Annonse
10:26 - 28. april 2018

Skjær i sjøen for fred i Korea

Donald Trump er den ukjente faktoren i den sørkoreanske presidentens fredsdiplomati.

Historisk: For første gang siden 1953 var en nordkoreansk leder i Sør-Korea fredag 27. april. Møtet mellom Nord-Koreas Kim Jong-un (til venstre) og Sør-Koreas president Moon Jae-in var det tredje toppmøtet noensinne mellom de to lands toppledere. Her omfavner de hverandre etter å ha undertegnet en felles erklæring om fred, fremgang og gjenforening.   FOTO: KOREA SUMMIT PRESS POOL/GETTY IMAGES
Annonse

Fredag 27. april 2018 ble en ny historisk dag i Korea. Alt før han hadde fullført det første av sine fem år som Sør-Koreas president, greide den 65 år gamle menneskerettighetsjuristen Moon Jae-in å få til et toppmøte med Nord-Koreas unge diktator Kim Jong-un. Under deres møte i «fredshuset» i den demilitariserte sonen mellom nord og sør lovet Kim at Moon ikke lenger skulle få sin nattesøvn forstyrret av prøvesprengninger og rakett-tester.

Møtet skulle, forkynte Kim, bli starten på en fredelig æra. De to lederne erklærte det samme som flere av deres forgjengere var blitt enige om: Å ta sikte på et atomfritt, fredelig og gjenforent Korea. De bestemte også å ha tosidige militære samtaler for å fjerne risikoen for væpnede sammenstøt. De ville ha mer kontakt på mange plan. Og de ble enige om å møtes igjen til høsten.

I fjor møtte Kim Moons fredsfølere med en kald skulder. Han svarte ikke på en invitasjon om å delta i vinter-OL. Først ville Kim fullføre sin styrkedemonstrasjon. Han sprengte en hydrogenbombe den 3. september og sendte en interkontinental rakett rett opp i verdensrommet den 28. november. Den nådde så høyt at den kunne ha rammet hvor som helst i USA hvis den var blitt sendt i skrå vinkel.

Omslaget kom i Kims nyttårstale 1. januar. Da sa han ja til Moons invitasjon. Nordkoreanske idrettsutøvere deltok i vinter-OL, og høytstående representanter for Nord-Korea, inkludert Kims egen søster, traff Moon Jae-in og hans rådgivere. De ble enige om å holde det toppmøtet som fant sted den 27. april.

Erklæringen hadde liten virkning. Kort etter prøvde Kim å myrde Park.

Det ble femte gang Nord- og Sør-Korea nærmet seg hverandre og ble enige om å arbeide for en fredsavtale og nasjonal gjenforening. De første fire forsøkene slo feil. Kan det femte lykkes?

Første gang var i 1972. Diktatorene Park Chung-hee og Kim Il-sung fryktet svik fra sine respektive allierte da USAs president Richard Nixon reiste til Kina på besøk hos Mao Zedong. Park og Kim tok da kontakt med hverandre ved hjelp av sine etterretningssjefer. De møttes ikke selv, men 4. juli 1972 avga de en felles erklæring om tre prinsipper for gjenforening: Ingen innblanding utenfra, ingen maktanvendelse, ideologiske motsetninger skulle ikke få hindre det koreanske folkets samhold. De to diktatorene opprettet også en hotline seg imellom.

Erklæringen hadde liten virkning. Kort etter prøvde Kim å myrde Park.

Andre gang var i 1991. Den kalde krigen var slutt. Kina og Sovjetunionen opprettet diplomatiske forbindelser med Sør-Korea, og de to koreanske statene ble medlemmer av FN hver for seg. Den nyvalgte sørkoreanske presidenten Roh Tae-woo lanserte en ny nord-politikk. Han ville utvikle et «koreansk fellesskap». Høynivåsamtaler ble ført i Seoul og ledet til en avtale om forsoning, ikke-aggresjon, kulturutveksling og en felles forpliktelse til å skape et atomvåpenfritt Korea. USA trakk tilbake de atomvåpnene som var utplassert på koreansk jord. 

I 1991 tok også koreanerne et nytt unionsflagg i bruk da et samlet koreansk landslag var med i bordtennis-VM i Japan. Tilnærmingen gikk over i en akutt krise da verden oppdaget at Nord-Korea hadde et hemmelig atomprogram.

Det tredje forsøket kom i 2000. I 1997 var Kim Dae-jung blitt valgt til president på et program med solskinnspolitikk overfor Nord-Korea. En sørkoreansk sol skulle avgi så mye varme til Nord-Korea at det ville ta av seg atomfrakken. I 1999 kom det til konflikt i havet nær delingslinjen, så det ble juni 2000 før Kim Dae-jung greide å få møte Kim Jong-il i Pyongyang - ved hjelp av store bestikkelser. 

Meningen var at president Bill Clinton også skulle besøke Pyongyang. Den planen måtte oppgis da George W. Bush ble valgt til USAs president i stedet for Clintons partifelle Al Gore. Solskinnspolitikken gav likevel resultater: Gjenforening av familier splittet av Koreakrigen, en felles koreansk tropp til Sydney-OL, en industrisone i Nord-Korea med sørkoreanske investeringer, samt en turistsone. 

Men den sørkoreanske fredsprisvinneren Kim Dae-jung fikk et skudd for baugen i 2002 da president Bush erklærte at Nord-Korea var medlem av «ondskapens akse» sammen med Irak og Iran.

Fjerde gang var i 2007. Kim Dae-jungs etterfølger Roh Moe-yun (2003–07) prøvde å videreføre solskinnspolitikken. Kina bisto som vert for såkalte sekspartsamtaler (Kina, USA, Russland, Japan, Nord- og Sør-Korea), men når avtaler ble inngått, ble de ikke overholdt. 

I 2006 gjennomførte Nord-Korea sin første atomprøvesprengning. Så, i 2007, under en kort periode da det så ut til at ting kunne gå bra, gjennomførte president Roh et toppmøte med Kim Jong-il i Pyongyang. Det fikk ingen varig virkning. Kort etter valgte sørkoreanerne den konservative Lee Myung-bak til president (2008–12). Under ham og hans konservative etterfølger Park Gyun-hye (2013–16) kom det til alvorlige militære sammenstøt, og alle solskinnspolitikkens resultater ble avviklet. Nord-Korea ble igjen en pariastat. 

Da Kim Jong-un tok over etter farens død i 2011, satte han for alvor fart i Nord-Koreas atomvåpenprogram, med mange hyppige tester.

I motsetning til sine forgjengere har Moon Jae-in greid å samordne sin fredspolitikk med USA.

Moon Jae-in har noen fortrinn fremfor Sør-Koreas tidligere presidenter:

· Han har fire år igjen av sin presidentperiode. Kim Dae-jung hadde bare to og et halvt år å gå på da han traff Kim Jong-il i Pyongyang. Roh Moe-yun holdt sitt møte med Kim Jong-il helt på tampen av sin presidentperiode.

· Han har erfaring fra 2007, da han var Roh Moe-yuns rådgiver i Nord-Korea-spørsmål. Han kan nå ta opp igjen de forslagene som lå på forhandlingsbordet sist.

· Han har trolig lært at det ikke nytter å bygge fredsdiplomati på bestikkelser. Da det ble kjent at solskinnspolitikerne hadde forsøkt å «kjøpe» fred med store pengebeløp, ødela det tilliten til dem på hjemmebane.

· Han har mer respekt på høyresiden i Sør-Korea enn de tidligere «liberale» presidentene. Moon Jae-in har militær erfaring. Han avtjente militærtjenesten i spesialstyrkene. Noe av det han har fått til som president er tillatelse fra USA til å anskaffe tyngre våpen til Sør-Koreas egne styrker. Før ville ikke amerikanerne tillate det fordi Sør-Korea kunne tenkes å trekke USA inn i en ny Korea-krig.

I motsetning til sine forgjengere har Moon Jae-in greid å samordne sin fredspolitikk med USA. Det har ikke vært lett. President Trump har skapt usikkerhet ved å true med krig, fornærme Kim Jong-un, anklage Moon Jae-in for ettergivenhet, kreve endringer i den bilaterale handelsavtalen mellom Sør-Korea og USA, og å så tvil om hvorvidt USA vil fortsette å ha soldater i Sør-Korea. Trump har ennå ikke utnevnt noen ambassadør i Seoul. Han motarbeidet sin tidligere utenriksminister Rex Tillerson, da han prøvde å forhandle med Nord-Korea. 

Moon Jae-in har håndtert Trump på en forbilledlig måte. Han har rost og aldri kritisert den selvopptatte presidenten og har oppnådd god personkjemi med ham.

Hvordan vil det gå når Trump etter planen skal møte Kim i mai-juni? Dette møtet kom i stand på Moons initiativ. Etter vinter-OL sendte han en delegasjon til Pyongyang. Kim betrodde dem at han kunne tenke seg å møte Trump. Da dro delegasjonen til Washington og fortalte det til Trump. Han bestemte seg på rappen for at han ville møte Kim. 

Da det ble kjent, fikk Kim plutselig også en avtale om å møte Kinas president Xi Jinping. Inntil da hadde det vært en isfront mellom Kina og Nord-Korea. Kim Jong-un hadde ennå ikke møtt en eneste utenlandsk statsleder da han tok et spesialtog til Beijing. Nå fikk han møte selveste «keiseren av Kina». De utvekslet gaver slik det var skjedd så mange ganger før i Øst-Asias historie, og Kim fikk Xis velsignelse som Nord-Koreas overhode. Uforvarende sørget altså Trump for kinesisk støtte til Kim.

Den unge Kim Jong-un har kastet seg ut i et intrikat utenrikspolitisk spill.

Den unge Kim Jong-un har kastet seg ut i et intrikat utenrikspolitisk spill. Vi kan si at han står overfor en good cop (Moon Jae-in) som lover ham samarbeid og vennskap bare han gir fra seg sine våpen, en bad cop (Xi Jinping) som nekter ham penger, mat og olje hvis han ikke gir fra seg sine våpen, og en very bad cop (Donald Trump) som truer med å drepe ham hvis han ikke gir fra seg sine våpen. Nå har Kim møtt to av dem og forbereder seg på å treffe den tredje og farligste.

Kims mål må være å redusere faren for et amerikansk angrep og å få Kina til å avvikle de økonomiske sanksjonene, helst uten å måtte gi fra seg (alle) sine atomvåpen. Hvis Trump insisterer på at han gir fra seg alle atomvåpnene umiddelbart, vil Kim nekte, og da blir møtet med Trump en fiasko.

Moon Jae-in vil trolig prøve å overtale USA til å gå inn for en avtale med Nord-Korea om en gradvis avvikling av atomvåpnene. Hvis Trump går med på det, kan fredsdiplomatiet fortsette, skjønt risikoen er der for at Nord-Korea finner påskudd for å beholde atomvåpnene likevel. Hvis Trump ikke følger Moons råd og stiller umulige krav til Kim, slik at toppmøtet bryter sammen, kan det oppstå en krise i alliansen mellom USA og Sør-Korea. Det blir vanskelig for Trump å bruke militære midler hvis Sør-Korea er imot.

Det skjønner nok også Kim Jong-un, så når han dyrker kontakt med Moon, er noe av hensikten å redusere faren for et amerikansk angrep. Hvis Trump ikke får til noen avtale og likevel ikke kan slå til mot Nord-Korea fordi good cop Moon Jae-in sier nei, da vil very bad cop Trump trenge hjelp fra bad cop Kina til å opprettholde og skjerpe sanksjonene mot Nord-Korea. Det vil i så fall ha en pris. Trump kan ikke få Kinas støtte mot Nord-Korea og samtidig føre handelskrig mot Kina.

I hele dette spillet er det bare én med fred som overordnet mål: Moon Jae-in. At sørkoreanerne har valgt en president som ham, er et av de få lyspunktene i dagens verden.

Stein Tønnesson er seniorforsker ved Institutt for fredsforskning (Prio).

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse