navnet, og lanserte i stedet egne reisekort. Året etter gjorde Ruter det samme.

Kilder: Teknisk Ukeblad, Wikipedia

– Det som skjer nå, er at bommene fjernes i løpet av et par ukers tid. En del av dem ligger allerede i et par containere på Etterstad, sier Knut-Martin Løken, pressekontakt i Ruter.

Sperreportene på T-banen i Oslo skulle stoppe sniking, og gjøre Oslos billettsystem mer lettfattelig for reisende. Men tretten år og 600 millioner kroner (pluss en million for selve fjerningen) etter innsettelsen, forsvinner nå disse metallpassasjene som byens T-banegjengere har bremset seg sidelengs gjennom – uten at de noensinne har hatt funksjonen de skulle ha.

– PC-en i maskinene skal gjenbrukes, og byttes i Nederland mot andre komponenter, mens resten skal resirkuleres og bli til noe vi ikke helt vet hva er enda, sier Løken.

Enkeltpersoner som ønsker å skaffe seg en av de såkalte Flexus-bommene, bes ta kontakt med Ruter direkte.

Men kan man, for guds og Stor-Oslo Lokaltrafikks skyld, gi disse kyborg-lignende installasjonene et liv etter døden, eller snarere et liv etter livet? Ja, gi dem et verdig liv – som en fordums kulturinstans i den norske kulturens fremtidige høyborg?

Jo da, men nei. – En diskusjon om hvorvidt disse skal på museum, er absolutt interessant, men umiddelbart tror jeg kanskje det er andre museer enn Nasjonalmuseet som best kan formidle og forvalte disse, sier samlingsdirektør Stina Högkvist ved høyborgen, Nasjonalmuseet.

– Men siden dette nå skal fjernes, er det ikke da per definisjon «kulturhistorisk»?

– Jo, det kan du si. Og tanken er god, men vi nok ikke rett instans, sier Øivind Gulliksen ved Kulturhistorisk museum.

Kommunikasjonssjef Kathrine Daniloff ved Teknisk Museum er mer entusiastisk:

– Dette er en spennende problemstilling, som vi gjerne kunne tatt del i, sier hun.

Flexus er litt som dab.

Kathrine Daniloff, Teknisk museum

– Teknisk museum er jo stedet for å belyse teknisk utvikling, og både suksess- og fadeseteknologi dokumenterer denne utviklingen. Nå er vi i startgropen for å planlegge en IKT-utstilling, og min første tanke er at Flexus-bommene kunne hatt en naturlig plass her. Siden det er helt i startfasen av planleggingen, vet vi ennå lite om hvordan utstillingen skal utformes og kan derfor ikke love noe.

– Men hva med en liten Flexus-bom stående i byrommet, som et monument over våre tabber?

– Det er interessant, men vi har ikke noen konkrete planer om det. Men jeg tenker at gjenstander er viktige for å belyse historien. Historien er full av overgangsteknologi. Flexus er litt som dab sånn sett, vi kunne kanskje bare droppet det? Sånne visuelle påminnelser om det vi ikke har fått til å fungere, kan imidlertid være nyttige både av produktive og nostalgiske hensyn.

Offentlig rom. Museum er godt og vel, men dette er da vitterlig kunst hvis brutalistiske funksjon hører hjemme utendørs. Er det fremdeles rom for fransk industridesign i byrommet, en som kanskje kan utsmykkes av kunstnere? Som et minnesmerke over kommunale tabber? 

Privatpersoner har engasjert seg i bevaring av Flexus-apparatene.

Janne Wilberg, byantikvar

– Det kan godt tenkes at det er kunstnere som ønsker å bruke dette materialet til å utforme noe, men om det faktisk blir kunst, skal ikke jeg uttale meg om, sier Kjersti Tubaas, kommunikasjonssjef i Kulturetaten.

Kulturetaten har ansvaret for kunstordningen til Oslo kommune, og disponerer flere titalls millioner årlig til ulike kunstprosjekter i det offentlige rom. Men de vil ikke si om kunstordningen vil investere i Flexus-kunst. Hva kunstordningen investerer i, er det tross alt opp til kunstutvalget i kunstordningen å beslutte, og ikke etaten. Men dog:

– Offentlig rom er et fantastisk rom for kunst, sier Tubaas.

Verneverdig? Operaen er jo så vidt ti år gammel og allerede fredet. Kulturminneloven har som sådan ikke en tidsgrense for fredning; noe kan bli fredet rett etter avduking. Så, hva sier byantikvar Janne Wilberg?

Ha-ha, dere er faktisk ikke de første som spør om dette.

– Jaså, så Aftenposten har allerede vært på tråden?

– Nei, det er privatpersoner som har engasjert seg i bevaring av Flexus-apparatene. Vi er tettere på lokalbefolkningen enn mange andre, vet du, sier Wilberg, og ler nokså rått.

– Vi mener det er viktige objekter å ta med seg videre, men det er nok ikke av et kaliber som gjør at vi vil frede dem in situ. Dette er løse gjenstander, og jeg kan nok tenke at Lokaltrafikkhistorisk forening på Majorstuen er et naturlig sted.

Men bevares, et par av disse maskinene burde bevares, mener byantikvar Wilberg og trekker linjer til rivingen av Sovjet-skulpturene da østblokken falt.

– Prinsippene rundt fjerningen er interessant, de er jo et monument over en fadese. Den farlige historien er den som forties, sier Wilberg.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse