Sylvi Listhaugs kronikk «Innstramming til barnas beste» (Ytring, onsdag 5. april) hviler på premisset om at «forskningen viser» at det er foreldrene og familiene som sender barna på flukt og at det «i liten grad» er barna selv som velger å flykte. «Altså», skriver Listhaug i neste setning, «tvinges barna i stor grad på flukt». Ergo er det til barnas beste å gjøre alt for å hindre dem i å flykte.
Denne lesningen av forskningen kom umiddelbart under kraftig kritikk fra forskerne selv, som mente at forskningen deres langt på vei viste det motsatte. Bare ett av de tretti barna den ene forskergruppen hadde intervjuet, var tvunget på flukt.
Forrige uke måtte fiskeriminister Per Sandberg gå kanossagang etter at han uttalte at Havforskningsinstituttet «skal være et næringsvennlig institutt». Da Siv Jensen la frem forslaget om å kutte i formuesskatten i 2014, hevdet dokumentene at det ville skape vekst og arbeidsplasser. Men hennes eget departementet budsjetterte ikke med at det ville skje – ettersom ingen har klart å dokumentere at slike effekter eksisterer. I januar fikk Sylvi Listhaug refs da hun hevdet at en rapport viste at barn sendes ut som ankerbarn – noe rapportens utgiver UNICEF mente rapporten deres ikke viste. Og Statistisk sentralbyrå skrev i sitt høringssvar om flyktninginnstrammingene at en beregning i høringsbrevet «ikke har støtte i innvandringen […] slik vi har opplevd den til nå». Det er altså ikke helt uten grunn at det stilles spørsmål ved Frp-statsrådenes forhold til forskning.
Det merkelige er at makten strengt tatt ikke trenger å begrunne seg selv i forskning. Siv Jensen kan mene at det er rettferdig at folk får beholde pengene sine. Per Sandberg kan møte alle rapporter om hvordan oppdrettsnæringen ødelegger villfisken med at arbeidsplasser er viktigst. Sylvi Listhaug kan være for å stenge grensene selv om det ikke er det beste for alle verdens barn. Alt ville til og med vært populære standpunkter blant deres egne velgere.
Men å mene at noe er det rette å gjøre er ikke nok i dagens politikkproduksjon. Alt skal i tillegg være sant. Høyre gikk til valg på «bedre løsninger», ikke «rettferdige løsninger». Men politikken begynner fortsatt i en mening. Det er først etter at meningen har oppstått at jakten på fakta begynner. Konsekvensen er at forskere tas som gissel i den evigvarende skyttergravskrigen mellom de politiske fløyene. Denne krigens ammunisjon er det filosofen Harry Frankfurt definerer som «bullshit»: Setninger som gir leseren inntrykk av at de er sanne, uten å egentlig være hverken sanne eller usanne. De er ikke løgner; en løgn krever at avsenderen vet hva som er sant og velger å si noe annet. Bullshit er når avsenderen nettopp ikke bryr seg om hva som er sant, bare om sin egen agenda.
Uavhengig forskning er en skjør blomst fordi bare idealisme trekker i retning av uavhengighet, mens markedet, kost-nytte-beregningene, ledelsene og oppdragspengene trekker andre veien. Sagt på en annen måte: Det er mange aktører som gjødsler ivrig med bullshit. Forskerne som søker næring, ender fort opp midt i kurukene.
David Hume (1711-1776) huskes aller mest for to banebrytende ideer: For det første at det vi vet om verden rundt oss er feilbarlig og subjektivt, og for det andre at vi ikke kan slutte fra «er» til «bør». Tre hundre år etter later politikere fortsatt som om det objektive svaret på hva de bør gjøre finnes i forskningsrapporter som skal vise hvordan verden er.
SI