Annonse
00:00 - 11. mai 2018

Plutselig ble transkampen for folk flest, skriver Maria Berg Reinertsen.

Plutselig ble transkampen for folk flest, skriver Maria Berg Reinertsen.

Annonse

En gang da jeg var student tidlig på 00-tallet, kjørte jeg dagtoget fra Oslo til Bergen. En skikkelig melkerute som stoppet på de fleste stasjonene. Jeg var bergtatt av fiskevann og karrige koller, men det mest eksotiske var damene som brukte Bergensbanen som lokaltog. Allværsjakker, fornuftig kort hår, fornuftig kroppsform. En av dem tok toget til nærmeste Husfild for å bytte noen garnnøster hun hadde kjøpt feil.

Jeg kom nesten rett fra et Grand Prix-show på en homsebar i Brussel, og kontrasten var umulig å overse: Kvinnene som hadde inntatt firerkupeen på Bergensbanen, manglet alle de feminine kjennetegnene til dragdronningene. Det lange håret, de feminine klesplaggene som fremhevet hofter og pupper, sminken, koketteriet. Likevel var de så uomtvistelig kvinner, og det lå så visst ikke noe opprør i deres måte å gjøre sitt kjønn på. Hva var fellesnevneren?

En Grand Prix-kveld må nødvendigvis komme med lange glitterkjoler. Et dragshow er fjernt fra livet til hverdagstranspersoner. Men også i historien til vanlige transpersoner har klær og sminke gjerne spilt en sentral rolle. Den typiske tv-reportasjen om en transkvinne følger henne når hun sminker seg om. Og jeg mistenker at det er en grunn til at mitt forhold til transsaken har vært preget mer av prinsipiell toleranse enn egentlig forståelse: Til det har transkvinners opplevelser av hva det vil si å være en kvinne, virket for fjern.

Vi kan ikke love ketsjup til alle,
men vi lover å servere deg viktige saker hver dag.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvererklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.