Annonse

Annonse

00:00 - 18. mars 2016

«Ingen av Guds gaver er gitt for alltid»

Abort er blitt «folkemord» i det moderne Polen. Et totalforbud mot abort blir kanskje neste slag i den polske kulturkrigen. 

Kvinnehistorie: Fotograf Laia Abril har lenge arbeidet med prosjeketet On Misogyny, der hun blant annet dokumenterer abort og prevensjon i et historisk perspektiv. Bildet av ulike abortinstrumenter er tatt på Museet for prevensjon og abort i Wien. Det viser blant annet en skyllesprøyte brukt for å sende såpe opp i livmoren - en prosedyre som ofte tok livet av kvinnen også. Foto: Laia Abril/Institute

Setter man seg inn i en taxi i Warszawa og sier «hipster square» til sjåføren, vet han umiddelbart hvor man skal. Plac Zbawiciela. Strøket der mennene gror langt skjegg, brillene er store og man bestiller øl med hvilken smak som helst – jordbær? vanilje? banan? – fra små lokale bryggerier på landsbygda.

Her vanker den første generasjonen født i polsk demokrati.

De ble unnfanget på nittitallet. De gikk på ungdomskolen i starten av det nye millenniet. De forteller om lærere som anbefalte kalendermetoden som beste prevensjonsmetode. Na zdrowie! Skål. De forteller om søndagsmorgenen de våknet opp, fortsatt fulle, kurwa, å faen, etter et kondomløst one-night-stand. Om da de kjøpte angrepillen EllaOne av en veterinær for 500 zloty – cirka 1000 kroner – i et desperat øyeblikk. Det var kanskje disse urbane kidsa utenriksministeren siktet til da han sa at «syklister og vegetarianere som bare bruker fornybar energi, og som kjemper mot ethvert tegn på religion», truer Polens verdier.

Skal vi tro redaktør Slawomir Sierakowski, en av landets fremste intellektuelle, er polsk politikk en kulturkrig. For tre år siden skrev landets biskoper et åpent brev der de erklærte at kjønnsideologi satte vanvittige ideer i hodene på unge mennesker. «Verre enn nazisme og kommunisme», sa en av dem (et relativt oppsiktsvekkende utspill i et land som hadde gått rett fra Hitlers til Stalins jerngrep en gang i tiden). Ideologien dreide seg om alt fra kjønnsnøytrale ­ekteskap, transtoleranse til en seksualundervisning som ville føre til at ungdom ble «regelmessige kunder av farmasøytiske, erotiske, pornografiske, pedofile og abortrelaterte varer». «Kjønn» ble følgelig årets ord i 2013. Man kunne finne plakater på skoler der det sto «Beskytt barna dine mot kjønnsideologi». Finnes det en vaksine? spurte barn sine foreldre, ifølge landets ledende avis Gazeta Wyborcza. I dette universet heter embryo barn. Angrepille heter Dødens pille. Abort heter folkemord. Språket til «ja-til-livet»-bevegelsen har et ideologisk overtak i landet. Nå har også bevegelsens fremste støttespiller Lov- og Rettferdighetspartiet absolutt flertall i parlamentet.

 

Stemmer ryktene? Kommer Polen til å innføre et totalforbud mot abort?

«Vi kan ikke se bort fra det», skriver Polens tidligere helseminister Bartosz Arlukowicz fra det liberalkonservative partiet Borgerplattformen i en e-post: «Dagens anti-abortlov er et kompromiss. Den er kanskje ikke den mest moderne løsningen i Europa, men på den annen side er vi heller ikke i den nedre delen av sivilisasjonen.» Han siktet med det kanskje til Nord-Irland: I skrivende stund risikerer en 21 år gammel anonym kvinne livstid i fengsel etter å ha svelget pillene Mifepristone og Misoprostol. Han siktet kanskje til Tennessee i USA: 31 år gamle Anna Yocca står i dag tiltalt for mordforsøk etter å lagt seg i badekaret og spiddet en kleshenger opp i vaginaen da hun var 24 uker på vei. Kanskje han mente Brasil, Colombia eller El Salvador: der zikaviruset herjer, barn fødes med unormalt små hjerner, myndighetene ber kvinner om å utsette å bli gravide til 2018, men nekter dem like fullt å avslutte et svangerskap.

Polen neste? Ikke godt å si. I høst tok Lov- og Rettferdighetspartiet over regjeringsstolene, og det skulle ikke gå mange ukene før internasjonale øyebryn ble hevet. Statskanalens sjefer ble sparket med umiddelbar virkning, partiet fylte raskt Grunnlovsdomstolen med sine egne folk, meningsmålinger viste at 55 prosent av polakkene mente at demokratiet var truet, og forholdet mellom Brussel og Warszawa kom under press etter at EUs rektorer kalte landet inn på kontoret sitt og krevde granskning. I dette klimaet er ingen fra regjeringen interessert i å svare på spørsmål fra utenlandsk presse om reproduktiv helse. De viker unna og trenerer, sier «stikk innom fredag og grip tak i meg på galleriet», men forsvinner inn i busser utenfor parlamentsbygningen for å dra til et hemmelig møte utenfor hovedstaden før man rekker å melde sin ankomst. Det er ingen mulighet til å få dem til å svare for tiden, sier polske journalistkolleger. Stillheten betyr at de pønsker ut noe, mener Krystyna Kacpura fra kvinne­organisasjonen Federa: 

– Det er klart de vil endre loven. De er presset av velgerne sine, av alle disse katolske organisasjonene.

Men foreløpig spekulerer hun bare: Først fjerner de trolig den reseptfrie angrepillen fra apotekhyllene, så vil de ta opp abort senere i vår, og antakelig vil de gå med på et kompromiss, bank i bordet, «forhåpentligvis vil det fortsatt være lov å avslutte en graviditet – om kvinnens liv er i fare.»

 

Harde fronter: Demonstrasjon mot abort utenfor parlamentet i Warszawa i 2007, bak sto den katolske kirken og en katolsk radiostasjon. Foto: Krzysztof Galica/NBC NewsWire/Getty Images 

«Ingen av Guds gaver er gitt for alltid.» Slik formulerer Barbara Nowacka det. Statsministerkandidaten for venstresiden, som for øvrig led et skandaløst nederlag ved høstens valg (ikke engang sosialdemokrater er nå å finne i parlamentet), snakker om følgende historiske snuoperasjon: En gang i tiden var Polen det landet dit vestlige kvinner dro for å ta abort. Så falt muren – og prisen på p-piller ble tredoblet. «Å unngå graviditet er ikke en sykdom», sa daværende talsperson for Helsedepartementet Ursula ­Kujawska da myndighetene i 1991 fjernet de statlige subsidiene på prevensjonen. Warszawa-­feministen Bozena Uminska erklærte på den ­andre siden at det var utrolig at mens murens fall hadde styrket menneskerettighetene, svekket det samtidig kvinners rettigheter. I 1993 forsvant retten til selvbestemt abort. 

«Men ikke misforstå», legger Barbara Now­acka til raskt: Postkommunismen var på mange­ ­måter konservativ, kvinners rett til å bestemme over egen kropp var noe av det første som ble ­angrepet, men under kommunismen var det ­heller ikke særlig progressivt. Ikke lett å finne kondomer, ingen særlig god seksualundervisning – «det sies at den sosialistiske doktrinen var at man ikke hadde sex, bare reproduserte» – og den liberale abortpraksisen var nettopp en gave fra oven. Den var ikke kjempet frem av rødstrømper i gatene, men «tvang» seg gjennom for å ordne opp i et folkehelseproblem: de mange dødsfallene­ som fulgte utrygge metoder. 

Etter hvert lyttet imidlertid stadig flere heller til den polske stoltheten Johannes Paul IIs ord: «En nasjon som dreper sine egne barn, er en nasjon uten håp.» En av dem var elektrikeren med den gigantiske barten, Solidaritet-leder Lech Walesa. Han sa han heller gikk av som president enn å undertegne en lov som tillot abort. Han gikk imidlertid med på at det skulle være lovlig ved tre tilfeller – det berømte kompromisset som Bartosz Arlukowicz sikter til: 1) ved voldtekt, 2) ved alvorlig fosterskade, 3) når kvinnens liv eller helse er i fare.

I praksis er det likevel «nesten et mirakel» å få en lovlig abort, for å bruke Krystyna Kacpuras ord. Dokumentasjonskrav, riktig underskrift fra rett instans, den evinnelige ventetiden og å finne en lege som ikke reserverer seg, er hindre nok til ikke å rekke det før det er for sent. På statistikken ser det slik ut: I 1988 ble det utført 105 333 lovlige aborter i året, siden 1993 har tallet ligget rundt 600 i året, og man skulle dermed tro at den polske fødselsraten er høy. Det er den imidlertid ikke. Den er lav. Blant de laveste i Europa. Her er nemlig et par andre tall: mellom 80 000 og 200 000 illegale aborter i året. Dette er anslaget (noen offisiell beregning finnes ikke) som kvinneorganisasjonene har gjort.

 

Aktivister: Kvinneorganisasjonen Women on Waves bruker båter for å tilby abort i internasjonal farvann. I 2003 tok de imot polske kvinner på båten «Langenort». © Women on Waves

«Noen hundre aborter per år i et land med nesten 40 millioner innbyggere? Jeg mener – kom igjen…» Rebecca Gomperts, lege og talskvinne for abortaktivistene Women on Waves, er på telefon fra Nederland. For over ti år siden la hun den beryktede abortbåten «Langenort» for anker i den polske havna Wladyslawowo: en flytende klinikk som fraktet kvinner 22 kilometer bort fra en konservativ polsk kyst for å avslutte svangerskapene deres under trygge omgivelser i internasjonalt farvann. Menn og kvinner hadde stått der i vinden, knyttet never, ropt «welcome nazis!» til henne, kastet egg, rødmaling, eller bare bedt, med rosenkranser mellom fingrene, holdt tett mot brystet.

Seansen hadde spilt seg ut på polske tv-skjermer. En av dem som den gang hadde sittet og sett på, var Justyna Wydrzynska.

– Hun var så modig, den kvinnen som gikk om bord på båten, oppi alt det bråket, sier den 42-årige trebarnsmoren og ingeniøren i dag. – Til og med før jeg så det på nyhetene, visste jeg hva jeg mente om saken. Dette er ene og alene denne kvinnens business. Ingen har rett til å ­kreve å få vite grunnene hennes.

Wydrzynska er en av få kvinner i Polen som sier det høyt: Jeg tok en abort.

I 2006, da hun var 32 år gammel, ble hun gravid, og gjorde som alle andre kvinner gjør når de oppdager den der blå streken på testen: Hun googlet. («Når skal jeg fortelle det til sjefen min?», «Hva kan/kan jeg ikke spise?», «Jeg har hørt man kan drikke blekningsmiddel, men er redd man kan dø av det…»). Slik fant hun ut at Women on Waves nå også gikk under navnet Women on Web. De sendte abortpiller i posten. Hun fylte ut skjemaet, gjennomførte internett-konsultasjonen deres og utvekslet noen e-poster hun beskriver som formelle og upersonlige. Svelg én pille Mifepristone. Denne tar livet av fosteret, for å si det rett ut. 24 timer senere legger man fire piller Misoprostol under tunga, lar dem ligge der til de er helt oppløst, og innen fire timer vil man få kramper, blø, og ofte bli kvalm, få frysninger eller diaré. Kjennskapen til smertene skremte henne imidlertid ikke.

– Jeg var derimot redd for at pillene ikke skulle komme frem, sier Wydrzynska. Det gjorde de imidlertid. Etter ti pinefulle dager kom konvolutten. Etter ti år sier hun bare: «Det er fortid nå, jeg tok dem, og det var det.»

Rebecca Gomperts vil ikke si hvor mange kvinner i Polen Women on Web har sendt piller til, men forteller at de mottar 1500 e-poster i måneden fra polske kvinner, og at antallet har vært stabilt siden de startet i 2006.

– Da var vi de eneste, sier hun. – Om du søker på ordet ‘aborcja’ i dag, er det mange som selger piller på svartebørsen, og mye av det er så klart bare svindel. Det er så trist. Sårbare kvinner betaler dyrt, og vet ikke at de kjøper paracetamol.

 

Skal vi ta utgangspunkt i kvinneorganisasjonenes overslag, betyr det følgende: Fire millioner, en femtedel av polske kvinner, har tatt en abort siden det ble så godt som ulovlig. Hadde alle disse gjort sin personlige erfaring til noe politisk, hadde de gått ut i gatene og krevd selvbestemmelse, ville vi hatt å gjøre med en massiv folkebevegelse. De gjør imidlertid ikke det.

– De sier ofte: «Vi har kjempet i tyve år, mer enn tyve år, og ingenting forandrer seg.» Så de ordner seg selv i stedet. Mange polske kvinner er høyt utdannet, de klarer seg alltids på et vis, sier Federas Krystyna Kacpura om hvor ­vanskelig det er å skape en organisert kvinne­bevegelse.

– Så har man en annen gruppe. De fattige kvinnene. De som tar en utrygg abort, uten assistanse, uten hjelp fra partnere. Ofte kan ektemennene si: Ja, men fiks det. vi har ikke penger til dette. Og så «fikser» hun det…eller putter det nyfødte barnet i kjøleskapet. Dette skjer i Polen.

Det er en shady underverden som alle kjenner til, men få snakker høyt om: Å finne en lege som er villig til å utføre en ulovlig abort i Polen, er like lett som å bestille take away. Det er bare å gå til nærmeste kiosk, kjøpe siste utgave av Gazeta Wyborcza, eller en hvilken som helst annen vanlig avis, slå opp på annonsesidene, og lese teksten med liten skrift under helseseksjonen: «Ginekolog pelna pomoc», gynekolog full støtte, «ginekolog A do Z», gynekolog fra A til Å. Eller mer eksplisitt: «Vil du ha mensen tilbake? Alt inkludert». Så ringer man nummeret som står ved siden av og avtaler en pris. Ofte får man beskjed om at det hele kan skje på dagen. Et scenario noen har beskrevet, er at man møter opp på et bestemt sted og holder en tom plastpose i venstre hånd for at sjåføren skal gjenkjenne en. Så blir man kjørt til en leges private hjemmekontor. Det kan være snakk om samme lege som tidligere på dagen avviste kvinnens henvendelse om å få en lovlig abort. «Å gjøre det i all hemmelighet kan være ‘tryggere’ for legen,» ifølge jurist Karolina Wieckiewicz.

– Han vet at hvis han utfører en abort som ­registreres, vil noen garantert gå ham etter i sømmene, sier hun. – I jusens verden kaller man det en chilling effect.

Altså: at selv når kvinnen kan ha rett på det, frastår legen fra å utføre aborten – i frykt for å ha gjort en ulovlig feilvurdering, bli stigmatisert eller få ødelagt sitt profesjonelle rykte.

«Den andre motivasjonen er penger», ifølge Krystyna Kacpura: Med en årlig omsetning på 95 millioner dollar (en grov beregning) for den ulovlige abortindustrien har legestanden færre insentiver til å endre loven. Man kan tjene fett. Leger gjør gull til synd, skriver antropologen Agata Chelstowska, som hevder at sosial ulikhet er den viktigste konsekvensen av Polens restriktive lov. Abort diskuteres som et moralsk spørsmål – men sjelden i sammenheng med priser, profitt og den kommersielle sektorens rolle. At abortpiller på svartebørsen koster mellom 400 og 1000 zloty, at en typisk prislapp på en kirurgisk abort er 3000 zloty – 6000 kroner – mens den polske minstelønnen er på 1850 zloty, den disponible gjennomsnittsinntekten for husholdninger er på 1340 zloty i måneden, og for alenemødre: under 1000 zloty. Det hører også med til historien at over 40 prosent av polske kvinner ikke jobber i det hele tatt.

 

«Barnets kropp er ikke kvinnens kropp», insisterer Jacek Januszewski.

– Det ville vært rart. I så fall ville det ha ­betydd at kvinnen hadde fire ben, fire armer, to hoder, to hjerter… Barnet er ikke et organ. Det er et separat menneskeindivid som burde ­behandles likt overfor loven.

Og på påstanden om at aborter skjer uavhengig av om det er lovlig eller ikke?

– Å si det er som å si at folk stjeler biler uansett.

Om Polen totalforbyr abort, kan Januszewski ta en del av æren. Lederen for Warszawa-avdelingen til Stiftelsen for Retten til Liv, ­Polens viktigste pressgruppe mot abort, snakker uten fakter. Han er lavmælt, i kontrast til bildene han viser frem i den lille brosjyren. De skriker mot en: et oransjeblodig foster, kuttet opp i fire biter. En klissete hodeform. Et par ben. To avhogde armer. Man aner en ryggrad på den åtte uker gamle­ skapelsen. Den ser ut som en slags reptil. Bak ham henger et bilde av jomfru Maria og ­Jesus-barnet, men hvem som helst, også ateister, er velkomne i stiftelsen, understreker Januszewski – så lenge de godtar to prinsipper. En: at alt menneskeliv skal beskyttes. To: at det er et medisinsk faktum at liv begynner ved ­unnfangelsen. 

– Vi kan gå med på at en livsnødvendig kreftbehandling også kan sette barnet i fare, men hvis legen derimot sier til moren at hun må ta en abort før de kan begynne behandlingen… Vi godtar ikke at man direkte skader eller aborterer barnet med vilje.

Og en voldtekt har to ofre, ifølge Januszewski: moren og barnet.

– Det er umoralsk at barnet skal få strengere straff enn voldtektsmannen – barnet blir drept, mens han kan gå fritt i gatene igjen etter fem til ti år i fengsel…

Han blar om. En fot holdes mellom en pekefinger og en tommel. Neste side: en jugoslavisk massegrav. Så en rwandisk grav, så et historisk svart-hvitt foto av et ungt dødsoffer for massakrene på armenerne, 1915–1923.

– Nazistene så på slavere, jøder og sigøynere som untermensch. Kommunistene gikk etter prestestanden. Begge regimene så på mennesker med funksjonshemming som mindre verdt, siden de ikke produserte. Vi ser nå at historien gjentar seg.

Bildene av fostrene ble tatt og smuglet ut fra en abortklinikk av noen rumenske sykepleiere, forteller han. Stiftelsen for Retten til Liv brukte dem i sin første kampanje i 2005. De forstørret de blodige små kroppene til bannere på to ganger fire meter og stilte seg opp i gater, foran ­offentlige bygg og sykehus for å vise forbipasserende «sannheten om abort». Så begynte de med underskriftskampanjer. I to runder har de samlet inn over en halv million for et totalforbud – og om man får inn over 100 000 underskrifter i løpet av tre måneder, er Sejm, det polske parlamentet, forpliktet til å behandle forslaget. Høsten 2015 tapte de, med 178 stemmer mot 206. Alle representantene for Lov- og Rettferdighetspartiet støttet imidlertid forslaget. I dag har dette­ partiet 235 av 460 plasser i parlamentet.

 

«Du vet, det bildet her er sikkert korrekt.»

Forfatter, Berlin-innbygger og aktivist Sarah Diehl stanser opp ved det oppkuttede fosteret i fire deler i Januszewskis brosjyre.

– Men ingen forteller deg at dette fosteret har ingen hjerne. Ingen forteller deg at dette er bare en form, du vet, det er ingenting inni. ­Ingen bevissthet. Ingen smerte, ingen subjektivitet. Men det ser tidlig ut som et menneske, og det bildet er med på å motarbeide kvinner, siden man kan projisere så mange følelser på det.

Droner med ­abortpiller

Foto: Women on Waves

I juni 2015 sendte Women on Waves en drone med abortpiller fra Tyskland til Polen. Aksjonen fikk mye medieoppmerksomhet.

Women on Waves (eller Women on Web) er en nederlandsk aktivistgruppe som hjelper kvinner i land der abort er ulovlig eller sterkt regulert.

I 2010 anslo en undersøkelse at 30 000 til 40 000 aborter ble utført på polske kvinner i utlandet. Ukraina, Slovakia, Tyskland… I flere land finnes det nå klinikker med annonser på polsk. Det finnes også aktivistgrupper som huser polske kvinner gratis og hjelper dem med legeavtaler og reiseutgifter. En slik gruppe er Ciocia Basia – Tante Barbara – i Berlin, der Sarah Diehl holder til. Hun er en av dem som møter en på stasjonen. Som tilbyr gjesterom. Avtaler legetime, sitter med en på venterommet på klinikken, og ser an stemningen. Snakke? Eller bare la det være stille? Kvinner ringer ukentlig til Ciocia Basia, og mange av dem har allerede bestilt abortpiller fra Women on Web, men ordner seg en back up-plan i Tyskland i tilfellene konvoluttene blir stanset i tollen.

De som ønsker en medisinsk abort – det vil si: ta piller og ikke et kirurgisk inngrep – har ni uker på seg før det er for sent.

– Veldig ofte møter jeg kvinner som bare ikke kan tro at vi hjelper dem, sier Diehl. – De sier: «Men hva vil du ha for det? Hvorfor hjelper du meg å gjøre en så forferdelig ting?» De har ingen idé om, du vet… kvinnesolidaritet. Feminisme er helt fremmed. Ofte når jeg sitter der sammen med dem, tenker jeg at «dette er min mulighet. Dette er øyeblikket når jeg kan fortelle henne noe bra.» Vi kaller oss Tante Barbara, fordi tanten er den kloke kvinnen, ikke sant? Hun du kan være ærlig med, hun er kanskje selv barnløs, men gir seksualundervisning og hjelper deg når du er i trøbbel…

 

Det polske tollvesenet har for lengst begynt å gjenkjenne konvoluttene som Women on Web sender via en partner i India. Det hender at de stanser pakkene. Det hender også at kvinner innkalles til avhør hos politiet. Til dem som opplever dette, har Rebecca Gomperts skrevet et notat om hva de skal si: ingenting. Det er din rett. En kvinne kan nemlig ikke straffes for å ta abort i Polen under dagens lov. Hun går alltid fri.

Det gjør derimot ingen rundt henne. En lege i Polen risikerer tre år i fengsel for å ha utført en ulovlig abort. Andre som kan bli straffet: kjæresten, venninnen, en forelder, en som låner henne penger, en som røper navnet på en abortlege, en som kjører henne, en som hjelper, overtaler eller presser henne på noe vis. Alle risikerer de å bli straffeforfulgt, noe som gjør at «kvinnen blir enda mer alene», ifølge Karolina Wieckiewicz: «Hun er redd for å involvere et støtteapparat rundt seg.» 

Wieckiewicz er en av juristene man ringer om man får problemer med loven. Eksempler florerer. Kvinnen som ble nektet abort til tross for at graviditeten kom til å gjøre henne blind. Den 14 år gamle voldtatte gamle jenta som fikk ja fra nemnda, men alle leger hun oppsøkte, reserverte seg. En far ble tiltalt for å ha kjørt datteren sin til utlandet. Og en gang ringte noen sykepleiere fra en klinikk i Storbritannia og fortalte at polsk politi hadde vært innom for å spørre dem om polske kvinner med begrunnelsen at de skulle «beskytte dem».

Ytterst få saker fra abortundergrunnen havner imidlertid i retten. Å ta abort i utlandet er ikke ulovlig. Å få piller tilsendt i posten til eget bruk er heller ikke brudd på noen lov. Den polske staten gjør lite for å faktisk undersøke abortindustrien, og det er derfor forskeren Joanna Mishtal omtaler systemet som en «spenningsavleder»: Undergrunnen sørger for tjenesten, mens den katolske kirken får sitt.

 

Stemmer tallene om undergrunnsmarkedet? Hva er regjeringens plan? Vil de stanse de ulovlige abortene? Lytte til kravene fra Stiftelsen for Retten til Liv? Endre abortloven? Etter femti dagers mas kommer endelig et svar per e-post fra helseminister Konstanty Radziwills kontor. «Foreløpig foreligger det ikke noe arbeid med dette [endring av loven],» svarer talsperson Milena Kruszewska knapt. Hun informerer om at de imidlertid er i gang med å utrede de juridiske mulighetene rundt angrepillen. Hun forteller også om at regjeringen jobber med tiltak for å få opp den polske fødselsraten: et reproduktivt helseprogram som blant annet skal spre informasjon om gode livstilsvaner som kan fremme fertilitet. Med et særlig fokus på menns helse, legger hun til.

Og undergrunnsmarkedet? Er Helsedepartementet enig i anslaget om at det hvert år utføres rundt 100 000 ulovlige aborter i Polen? Er de enige i at dette utgjør en helserisiko for mange kvinner? Her er svaret: «I henhold til artikkel 4a i ‘Loven om familieplanlegging, beskyttelse av det menneskelige embryoet og betingelsene for abort’ (av 7. januar 1993) kan en abort kun utføres av en lege dersom 1) graviditeten setter kvinnens liv eller helse i fare, 2) prenatale tester eller andre medisinske funn indikerer en høy sannsynlighet for alvorlige og irreversible skader på fosteret eller en uhelbredelig livstruende sykdom, 3) det foreligger rimelig mistanke om at graviditeten er et resultat av en kriminell handling.» 

I andre tilfeller er abort straffbart, tilføyer Helsedepartementets talsperson. Hun ønsker ikke å kommentere utover det.

 

«Lov- og rettferdighetspartiet har absolutt flertall i parlamentet. De har nesten all makt i landet nå. De støttet oss i forslaget vårt om ­totalforbud,» sier Jacek Januszewski om den historiske muligheten Stiftelsen til Retten til Liv nå står overfor. «Men vi kan ikke per i dag se at de ivrer etter å gjøre noe med dette på egen hånd,» legger han til. Snart vil stiftelsen nok en gang samle inn underskrifter for et borgerinitiativ som parlamentet kommer til å måtte behandle. «Vi begynner antagelig i mai,» sier han, «så forhåpentligvis kommer saken opp i høst. De siste årene har lært oss at vi vil måtte kjempe for dette så lenge abort fortsatt er lovlig i Polen. Så lenge barnets liv er truet. Vi håper at denne ­regjeringen endelig vil stanse folkemordet.»

Dokumenterer aborthistorien: Bildet er fra Museet for prevensjon og abort i Wien og viser kirurgiske instrumenter brukt til abort. Foto: Laia Abril /Institute

Abortkampen hardner til

Mange land i Europa har vurdert nye restriksjoner mot abort de siste årene. 

 

Abortkampen er på ny kommet opp for fullt på Europas dagsorden. I flere sentral- og østeuropeiske land er det nå introdusert obligatorisk ventetid og rådgiving. Her er eksempler på situasjonen i et utvalg land:

 

RUSSLAND
De siste årene har den russiskortodokse kirken lobbet hardt for å endre Russlands abortlovgivning. Et lovforslag som skal gjøre abort dyrere, er nå under behandling. Patriark Kirill, kirkens overhode, har uttalt at dette er første steg mot et totalforbud. En sentral figur i den russiske kampen mot abort er Svetlana Medvedeva, statsminister Dmitrij Medvedevs kone. I 2011 lanserte hun kampanjen «Gi meg liv!». Mannen hennes har sørget for at det i dag er ulovlig å beskrive abort som en trygg medisinsk prosedyre (til tross for vitenskapelig bevis på det motsatte). I 2015 ble Google for øvrig ilagt en bot på 100 000 rubler for å ha vist reklame for abortklinikker. 

 

KROATIA
Presidenten for Kroatias grunnlovsdomstol skal i løpet av 2016 evaluere hvorvidt landets lov, som tillater abort frem til uke ti, er grunnlovsstridig. I Grunnloven står det at «hvert menneske har rett til liv». Kroatia er et katolsk land med en voksende bevegelse mot abort. Stadig flere sykehus og leger har reservert seg de siste årene.

 

SPANIA
I 2014 forsøkte den spanske konservative regjeringen å oppheve loven om selvbestemt abort (frem til 14. uke), som hadde trådt i kraft bare fire år tidligere. Planen var å innskrenke retten til abort til kun å gjelde ved voldtekt eller dersom det var fare for kvinnens liv og helse. Statsminister Mariano Rajoy trakk imidlertid tilbake forslaget etter mange protester, og tok til takke med visse justeringer (som at 16- og 17-åringer må ha foreldres tillatelse).

 

UNGARN
I 2011, under Viktor Orban-regjeringen, slo den ungarske Grunnloven fast at menneskelig liv skal beskyttes fra unnfangelsen. Mange mente da at det kom til å bane vei for restriksjoner på abort, men dette har ennå ikke skjedd.

 

ITALIA
Italia har selvbestemt abort de 90 første dagene av en graviditet. Det er imidlertid et stort problem at 70 prosent av landets gynekologer har reservert seg (med opptil 83 prosent i noen konservative regioner i sør). 

 

NORGE
Denne uken foreslo KrF en «obligatorisk refleksjonstid» på inntil to døgn for alle som vil ta abort. Abortsaken ble virkelig het høsten 2013, da KrF og regjeringen ønsket å åpne for legers rett til å reservere seg mot å henvise til abort. Over 10 000 møtte opp i 8. mars-tog i 2014 under parolen «Det er ikke en menneskerett å være fastlege». Da helseminister Bent Høie i stedet fjernet behovet for henvisning til abort, stilnet debatten. 

 

Lotta Elstad er forfatter og journalist. Hennes ­seneste bøker er Den spanske sensasjonen Podemos (2015) og romanen Et eget rom (2014). 

 

Annonse