Annonse
00:00 - 10. mars 2017

En kort samtale om nesten alt

Løsningen er sidelengs skalering, mener professor Thomas Hylland Eriksen.

Annonse

Thomas Hylland Eriksen

  • Sosialantropolog, født 1962.
  • Professor ved Universitetet i Oslo siden 1995.
  • Ledet forsknings­programmet CULCOM (Kulturell Kompleksitet i det nye Norge) 2004–2010.
  • Siden 2012 har han ledet forsknings­prosjektet Overheating.
  • Har blant annet skrevet flere lærebøker i sosialantropologi og fire bøker om bivirkninger av moderniteten: Øyeblikkets tyranni, Røtter og føtter, Storeulvsyndromet og Søppel.

– Jeg snakket med havnefogden om dugonger.

Dette er sosialantropologene slik vi liker dem, konkret, om noe vi ikke vet hva er, med et løfte om at noe vi kjenner til også vil bli belyst.

– Dugongene, dette er altså sjøkuer, var blitt borte fra havna og jeg spurte havnefogden om det bekymret ham. «Nei», sa havnefogden, «jeg har bodd her i førti år og det har aldri vært dugonger i havnebassenget i Gladstone.» Litt senere tok jeg en ferge og hva så jeg? Jo, en dugong inne i havna.

– Levde den?

– Ja. Den svømte rundt. Men mange dør, og det flyter av døde og syke skilpadder på grunn av utslippene, forteller professoren fra sitt feltarbeid i Gladstone, en industriby på østkysten av Australia, innenfor Great Barrier Reef.

– Det jeg ender med å skrive mest om derfra, er kampen om sannheten, dette vi snakker om i våre dager, hvor begreper som falske nyheter og alternative fakta plutselig er blitt kurante.

Godt, for da vi møttes på kafeen på John Colletts plass i Oslo, var ikke utgangspunktet fra Morgenbladets side å snakke om Australia, men å høre hvordan han ser på politikken og samfunnsdebatten etter brexit, Trump og hele den leksa der. Av å lese Thomas Hylland Eriksen har jeg nemlig som oftest sett lysere på verdens skjeve gang, og jeg mente det nå var dags for en ny dose.

– Det er ikke alltid så enkelt som da vi kunne se på bilder hvor mange som var til stede under Trumps presidentinnsettelse. I Gladstone leide kommunen inn forskere, som de betalte godt, og som konkluderte med at vannkvaliteten er innenfor akseptable grenser. Så er det andre forskere, med lite finansiering og dårligere utstyr, som ser etter andre ting, etter bly og kvikksølv, som de finner. Så er spørsmålet hvem man skal tro på – kommunen eller ens egne øyne og de litt lurvete og aktivistiske forskernes funn? Vi har altså flere kunnskapsregimer som kjemper om legitimitet.

– Siden jeg var ute etter optimisme, har du noe å bidra med der, fra denne byen i Australia? 

– En av mine nære informanter så disse skilpaddene som lå og fløt. Et års tid senere hadde hun lest seg opp på problemet med plast i havene, øyene av plast  i Stillehavet, men også på tjæresand-utvinningen i Canada. Engasjementet for skilpaddene lokalt førte henne altså til engasjement i større skala. Poenget mitt er at ulike kunnskapsregimer kjemper om troverdighet og at genuint sosial og politisk engasjement alltid begynner med personlige erfaringer.

Jeg antyder at det er nettopp dette folk som vil stagge tilstrømmingen av innvandrere og flyktninger, sier: «Ekspertene, i gåseøyne, sier ditt og datt, men jeg ser det jeg ser, jeg ser at… »

– Troverdigheten til folk som har en personlig erfaring, skal man ikke undervurdere. Men det kan man med god grunn anklage de kosmopolitiske elitene for å gjøre, sier Hylland Eriksen, den selvsamme som jeg i 1996 intervjuet om boken Elitenes opprør, av den amerikanske historikeren Christopher Lasch, som den gang påpekte at elitene på øst- og vestkysten av USA ikke forholder seg til folk som lever andre steder i landet, men betrakter alt i mellom kystene som «fly over country».

