Kommentar

Maria Reinertsen: «Kom snart tilbake»

---

Foreldrepermisjon

---

Jeg vet ikke når ansvaret for et barn opphører. (Det er bare en uke siden jeg ringte moren min for å få trøst etter at mine egne oppdragerevner hadde kommet til kort.) Men jeg vet når det begynner. Det er i polkøen, idet du ser brosjyren som sier at du bør være forsiktig med alkohol hvis du planlegger å bli gravid. Derfra går det slag i slag, med folsyre-tilskudd, tranpiller, fysisk aktivitet hver dag, avholdenhet fra halvfaste oster, maksgrense for kaffe og te. Etter å ha blitt innprentet av helsesøstre, holdningskampanjer og ungdomsromaner at jeg bestemmer over egen kropp, var det å lage barn en bakvendt opplevelse, kroppen ble overtatt, først av staten, på vegne av barnet, så av skrikerungen selv. Å få barn er å vende oppmerksomheten sin mot en annens behov, hele tiden: Er han kald på hendene, våt, kanskje sulten? Puster han?

Men så, seks måneder senere, skal du plutselig lukke ørene, fylle en flaske med morsmelk, lete frem klærne som er blitt en størrelse for små og dra tilbake til jobben, som om ingenting hadde skjedd. Fra nå av foregår omsorgen etter arbeidstid (eller i ammepausen midt på dagen).

I alle fall om Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm får det som hun vil. Et regjeringsoppnevnt utvalg har vurdert foreldrepermisjonen. Utvalget. anbefaler å reservere tre uker før og seks uker etter fødselen for mor, de resterende 40 ukene må foreldrene dele likt. I høringsrunden som ble avsluttet forrige uke, ga Likestillingsombudet sin støtte.

På Dagsnytt 18 fredag forklarte Bjurstrøm at det handlet om mot. «Det er en modig reform, som bringer likestillingen videre.» I dag er ti uker av permisjonen reservert hver av foreldrene. Resten er til fri fordeling, og mor tar mesteparten. Det gjør kvinner mindre attraktive på arbeidsmarkedet og hemmer likestillingen i familien, mener ombudet.

LYTT TIL TEKSTEN! Innlest av Liv Aakvik. Denne tjenesten presenteres i samarbeid med Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek.

«En modig reform». Men hva slags mot er det snakk om? Mot til å overhøre rådene fra Ammehjelpen, Sykepleierforbundet, Jordmorforbundet og Nasjonal kompetansetjeneste for amming, som alle advarer mot at kortere permisjon vil gjøre det vanskeligere å følge rådene om amming og derfor vil gi dårligere helse for både barn og mor?

Hva slags mot er det snakk om? Mot til å overhøre rådene fra Ammehjelpen, Sykepleierforbundet, Jordmorforbundet og Nasjonal kompetansetjeneste for amming?

I Dagsnytt 18 svarte Bjurstrøm at helsemyndighetene uansett bare anbefaler fullamming de første seks månedene. Men helsemyndighetene ber mor amme hele det første leveåret. Selv om flertallet av halvåringene får annen mat, så ammer mødrene i snitt fortsatt seks–syv ganger i døgnet, de fleste også om natten, i følge høringsuttalelsene til amme-ekspertisen.

Det betyr ikke at mødre ta mest permisjon. Barn, familier og arbeidsplasser er forskjellige. Men statistikken viser at kvinner flest velger så mye permisjon som de kan få. Tar de feil? Eller handler det om at de prioriterer annerledes? Litt mer tid til å konsentrere seg om den nye omsorgsoppgaven før den skal dele oppmerksomheten med arbeidslivet. Er det feigt?

I SVs stortingsgruppe har de en hilsen når du går ut i mammapermisjon: «kom snart tilbake». Det er hyggelig å ønskes tilbake. Men må det gå så himla fort? Jeg tror idealet om å komme raskt tilbake får unødvendig mange kvinner til å føle seg som dårlige feminister. Men poenget med feminismen var vel aldri at ungen skulle bli salderingspost slik at NHO-sjef Kristin Skogen Lund skulle stå fritt til å velge mellomledertalenter fra hele folket.

På 1970-tallet handlet mange av kampsakene til feministene om å skape mer rom for omsorg: Det ble sosialt akseptabelt å amme offentlig, vi fikk lengre fødselspermisjon og barnehager. Tarjei Skirbekk har vist at barnehageutbyggingen ikke førte til at flere kvinner begynte å jobbe, men at barna til utearbeidende kvinner fikk bedre omsorg. Slik ble det også lettere å kombinere barn og arbeid. Det fungerte: Fra 1970 til 2010 har tiden både mødre og fedre bruker på omsorg for barn, økt. Derfor stikker dette dypere enn disse månedene. Det handler om hvordan vi verdsetter omsorg.

Mens de feige helsefolkene advarer mot tvungen todeling av permisjonen, er bransjeorganisasjonen Finans Norge entusiastisk i sitt høringssvar: Kvinner blir mer attraktive arbeidstakere når de ikke kan være borte så lenge. Men Finans Norge tror små bedrifter kan få problemer med å unnvære ansatte så lenge som fem måneder, da bør det gis mulighet til å ta ut deltidspermisjon. Men hvem skal passe knøttet mens far passer bedriften? Må begge foreldrene ta deltidspermisjon? På dette tidspunktet er det klart at entusiasmen for forslaget ikke handler om barnets behov, men om arbeidslivets.

Feminismen handler både om å gi kvinner tilgang til menns privilegier (stemmerett, utdanning, styreplasser) og om å gjøre kvinnelige erfaringer universelle. Fedrekvote er et godt eksempel på det siste. Den gir menn adgang til en omsorgserfaring (alene med spebarn dag etter dag), som hittil stort sett har vært forbeholdt kvinner.

Fedrekvote ser ut til å være nødvendig for å gi menn denne erfaringen, for valgfrihet etterlater menn med svært lite permisjon. Kvoten kan svært gjerne være lenger enn i dag. Er det da så stor forskjell på å reservere to til tre eller fem måneder av permisjonen til far? Ja. De vokser nemlig til, disse ungene. De lærer seg å svelge grøten, ikke bare grise med den, og de maser (kanskje) litt mindre om natten. Mor vokser også til, tror jeg, vet når gråten betyr at han er sulten og når han bare kjeder seg. En dag triller hun barnevognen innom jobben og oppdager at det er fint å diskutere fag med kollegaene, eller hun føler gru over hvordan sjetteklassen er blitt vanskjøttet i hennes fravær. Kanskje. For andre er det alltid for tidlig. For dem hjelper det neppe på arbeidsiveren hvis tilbakevendingen må skje så raskt at det er imot rådene til den medisinske ekspertisen du har fått slikt et nært forhold til gjennom brosjyrene på helsestasjonen og panikksøk i Google («baby 2 mnd feber farlig»).

Arbeidstakerorganisasjonen YS anbefaler i sitt høringssvar å dele permisjonen i tre like store deler (mor, far, valgfri). Dette som et pragmatisk steg på veien mot «det ideelle målet», nemlig likedeling. YS sier ikke noe om hvorfor likedeling vil være mer ideelt i fremtiden enn i dag. Kanskje er ønsket om natt-amming noe som vil gå over i neste generasjon? Det er ikke umulig: 1800-tallets overklassemødre sa til seg selv at ungene hadde det best hos ammen. På sekstitallets fødestuer lot kvinnene seg overbevise om at den nyfødte hadde det best i egen seng, på egen sovesal. Etter det har svangerskapsomsorgen blitt preget av en tilbake-til-naturen-linje, nærhet, lytte til skrik. Mener likestillingsombudet at denne linjen har gått for langt?

Jeg tror heller omsorgserfaringer bør få mer plass i samfunnet. Når alle jobber må politikken og arbeidslivet i større grad enn før legger til rette for at det er mulig å kombinere jobb og omsorg. Etter som det blir stadig flere skikkelig gamle, vil flere av oss få omsorgsoppgaver for foreldre og besteforeldre. Da hadde det vært en fin ting om både menn og kvinner så på dette som noe positivt, noe vi mestret, et sted vi var trygge på at vi kunne bidra.

I stedet for å fortelle kvinner (og menn) at omsorg er karrieremessig selvskading, bør arbeidslivet lære seg å legge til rette for den. Ikke tolke det som takk og farvel om du noen år i femtiårene, takker nei til de fleste reiser og konferanser fordi du vil gjøre det mulig for foreldrene dine å bo hjemme lengst mulig. Du kan fortsatt komme tilbake. Det tar bare litt tid.

Mer fra Kommentar