Samtid

Psykologiske opptøyer

«VI BLIR IKKE HØRT! VI BLIR OVERKJØRT!» Det ropes og skrikes på Psykologisk institutt.

Først ble det ikke sagt et ord, det var helt stille i auditoriet hvor det onsdag ettermiddag ble avholdt et informasjonsmøte på Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo (UiO). Rommet var fylt av hundrevis av studenter. Så rev studentene brått av den svarte gaffateipen de hadde klistret over munnen, og ropte taktfast: «VI BLIR IKKE HØRT! VI BLIR OVERKJØRT!»

En slags unntakstilstand råder på instituttet. Studentene er forbanna, faglig ansatte fortviler. Trykket har bygget seg opp siden instituttleder Pål Kraft i vår gikk inn for å flytte internklinikkene, der profesjonsstudentene får opplæring i og praktiserer terapi i den siste delen av studiene, til Lovisenberg diakonale sykehus.

I forrige uke grep universitetsledelsen og toppledelsen ved universitetet plutselig inn. I et brev ble nye føringer lagt for driften av internklinikkene. Og det ble bestemt at faglig ansatte ikke lenger skal få lov til å ta imot pasienter på sitt kontor, slik psykologer i akademia har gjort til alle tider. Samtidig kom beskjeden om at internpraksisen skal flyttes, og at internklinikkene dessuten også skal innrulleres i spesialisthelsetjenesten — det siste var en kamp studenter og vitenskapelig ansatte trodde de hadde vunnet.

Plutselig stengt. – Vi er usikre på den måten vi har drevet klinikken på, og på behandling i våre lokaler, og på om vi har rutinene på plass når det gjelder alt fra klagebehandling til journalføring. Vi har kanskje ikke fulgt med i timen. Og vi vil være bombesikre på at vi er på den riktige siden av loven. Og vi har bestemt at vi ikke ønsker å drive dette selv, men gjøre en avtale med et helseforetak, sa dekan ved UiOs samfunnsvitenskapelige fakultet, Nils-Henrik M. von der Fehr.

– Dere har drevet internklinikker i over 40 år uten å tenke gjennom disse tingene. Og nå, plutselig …

– Man kan ha litt ulike syn på hvor mye det haster. Virksomheten har endret karakter. Ikke minst har det som gjelder at lover og regler endret seg. Jeg vet at mange av våre ansatte mener at det er i den skjønneste orden.

– Er dette nå bestemt, eller kan det bli omkamper?

– De grunnleggende prinsippene her oppfatter jeg som endelig vedtatt. Så gjenstår det å inngå en avtale med Lovisenberg og finne ut av detaljene.

– Og det uten at universitetsdemokratiet egentlig har fått virke?

– Dette handler om å innrette seg etter lover og regler, og det er ikke noe man kan avgjøre etter demokratiske beslutninger, sier von der Fehr.

Dette handler om å innrette seg etter lover og regler, og det er ikke noe man kan avgjøre etter demokratiske beslutninger.

—   Nils-Henrik M. von der Fehr

Ansatte opprørt. Tirsdag ettermiddag ble det enda mer dramatisk. En pressemelding fra universitetsdirektøren kunngjorde at internklinikkene stenges på dagen, på grunn av frykt for at de ikke drives i tråd med lovverket. Ansattrepresentant Helene Amundsen Nissen-Lie beskriver stengningen som «alarmerende», som «et helt unødvendig inngrep mot sårbare pasienter» og «noe av det verste som kunne skjedd». Hun mener forholdene ikke er spesielt graverende, og sier Helsetilsynet ikke stenger behandlingstilbud fordi man finner rutiner som kan utbedres.

Nissen-Lie mener også det er prinsipielt feil at praktikum underlegges spesialisthelsetjenesten. Psykologer skal ikke bare behandle pasientene som kvalifiserer til hjelp på sykehus.

– Det er rart at vi skal ha ansvar for undervisning og veiledning, samtidig som Lovisenberg skal ha ansvaret hvis noe skjer. Det er en ansvarsfraskrivelse, sier Nissen-Lie.

Det er en ansvarsfraskrivelse.

—   Helene Amundsen Nissen-Lie

Hvor er Pål Kraft? Utdanningsleder Trine Waaktar så pjusk ut der hun sto fremme i auditoriet og ventet på å få komme til orde onsdag ettermiddag. Stemningen var amper. «HVOR ER PÅL KRAFT? HVOR ER PÅL KRAFT?» ropte studentene om instituttlederen. Waaktar måtte si at de skulle vente til dagen etter med å snakke om internpraksisen, og forsøkte å introdusere en representant fra Helse Sør-Øst, som skulle fortelle om et nytt samarbeid med instituttet som skal løse problemene man har hatt med å sikre eksterne praksisplasser for studentene. «DET ER FLAUT, OG SKAMMELIG ER DET DET HAR VÆRT», lød et av skrikene fra salen.

På det nye «informasjonsmøtet» dagen etter hadde studentene åpenbart blitt enige om å roe seg litt ned. «Jeg håper alle husker hva som er annerledes stil i dag», sa student og aksjonist Julie Wasmuth før møtet begynte.

Pål Kraft kom, men satte seg. Foran i auditoriet sto i stedet dekan von der Fehr. Han fikk forklare seg, og sa blant annet at «det er litt dramatisk» å stenge en klinikk, «særlig for studentene». Utover møtet ble stemningen mer og mer amper. «Det blir ingen faglig autonomi», sa en. «Det er ekstremt problematisk at universitetsledelsen griper inn i noe det er så stor faglig uenighet om», sa en annen.

Ifølge von der Fehr hadde universitetsledelsen på prinsipelt grunnlag kommet til at universitetet ikke skulle drive med helsetjenester. Det ble påpekt fra studentene at tannlegene har sin egen klinikk. Skulle også den legges ned i tråd med universitetsledelsens nye prinsipper? Dette kunne dekanen ikke besvare.

Vi vil også gjerne snakke med Pål Kraft, sa studentene helt på tampen. «Ikke i dag», svarte von der Fehr. «Han bare juger», ropte en student. «Det gjør han ikke», svarte dekanen.

Til slutt runget kampropet på ny: «VI BLIR IKKE HØRT! VI BLIR OVERKJØRT!».

Pål Kraft ønsket ikke å uttale seg.

Mer fra Samtid