Den gang var Hylland Eriksen invitert i rollen som representant for nettopp en slik akademisk elite. Dette var på radio og jeg har ikke opptaket, så hvordan han forsvarte seg husker jeg ikke. Men når han snakker om kosmopolitiske eliter i dag, sikter han til dem med penger, ikke verdens morgenbladlesere.

– For å holde oss til Australia: Vi tror det er et vestlig demokrati, som vi kaller det, men i praksis drives Australia av store, tunge ressursselskaper som styrer politikerne nærmest som marionetter. Av grunner jeg bare delvis forstår, retter agget mot elitene seg mot de kunnskapsrike og ikke mot dem som bare er rike. 

 

Jeg har fremstått som relativt ubekymret. Det skal man ikke gjøre, for samfunnsviternes oppgave, og især sosiologenes, er å være bekymret.

Thomas Hylland Eriksen

Analyse og erting. Hele tiden siden han ankom Blindern og norsk offentlighet i 1980-årene, og ble professor i sosialantropologi i 1995, har Hylland Eriksen holdt frem også de positive sider ved globaliseringen, ved innvandringen, ved digitaliseringen, og dermed også ved oppløsningen –  eller bedre, endringen – av tradisjoner. Og motsatt av hva mange mener, vil jeg hevde, uten at han har underslått de vanskeligheter disse utviklingstrekkene også medfører for dem som berøres. Det han har gjort, er å vise mekanismene i den faktisk pågående kreoliseringen ­– kulturblandingen – og han har tillat seg, til tider polemisk, å fremheve de fine sider ved alt dette rotet i kulturen, og anbefalt at vi heller bør strebe etter en kosmopolitisk toleranse, enn å henfalle til det han i dag kaller «den etnonasjonalistiske tilbaketrekning». At den brave professoren dessuten, til og med i pensumbøker, har tillatt seg å kødde med godtfolk, for eksempel ved å si norskinger i stedet for nordmenn, har falt noen tungt for brøstet.

– En grunn til at en del er så rasende på meg – eller blir «provosert», som man sier nå, i stedet for å si at man er uenig – tror jeg er at jeg har fremstått som relativt ubekymret. Det skal man ikke gjøre, for samfunnsviternes oppgave, og især sosiologenes, er å være bekymret. 

 

Overheating

Et EU-finansiert femårig forskningsprogram som studerer akselererende endringer som følge av globaliseringen, og lokale svar på disse, særlig relatert til økonomi, klima og miljø samt identitet.

Overoppheting og nedkjøling. Ubekymret er han dessverre ikke i Overheating: An Anthropology of Accelerated Change, boken som oppsummerer forskningsprosjektene i Overheating-programmet (se faktaboks). Den ble sluttført i april i fjor, tre måneder før brexit, et halvt år før Trumps valgseier, men likevel fremstår han her som samfunnsvitere flest: Som en røst fra jammerdalen. Og ulikt ham, har Hylland Eriksen brukt grafer til å vise, hold pusten, befolkningsvekst, artsutryddelse, energiforbruk, verdenshandel, CO2-utslipp, turisme, flyktninger, urbanisering, innvandring til Norge og søppelproduksjon. Hva alt dette angår påviser han et taktskifte i veksten, en akselerasjon som begynte omkring år 1990. Konsekvensene for identitet, for økonomi og for klima og miljø, det er hva forskningen har hatt som ambisjon å vise – på antropologers vis gjennom feltarbeid, og der, ute i verden, har de også lett etter lokale svar på krisene som følger av globaliseringen. Siste seminar hittil ble ledet av en brasiliansk doktorgradsstudent som er på feltarbeid så langt avsted som nord i Akershus, nesten på Toten, i Hurdal Økolandsby, som han anser som et forsøk på lokal nedkjøling i overopphetingens tid.

– Uten containere, ingen Trump, sier Hylland Eriksen og når professoren i sammenlignende studier av menneskers gjøren og laden nå overrasker ved å snakke så innforlivet om containere, er det med henvisning til kollegaen Elisabeth Schober som har studert et sørkoreansk skipsverft som er flyttet til en gunstig økonomisk sone på Filippinene. Stikkordet er standardisering. Det vil gjennom Hylland Eriksens øyne vise seg å kaste lys over så vidt forskjellige fenomener som Trump og politisk ekstrem islamisme.

– En liten leketøysprodusent i Midtvesten, for eksempel Indiana, kunne holde det gående lenge, for selv om kineserne kunne produsere leketøy nesten gratis, kostet transporten over sjø og land så mye at det ikke ville lønne seg å importere. Men containerne og hele infrastrukturen rundt er standardisert – de har akkurat samme mål enten det står Maersk eller China Shipping Container Lines på dem. Kortversjonen er at både havnearbeiderne og fabrikkarbeiderne og alle de andre som mister jobben, blir misfornøyde og stemmer Trump eller – om de er briter – Ukip. De føler seg overkjørt av noe på et høyere skalanivå. De har helt rett, de blir overkjørt. Men de sender dessverre sine legitime klager til feil adresse.

Skala er et sentralt begrep i analysen. Vi kommer til det. Etter dette:

– Den saudiarabiske salafismen eller wahhabismen er også et sørgelig eksempel på noe som en gang hadde lokal forankring, men som spres i verden og erstatter mangfold med standardisering. Slik Marshallhjelpen på 1940- og 50-tallet førte til at en hel generasjon europeiske akademikere ble amerikanisert, har salafismen fått god hjelp av den søkkrike saudiarabiske staten som skjenker fete stipender til studier i Riyadh. Det er McDonaldisering av religion og fører til et press om at man skal være muslim på samme måte i Malaysia og Indonesia som i den arabiske verden, sier altså Thomas Hylland Eriksen, som, om jeg ikke husker feil, ofte har pekt på praktiseringen av islam i disse asiatiske landene for å fortelle oss at vi ikke må se oss blinde på den strengeste arabiske varianten og derved stå i fare for å skjære alle muslimer over en kam. 

Hovedårsaken til at praten på kafeen ikke byr på den optimismen på verdens vegne som jeg kom for, er imidlertid ikke konflikten mellom islam og vesten, ikke mellom høyreekstreme og demokrati, men ifølge Hylland Eriksen den iboende motsetningen mellom vekst og bærekraft.

– De politikerne som vil være ansvarlige, taler med to tunger, og det er de nødt til å gjøre. «Flott med ny terminal på Gardermoen.» Og i andre sammenhenger: «Klima må vi gjøre noe med NÅ.» Du kan si det. Og dét. Men ikke begge deler samtidig. Det er vårt samfunns sterkeste double bind, altså den største motsigelsen. Både oppslutningen om politisk ekstrem islamisme og europeisk etnonasjonalisme er mer å regne som symptomer.

– Nå henger jeg ikke med. Symptomer på hva?

– Som symptomer på den løpske veksten og destabiliseringen. Og den ulike økonomiske fordelingen. Hvis du har rett i at jeg er blitt mer pessimistisk, er det blant annet fordi de med mye kapital og makt i ryggen før eller siden vil vinne på bekostning av det som er unikt og lokalt. Standardisering er en side ved moderniteten som gjør oss fattigere, sier Hylland Eriksen og viser i boken til de store kaffekjedenes globale kamp om territorium, kvartal for kvartal, i Australia representert ved kjeden The Coffee Club som tok knekken på en familiedrevet kafe med fettete teskjeer, hans favoritt.

– De som vinner gjennom standardisering, har dessverre god tid og mye penger. De har råd til å tape en god del før kurven snur.

 

Uten containere, ingen Trump.

Thomas Hylland Eriksen

Løpske prosesser. Den populære foreleseren har lagt seg til et nytt pedagogisk grep under arbeidet med overoppheting. Hendene gnis mot hverandre.

– Hendene blir varme, ikke sant? Gjorde vi det uhyre fort, ville de brenne opp. Men det gjør vi ikke, for vi har en indre termostat. Den mangler i de prosessene som fører til overoppheting. Det er litt uhyggelig når du tenker over det: akselerert vekst uten termostat.

– Du henter bildene fra fysikken?

– Ja, og biologien. I biologien har man fenomenet løpske prosesser. Tenk på den irske elgen.

– Prøver så godt jeg kan.

– Egentlig var det en hjort. Den fikk større og større gevir, så stort at den ikke klarte å holde hodet oppreist. Så kom den seg ikke gjennom krattskogen og døde ut. Jeg mener den irske elgen fungerer ganske godt som metafor for en del ting vi ser rundt oss i dag.

– Men du nevner også påfuglens hale som resultat av en løpsk prosess?

– Evolusjonært utviklet hannen den halen for å tiltrekke seg hunner. Men slikt koster. Akkurat som det er dyrt for oss mennesker å ha utviklet en så stor hjerne. Det store slepet er ikke det smarteste for påfuglen å ha pådratt seg når den møter en snøleopard. Det ville ha vært smartere å ha utviklet skikkelige vinger. Men, jo, påfuglen den har klart seg. Det er løfterikt, medgir han, men legger til:

– I det store og hele blir man rent felen av å se løpske prosesser.

Visst er det så, men et øyeblikk gleder vi oss i alle fall over ordet fælen, som han altså uttalte felen, og som jeg ikke har hørt siden mormor levde. Mens vi er inne på ord: Som følge av den påtvungne engelsken, formulerer man seg for tiden på stylter i norsk universitetsliv. Hylland Eriksens engelsk, derimot, er en fryd å lese, både i kraft av flyten og ordtilfanget, det gjelder i Overheating som ellers.

– Jeg tenker på engelsk når jeg skriver. Ellers blir det til at man oversetter fra norsk og resultatet blir krøkkete språk.

 

Et innsmett. Denne praten er, fra akkurat dette punkt, utskrevet noen dager senere på en kafe i Durham nord i England hvor jeg kom i prat med en som viste seg å være antropologistudent og jeg sa som sant var at jeg sitter og taster på et intervju med en norsk professor i faget og hun sa hun snart skulle hjem og lese Small Places, Large Issues, innføringsboken av Thomas Hylland Eriksen, og er ikke han norsk? Denne lille tildragelsen endte med at hun ba meg hilse og si at hun likte den såååå godt, men poenget her var egentlig bare at den later ikke til å være oversatt av noen, og heller ikke til å være krøkkete skrevet.

 

På en måte. Et annet eksempel jeg ville til å nevne på hans smidige akademikerengelsk, er den ubesværede bruken av frasen as it were, muntlig som skriftlig, men så tok jeg meg i det, for hva betyr det?

Så å si? For å si det sånn? Billedlig talt. På en måte? Liksom? Ja, alt dette, og dermed ser vi oss nødsaget til å holde akkurat den rosen tilbake, for Hylland Eriksen påvirker mange i så mangt, og har nok også vært medvirkende til, kanskje har han hatt eneansvar for, at det lynraskt innskutte «på en måte» allerede for tyve, tretti år siden ble maner i samfunns- og kulturfagene, oftest i forbindelse med påpekningen av slående likheter eller motsetninger. Nåja, det ligger jo i fagets natur, å sammenligne kultur, men vitsen?

 

Fascinasjon. Hylland Eriksen siterer selv Marx på at det ikke handler om å fortolke verden, men å endre den. Hva er da, med en slik ambisjon, verdien i de uventede sammenligningene og paradoksene Hylland Eriksen selv er en mester i å se, og å utlegge?

– Innvendingen er berettiget, og den har vært fremført ofte. Jeg har to svar. Det gjør livet rikere og mer interessant, men god sosialantropologi gjør også vår oppfatning av verden mer realistisk. Og den kan vise frem alternativer til den verden vi har nå, som er dominert av hjerteløs nyliberalisme og hjerneløs identitetspolitikk.

– Det var det første svaret?

– Man pleier å si om snusfornuftige økonomer som legger frem prognoser for kommende tiår, at «dette var interessant». Så kommer antropologen med historier om stammefolk som vi mener har relevans for oss, og da sier folk «å, så fascinerende». Ja, det er fascinerende, men vår oppgave er å vise at det som er fascinerende, også kan være viktig, sier Hylland Eriksen.

– Tenk deg en fotballbane i flomlys, du ser ingenting av det som foregår i skauen bak. Der kan være voldtektsmenn, skumle røverbander og bjørner. Når man lyser opp noe, formørker man noe annet. I den kakofoniske og ikke så rent lite overopphetede informasjonsverdenen vi prøver å svømme i nå, er denne øvelsen velkjent, og skaper en situasjon av kroniske avsporinger. Men samtidig er det et faktum at diagnosen som Ukip og Trump presenterte, er helt riktig, inntil et visst punkt. Men de gjør en stor feil, nemlig mistenkeliggjøring av fremmede folk. Det er sjofelt og analytisk svakt. Dårlig gjort, er det. Men opplevelsen av avmakt, den er vel begrunnet. Folk føler seg overkjørt av beslutninger de ikke har vært med på å ta. Det gjelder de mytiske reglene om agurkenes krumning, men også arbeidsledighet og innvandring. Bernie Sanders insisterte på at vi heller burde se på ulikhet. At de åtte rikeste menneskene i verden forvalter like mye som de fattigste tre og en halv milliardene. Det er sånne ting vi burde være opptatt av. I stedet retter man flomlyset i feil retning. Man setter folk opp mot hverandre i stedet for å gå inn for en progressiv humanisme hvor alle mennesker har verdi. 

 

Sidelengs skalering. Det er gjerne to varianter som tilbys av løsninger på verdens problemer, enten ligger redningen i lokale løsninger, eller i organisasjoner på samme nivå som problemene, altså globale. Hylland Eriksen ser mest optimistisk på en tredje type.

– Løsningene som tilbys er gjerne oppskalering eller nedskalering. Altså at du enten håper at internasjonale avtaler, FN-systemet og mellomstatlig samarbeid skal ordne opp for oss, eller at utmelding og protester nedenfra skal gi makten tilbake til folket. Begge deler har noe for seg. Men vi skal heller ikke glemme sidelengs skalering, altså desentraliserte nettverk som i siste instans kan være verdensomspennende. Fenomener som Uber og AirBnB blir ofte nevnt i denne sammenhengen, men kanskje nettverk av energiprosumenter – altså mennesker som er produsenter og konsumenter på én og samme tid – er det aller mest interessante. Avhengig av hvor du bor, har du solceller eller vindmøller, og du er koblet sammen med tusenvis eller millioner av andre prosumenter. Energiens svar på Wikipedia, kan du si.

 

Aggresjonsnivået. Akkurat nå er du sykmeldt, men du har de siste par årene deltatt mindre i norske offentlige debatter. Hva kommer det av? 

– Dels blir man en smule lei av seg selv, men man ender også altfor ofte opp med å diskutere med folk man egentlig ikke er interessert i å diskutere med.

– Er ikke det en uhyrlig ting å si?

– Det er kanskje det. Men jeg opplever at debatter ofte går på autopilot og at folk som ikke vet noe om meg, likevel har veldig tydelige oppfatninger om hva jeg representerer. Dermed blir jeg forventet å forsvare posisjoner jeg aldri har inntatt. Som tilhenger av mangfold, ikke multikultur, har jeg opplevd å bli betraktet som naiv og godtroende i 1990-årene, for så utover på 2000-tallet i økende grad å bli ansett som forræder og sviker. Med tanke på aggresjonsnivå, er dette mer enn en nyanseforskjell.

