Annonse
00:00 - 05. februar 2016

Hope og change – og det som kom etterpå

USAs første svarte president er på vei ut av Det hvite hus. Han etterlater seg et land hvor konflikten mellom svarte og hvite amerikanere virker mer betent enn på årevis.

Da det smalt: Michael Brown ble skutt og drept av en hvit politimann i Ferguson, 13. august 2014, og bildene av Browns lik i gaten spredte seg i rekordfart på sosiale medier. Den til enhver tid latente rasismekonflikten i USA hadde igjen fått et fokuspunkt, og det ble starten på to uker med demonstrasjoner og opptøyer i den lille byen i Missouri. Foto: Scott Olson / Getty Images
Annonse

Hør Hanne Østli Jakobsen og Marius Lien fortelle mer om det svarte USA etter Obama på Morgenbladets podcast. Abonnér via Itunes, eller hør det her: 

«Vi vil alle bevege oss i samme retning: Mot en bedre fremtid for våre barn og barnebarn.»

Mars 2008. Daværende senator Barack Obama holder talen «En mer perfekt union» i Philadelphia. Raseskillet har hjemsøkt USA siden landet ble et land, sier han, svarte og hvite har ulike historier, ulike muligheter. Men de ønsker i bunn og grunn det samme, sier den blivende presidenten med den – til USA å være – uvanlig mørke hudfargen.

Da Obama ble valgt, snakket man om et «post-racial moment». Han som hevdet det hverken finnes et svart eller et hvitt Amerika, bare et forent Amerika, så ut til å ha folket i ryggen.

– Jeg falt for det, som alle andre. Han fikk oss til å tro at vi alle hadde samme mål, sier Melina Abdullah i den nasjonale protestbevegelsen Black Lives Matter (BLM).

Lynsjingens tid. I årene siden har USA opplevd raseopptøyer i Ferguson, Missouri. Demonstrasjoner mot institusjonalisert rasisme på universiteter landet over. Videoklipp på videoklipp av hvite politifolk som skyter svarte menn har spredt seg på nett. I Charleston i Sør-Carolina skjøt og drepte Dylann Roof ni mennesker i en svart kirke – etter egne ord for å starte en rasekrig.

Hendelsene har satt diskusjonen om hva hudfarge betyr for folks muligheter i Mulighetenes land i høygir. Forfattere som Ta-Nehisi Coates, Claudia Rankine og Margo Jefferson har de siste årene nådd et nytt og langt større publikum med sine bøker om svarte liv og rasekamp i USA. Presidentkandidaten Donald Trump har fått krass kritikk – og stadig mer oppslutning – ved å appellere til fremmedfrykt og myter om svarte kriminelle i sin kampanje. Kritikken av Oscar-juryenes manglende evne til å anerkjenne svarte skuespillerprestasjoner, samlet under emneknaggen #OscarSoWhite, har fått stjerner som Will Smith og regissøren Spike Lee til å boikotte årets prisutdeling.

– Vi lever i den nye lynsjingens tidsalder, sier Melina Abdullah i dag.

Om bare noen måneder går USAs første svarte president ut av Det hvite hus og inn i historien. Hvordan skal vi forstå veien fra hope og change – til dette?

Hvetebrødsdagene. Svart, men ikke for svart. Med røtter i både Kenya, Hawaii og Wichita i Kansas – the heartland, geografisk sett nøyaktig midt i USA. Den nyvalgte presidenten var hele verden i én pakke.

– Det var amazing. Jeg skulle egentlig dekke det som nøytral journalist, men… Vel, det var en helt utrolig seanse, alle følte at dette endelig var en mulighet for reell forandring, sier Mark McCormick, forfatter, tidligere journalist og nå direktør ved Kansas African American Museum, om da han dekket et av Obamas valgkampmøter i Kansas i 2008.

I de første par årene i nytt, ovalt kontor så også ting ut til å gå veien for Obama. I 2009 ble han tildelt Nobels fredspris, på tross av at han var øverste militære leder for to pågående kriger. Og i mars 2010 fikk han endelig gjennom den historiske Affordable Care Act, bedre kjent som ObamaCare, en av de mest omfattende helsereformene i USA i nyere tid.

Allerede der var imidlertid høyvannsmerket for Obama-bølgen nådd.

Anthony Evans, leder National Black Church Initiative.

Kritikken. – Helsereformen skulle være for de fattige, men de fattige blir ekskludert, for du må ha en jobb for å ha råd til forsikringspremien. Dermed skaper reformen enda større forskjeller. Afroamerikanere er på bunnen av hver eneste helseindikator som finnes, raser pastor Anthony Evans.

Evans leder The National Black Church Initiative, en samling av 34 000 kirker og 15,7 millioner kirkegjengere. Fra kontoret i Washington, D. C. oppsummerer Evans kritikken av Obama i fem punkter, med intens innlevelse:

Fredsprisen.

– Den må gis tilbake!

Fattigdom.

– De fattigste er enda fattigere!

Teologi.

– Han promoterer homofili!

Arbeid og utdannelse.

– Ledigheten stiger!

Angrepskriger.

– Libya angrep aldri USA, vi skapte kaos ved å bombe dem!

– Kirken kan ikke støtte en president som opptrer som dommer, jury og bøddel, og dreper folk på måfå med dronen, det mest umoralske våpen menneskeheten har skapt ved siden av atombomben, sier Evans.

– Han bør straffes med kirketukt, som andre syndere. Han bør nektes nattverd!

Trayvon. En kveld i februar 2012 gikk 17 år gamle Trayvon Martin fra kiosken med brus og godteri. Han var på vei hjem til en slektning. Ikledd hettegenser tok han ruten gjennom et nabolag som hadde opplevd innbrudd tidligere det året. Og en av naboene, George Zimmerman, ble mistenksom. Bare noen få minutter etter at Zimmerman ringte politiet, skjøt han Martin i brystet.

Saken fikk enorm oppmerksomhet – hvordan kunne den unge gutten oppfattes som så truende at Zimmerman måtte drepe? Men ett og et halvt år senere, sommeren 2013, ble Zimmerman frikjent for drapet. Juryen fant ingen grunn til ikke å tro på Zimmermans forklaring om at han handlet i selvforsvar.

Reaksjonene landet over lot ikke vente på seg. Raseriet samler seg særlig under emneknaggen #BlackLivesMatter på sosiale medier. Obama, som til da hadde uttalt seg bare svært forsiktig om raserelaterte temaer som president, sa Trayvon kunne vært ham selv for 35 år siden.

Det var på ingen måte nok.

Melina Abdullah, leder for Department for Pan-African Studies ved California State University.

Panterungene. – Obama har hatt hverken evne til eller ønske om å gjennomføre forandringene vi trenger, sier Melina Abdullah.

Abdullah var et av de originale medlemmene da organisasjonen Black Lives Matter (BLM) ble grunnlagt, i et hjem i et kunstnernabolag i Los Angeles. Det var tre dager etter Zimmermans frikjennelse. Selv er hun professor ved, og leder for, Department for Pan-African Studies ved California State University, og kaller seg «panterunge»: Barn av dem som var med i 1960-tallets militante Black Panther-bevegelse.

– Jeg har alltid hatt en politisk bevissthet, i likhet med de fleste vennene mine. Men det kom en ny bevissthet da jeg ble mor. Jeg vil at barna mine skal vokse opp i en verden der de kan gå rundt fritt, forteller hun på telefon fra LA.

Abdullah siterer fengselsreformorganisasjonen Dignity and Power Now, som hevder politidrapstallene i dag er sammenlignbare med tallene fra det tidlige 1900-tallet, da svarte ble lynsjet i Sørstatene. Tallene er omstridte, men en studie fra 2002 har vist at i en konfrontasjon med politiet har en afroamerikaner tre ganger så stor risiko for å miste livet som en hvit person.

– Problemet er ikke hvem som er i Det hvite hus, men systemet som ble bygget for å opprettholde det hvite, patriarkalske, kapitalistiske og heteronormative hegemoniet, sier professoren.

Siden midten av 1980-tallet har afroamerikanere kjøpt ideen om inkorporering, sier Abdullah: Beskjeden om at «hvis dere bare tar utdannelse og jobber hardt, vil dere bli invitert inn i det amerikanske hjemmet».

– Men her er vi, tretti år senere, og vi blir fortsatt drept. Arbeidsløsheten blant svarte er fortsatt nøyaktig den samme som den alltid har vært, fengselsindustrien er fortsatt bygget på svarte mennesker, sier hun.

– Så ja, vi er sinte, for samtidig sier folk «se på Obama». Se på Oprah Winfrey, hvordan kan du være undertrykt? Symbolske eksempler på «svart suksess» brukes for å klandre resten for at de ikke har lykkes. Det er et frustrerende, et enraging sted å være.

Statens ansvar. Barbara Ransby, professor i afroamerikanske studier, historie og kjønnsstudier ved Universitetet i Chicago, har skrevet en rekke artikler om Black Lives Matter. Hva mener hun skiller dem fra tidligere borgerrettighetsbevegelser?

– Black Lives Matter har klart å gjøre statlig vold mot svarte til en av de heteste potetene i amerikanske politikk, svarer Ransby.

Hun mener organisasjonens suksess skyldes det faktum at de gjør selve staten til den skyldige: Det handler ikke om en og annen slem purk, men om fundamentale problemer i landet. Professoren fra byen med USAs nest største svarte befolkning minner om at det alltid har eksistert radikale bevegelser i den svarte frigjøringskampen. Men et nytt aspekt er vektleggingen av at alle svarte liv teller, sier hun, med referanse til svarte, homser, transer og ungdom.

Nettopp det er tungt å svelge for pastor Evans i Washington, D. C. Mange svarte kirker er, som de hvite, svært konservative.

– Black Lives Matter har ikke noe lederskap i the community, men det har vi. Alt går gjennom kirkene, mener Evans.

– Den eneste grunnen til at BLM får så mye oppmerksomhet, er at de oppsto under den digitale revolusjonen. Svarte er blitt drept uten lov og dom fra de første gang satte sine føtter på det amerikanske kontinentet.

Bare et år etter at Black Lives Matter ble stiftet, var det nettopp den digitale revolusjonen – mobilkameraene i alles lommer – som ble bensinen på bålet.

Tanzina Vega, CNN-journalist.

Vannskillet. – I mitt hode er det et skille: før Ferguson – og etter. Jeg hadde aldri sett noe slikt i min levetid, forteller CNN-journalist Tanzina Vega.

Hva som faktisk skjedde den sommerkvelden i 2014, da den unge, svarte mannen Michael Brown kom i kontakt med den hvite politimannen Darren Wilson på gaten i Ferguson i Missouri, er omstridt. Sa Brown «don’t shoot»? Forsøkte han å fly på Wilson?

Det som er sikkert, er at den ubevæpnede Brown var skutt og drept at da møtet var over.

Vega jobbet som The New York Times første og eneste rase- og etnisitetkorrespondent på den tiden. Men i smarttelefonens tid var hun ikke alene om å formidle nyheter. Igjen og igjen tikket det samme bildet inn i Vegas nyhetsstrøm på sosiale medier, av Browns lik liggende i gaten.

– Jeg husker jeg tenkte: «herregud».

Drapet ble starten på to uker med demonstrasjoner og opptøyer mot politivold: Stille markeringer med roser, og voldelige konfrontasjoner mellom nasjonalgarden og ungdom med masker foran ansiktet og stein i hånden. Tåregassen lå til tider tykk i gatene. Sympatidemonstrasjoner ble arrangert i New York, Seattle, Oakland. Vega rapporterte fra Ferguson i åtte dager, og sier – som så mange andre – at ingen som har vokst opp i det urbane USA, lar seg overraske over at politidrap skjer.

– Det som fascinerte meg mest, var hvor helhetlig responsen var. Folk kom fra alle kanter, fra hele landet, uten en plan, men de ble med. Jeg visste med en gang at dette ikke var noe som ville gå over med det første, sier hun.

Claudia Rankine, poet.

Konstruksjonen av hvit. «Because white men can’t / police their imagination / black men are dying».

Poesiboken Citizen: An American Lyric vant en National Book Award i fjor. Selv har poeten, jamaikansk-amerikanske Claudia Rankine, beskrevet akkurat disse linjene som et ekko av ordene til politimannen som skjøt Michael Brown, da han ble bedt om å beskrive offeret: Han «så ut som en demon».

Listen over svarte amerikanere som har mistet livet i møte med politiet, er lang som et vondt år. 2015 var et slikt – 302 drepte, bare på disse tolv månedene. Rankine har skrevet om rase og rasisme i tyve år, men den nye dokumentasjonen av politidrap har hjulpet folk å få øynene opp for Citizen, tror hun. Poeten vender seg til litteraturen for å finne svar på hvordan hun vil beskrive dagens USA, og siterer forfatteren Zora Neale Hurston: There are years that ask questions.

– Hvorfor ender disse menneskene opp døde i situasjoner hvor vi vet at om det hadde vært hvite mennesker involvert, så ville de ha overlevd? Det er et vanskelig spørsmål å svare på, sier Rankine.

I boken er Rankine likevel særlig opptatt av hverdagsrasismen. Som når naboen ringer politiet fordi det står en svart mann foran huset ditt, selv om du har fortalt henne at han er en venn som sitter barnevakt.

– Hvithet, som en kategori, forstår ikke hva det betyr å bevege seg som en svart person i dette landet, sier Rankine.

– Hvite kan bevege seg fritt, kjøre litt for fort, gjøre alle disse tingene som jeg havner i trøbbel for. Man må undersøke hvithet som konstruksjonen av normalitet for å forstå det. Om du ikke skjønner at det du tror er normalt, egentlig er en del av hvithet, vil du alltid se meg som en potensiell kriminell, se svarthet som potensiell kriminalitet.

Rankine sitter i Los Angeles. Pastor Evans i Washington, D. C., professor Ransby i Chicago. Alle storbyer, med store svarte befolkninger. Viktige, ja, men urbane sentra har alltid hatt problemer. Er de representative for hele det store afroamerikanske USA?

Fireåringens blikk. – Så snart skytingen i Ferguson startet, kom to politisjefer til museet vårt for å møte befolkningen i et åpent forum, forteller Philip Thompson fra Boise, Idaho.

Idaho grenser til Canada i nord og Nevada og Utah i sør. I Boise bor det 214 000 mennesker; 1,5 prosent av dem er afroamerikanere. Blant dem Philip Thompson, direktør for Idaho Black History Museum.

– Vi hadde store problemer for ti-tolv år siden, da politiet igjen og igjen drepte uskyldige mennesker. Ofrene var av alle etnisiteter. Så fikk vi ny politisjef, med en helt ny arbeidsmåte basert på åpen kommunikasjon, sier direktøren.

I dag er forholdet mellom politiet og afroamerikanere godt, sier Thompson. Las Vegas, en mye større by med mye større problemer, har tatt etter Boise. Og en av utstillingene Thompsons museum nå viser, problematiserer begrepet «rase», som gir lite mening når man ser på biologiske og genetiske forskjeller mellom folkegruppene.

Obamas slagord var «change». Har forandringen kommet?

– Datteren min er fire. I hele hennes levetid har det vært en svart president. Vi får besøk av tredje- og fjerdeklassinger her på museet, de har aldri opplevd annet enn at den mektigste mannen i USA er svart. Det er fullstendig normalt. Med dette i bakhodet har endringen vært enorm, sier han.

Noen ord om ord

Afroamerikanere? Svarte? Afrikanskamerikanere? Kaukasoide? Våre kilder brukte begrepene «African Americans», «Blacks», «Hispanics», «Asian Americans», «Natives» og «White». Vi har valgt å bruke afroamerikanere, svarte og hvite. «Afroamerican» brukes ikke lenger i USA, men her i Norge har Språkrådet tidligere anbefalt «afroamerikansk» framfor «afrikanskamerikansk». I USA brukes ordet «race» som en del av dagligtalen. Derfor har vi brukt ordet «rase» i vår tekst, selv om ordet sjelden brukes i Norge.   

Bedre, men for hvem? – Fra et symbolsk ståsted er Obama fortsatt veldig populær, men han gikk til valg på ett ord: Change. Jeg vet ikke hvor mye som er forandret, eller hvem som har nytt godt av det.

Tom Watson er pastor i en menighet i New Orleans, en by som er mer preget av orkanen Katrina enn av Obama. Watson er delt i sin vurdering av presidentens levnetsbeskrivelse. Økonomisk sett har ikke Obamas åtte år ved makten vært så aller verst for USA. Arbeidsledigheten er under den historiske medianraten, ifølge tall fra University of Pennsylvania, det er blitt skapt mer enn ni millioner nye jobber. Men blant svarte er arbeidsledighetsraten likevel fortsatt dobbelt så høy som blant hvite.

Watson har selv vært aktiv i politikken, blant annet som ordførerkandidat. – