Annonse
16:10 - 05. mars 2018

Det viktigste ved atomvåpen er ikke at de forbys, men at de ikke brukes, skriver Alexander Zlatanos Ibsen.

Det viktigste med våpen er ikke at de forbys, men at de ikke brukes, skriver Alexander Zlatanos Ibsen.

Skal atomvåpen forbys, må det finnes sikre kontrollmekanismer for å påse at ingen gjemmer unna bomber eller utvikler nye i smug. Her fra en atomprøvesprengning ved Marshall-øyene i 1946. Foto:  Keystone/Getty Images
Annonse

Alexander leser nyhetene

Politikere leser nyheter med rødpenn.

Faste skribenter i spalten: Sveinung Rotevatn fra Venstre, Lan Marie Nguyen Berg fra Miljøpartiet De Grønne, Alexander Zlatanos Ibsen fra Høyre og Magnus Marsdal fra tankesmien Manifest.

Det høres umiddelbart troverdig ut at faren for atomkrig øker i takt med hvor mange stridshoder som finnes i verden og med hvor mange stater eller aktører som besitter dem. Hvis antallet av en farlig gjenstand øker, er også faren for bruk større.

Samtidig har historien hittil vist at atomvåpen bare er blitt brukt i krig den gangen det fantes en håndfull bomber, og at bare USA var i besittelse av denne våpenkapasiteten. 

Hvordan tenker vi om våpen i offentlig debatt? Mest av alt trenger vi realisme når vi skal bekjempe våpenbruk. Det gjelder både for store og mindre våpen. 

Det er riktig at faren for uhell, misforståelser og tap av våpen til gale hender er mindre når få kontrollerer dommedagsvåpenet. Det er derfor en udelt glede at rustningskappløpet under den kalde krigen er over, og at de fleste av verdens land har forpliktet seg til kontrollert nedrustning og ikke-spredning. Et ønske om en verden fri for atomvåpen er også positivt. Men fjorårets fredspris til ICAN og debatten i Stortinget om SVs representantforslag om å utrede norsk signering av FNs forbudstraktat ansporet like fullt en debatt som mistet noen viktige momenter av syne. Med noen unntak – slik som professor i statsvitenskap, Øyvind Østeruds kronikk – var det få utenfor politikken som minnet om atomvåpnenes strategiske rolle, eller farene forbundet med asymmetrisk nedrustning. 

Faren for tap av våpen til gale hender er mindre når få kontrollerer dommedagsvåpenet.

VGs Frithjof Jacobsen brøt nylig denne trenden, med en kommentar i forbindelse med sikkerhetskonferansen i München. «Kanskje er det fortsatt slik at vissheten om at ethvert kjernefysisk angrep, stort eller smått, vil bli besvart med samme mynt, er den beste garantien mot at disse våpnene noensinne vil bli brukt», skriver han blant annet.

Den dystre realiteten er at trusler har lengre virketid enn belønninger. Hvis du lover noe godt, må du også faktisk levere varene om det skal tjene noen hensikt. En trussel kan på sin side vare en hel kald krig, uten at sanksjonene faktisk settes ut i livet. Dette lå til grunn for terrorbalansen mellom stormaktene USA og Sovjet.

I tillegg sitter vi igjen med det ubestridelige faktum at teknologi ikke kan av-oppfinnes. Menneskeheten åt av kunnskapens tre da Trinity-bomben gikk av i Los Alamos-ørkenen 16. juli 1945. Det er vanskelig å forby forbuden frukt når den en gang er spist. Skal atomvåpen forbys, må det finnes sikre kontrollmekanismer for å påse at ingen gjemmer unna bomber eller utvikler nye i smug.

Man kan trekke paralleller til den pågående diskusjonen om våpenlovgivningen i USA. Det er én ting å ønske tiltak for å begrense antallet håndvåpen i omløp, og noe ganske annet å for eksempel gå inn for et universelt forbud mot å bære våpen som også gjelder for politiet. Sistnevnte tilfelle gir faktisk den amerikanske våpenlobbyen rett med sitt munnhell om at «problemet med våpenlover er at kriminelle per definisjon ikke følger loven.» Ingen viktige stemmer i den amerikanske våpendebatten går heller inn for et slikt forbud som også vil underminere statens voldsmonopol.

Noe ganske annet er å gå inn for et universelt forbud mot å bære våpen som også gjelder for politiet.

I kjølvannet av den tragiske skoleskytingen i Parkland, Florida, har mange amerikanere i sosiale medier delt spørsmålet: «Hvis du ser ditt barn slå et annet med kjepp, vil du (a) gi en kjepp til alle (b) gi de dyktigste barna kjepper så de kan forsvare alle de andre (c) ta bort alle kjeppene».

Også når det kommer til atomvåpen, kan vi ønske oss alternativ c, men verden mangler en far eller mor som kan gjøre det mulig. I overskuelig fremtid blir vi sittende fast med alternativ b, som en nest beste løsning. Og det beste må ikke bli det nest-bestes fiende. For når det kommer til kjernevåpen, er det dårlige en katastrofe.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Aktuelt