 

Andre tar til orde for å etablere en norsk kulturkanon. Det slaget er tapt.

Thomas Hylland Eriksen

Samfunnets oppsugningsevne. Hans professorkollega ved Universitet i Oslo, sosiologen Grete Brochmann ledet et utvalg som utredet det vanskelige spørsmålet som var formulert sånn i mandatet fra regjeringen: «Hvilken innvirkning høy innvandring, særlig av flyktninger, kan ha på mulighetene for å opprettholde den samfunnsmessige tilliten velferdsmodellen er avhengig av.»

Utvalget konkluderer med at to forhold er avgjørende for å lykkes: «Omfanget av innvandringen må være i samsvar med absorberingskapasiteten i arbeidsliv og velferdssystem, og nykommere må inkluderes på de sentrale arenaene i samfunnet. Det er også viktig at innvandrere og etterkommere tilegner seg de kulturelle forutsetningene for den norske samfunnskontrakten.»

– Jeg kjenner Grete Brochmann som en svært dyktig og etterrettelig forsker, og når vi ikke alltid er enige, kan det blant annet ha med faglige forskjeller å gjøre. Antropologer har tendens til å forelske seg i gråsonene, det marginale, mens sosiologene er sterkt knyttet til statsprosjektet. Jeg er ikke særlig bekymret med tanke på økt kulturelt mangfold i Norge, så lenge vi har et system som behandler folk nogenlunde rettferdig.

– Da du entret offentligheten, gikk debatten om begrepsbruken, da også. Det handlet blant annet om assimilering versus integrering. Nå har Brochmannutvalget tatt i bruk «samfunnets absorbsjonsevne». Det minner om assimileringstanken, at man går opp i det samfunnet man har reist til?

– Jeg har ledet et forskningsprosjekt om unge voksne i Groruddalen. Hva gjør at noen blir gangstere, noen advokater, noen jihadister? En hadde yrkesfaglig utdannelse, null fravær og gode karakterer, men fikk ikke jobb. Mens det var andre, hvite, med stikk motsatt skolekarriere, som fikk jobb. Et sånt system er ikke egnet til å skape tillit, for ikke å si absorbsjon, sier Hylland Eriksen og tygger på ordene.

– Sammenhengskraft, absorpsjonsevne, det er så mange pompøse ord folk slenger om seg. Ja, man må ha institusjoner som er til å stole på, et arbeidsmarked som ikke driver forskjellsbehandling. Og et utdanningsvesen som gjør jobben sin. Men utover dette, så tåler vi større variasjon enn mange er klar over. Mange innvandrere, andre generasjon, etterkommere, som det heter, opplever at det blir stilt krav til dem om kulturell integrasjon uten at de får tilbud om sosial integrasjon. Mens det er sosial integrasjon de ønsker – og å ordne opp med kulturen sin sjæl. 

 

Nasjonens hjem. Asle Toje, forskningsdirektør ved Nobelinstituttet, satt i utvalget, men tok dissens fordi han mente utvalget ikke la nok vekt på hvor dypt norsk kultur sitter. «Norge er ikke bare et land, det er også den norske nasjonens hjem. I århundrenes løp har denne nasjonen utviklet en kultur som er like distinkt som andre nasjoners og som ikke på noen meningsfull måte oppsummeres av universelle verdier. Sagt enkelt: Frihet er viktig for nordmenn, men å like frihet gjør deg ikke norsk», skrev Toje.

– Det er en reaksjonær posisjon som vitner om at han ikke har fulgt med i timen. Ikke sant – andre tar til orde for å etablere en norsk kulturkanon. Det slaget er tapt. Katta er ute av sekken, ånden ute av flasken, og den kommer ikke tilbake. Det er kakofoni og ikke monolog som kjennetegner norsk kultur.

– Det var ikke minst dere antropologer som særlig omkring OL på Lillehammer i 1994, lærte oss om norske særtrekk gjennom en drøss av kronikker, bøker og tv-programmer om nistepakke, dugnad og begrepet «tur». Og nå finnes den ikke, denne kulturen?

– Joda, og jeg skrev en bok om det selv en gang. Et langt kaldt land, nesten uten mennesker. Den var rettet mot ungdom med minoritetsbakgrunn og var ment å skulle pakke ut noe av det nordmenn tar for gitt: hytteturen, påskefjellet, by og land som grunnleggende motsetninger. Så for all del: Det finnes en felles norsk diskurs knyttet til språket og felles erfaringer. Men den blir man del av når man bor i Norge. Jeg har møtt norskpakistanere i Pakistan og er blitt forbløffet over hvor norske mange er, ikke minst er det mange av typen «Fremskrittsparti-nordmenn» i Pakistan. Så her er det en tendens til å skape problemer som ikke finnes, men jo mer man gjør dem til politiske brannfakler, desto mer reelle blir de. Det er jo det vi kaller selvoppfyllende profetier i samfunnsvitenskapen.

– Vi tåler litt mer kaos? Motsatt av premisset i mandatet for Brochmannutvalget, nemlig bevaring av velferdsstaten slik vi kjenner den? 

– Ja, jeg tror det ville være sunt. Sett fra et norsk perspektiv er det gåtefullt at noe fungerer i India overhodet. Men det gjør det jo. På mystisk vis. Gjennom improvisasjon. I Afrika snakker man om overlevelse gjennom «improvisational survivalism», du er kort sagt åpen for alt. I Norge er vi trygghetsnarkomane og har gjort oss altfor avhengige av storskalaløsninger. Vi kan tåle litt mer kaos, og mer improvisasjon, så lenge vi har institusjoner som sikrer at vi opplever rettferdighet. Men vi må regne med at det oppstår gnisninger, det er dette «overheating» handler om.

 

Menneskelig søppel. – Den beklagelige tendensen vi ser i store deler av Europa, er at grupper ikke får anledning til å finne seg til rette. Her er det mange som er overbevist om at muslimer er uforenlige med europeisk modernitet, eller norskhet, som vi kaller det i Norge. At islam og norskhet er som olje og vann. Som du vet, er det både muslimer og nordmenn som mener dette. Et ordentlig dårlig utgangspunkt, må jeg si, for å skape noe for fremtiden. Det du i ytterste konsekvens får, er det synet at mennesker er søppel, at mennesker kan drepes mens du selv kommer til Allahs himmel. Eller folk drukner i Middelhavet, og vi driter i det, med andre ord anser vi dem som menneskelig søppel. Men det mest slående er jo roma, sigøynerne, de gjør jo alt feil, vet du. 

– Ja, men de gjør jo det!

– Ja, det var sånn jeg mente det. 

– Jeg trodde du var sarkastisk overfor oss som mener sigøynerne konsekvent ødelegger for seg selv. 

– Nei, jeg mener jo også at i forholdet til staten gjør de alt galt, betaler ikke skatt, deltar ikke i lønnsarbeid, sender ikke barna på skolen, rydder ikke opp etter seg, etterlater emballasje og ekskrementer i parkene. Det er ikke bra. 

– Slett ikke. 

 – Men så må vi også huske det, at i en tidligere tid med større fleksibilitet fantes det nisjer for sånne folk. 

– Fantene laget kjøkkenredskaper i billige materialer, blikk og tre, som de gikk på dørene og solgte. Vi har en visp etter fantene, som er i bruk. 

– Jeg har en vakker fruktbolle, taterhåndverk i ståltråd. 

– Er det kaotiske som romfolk bringer med seg, en type kaos vi bør tåle? 

 – Ja, staten er overalt, det er for lite slingringsmonn og for lite fleksibilitet. Vi tillater ikke andre livsformer i tilstrekkelig grad. Nødutgangene er stengt. Og vi blir alle fattigere av det, for vi glemmer at det finnes tusenvis av oppskrifter på det gode liv.

Annonse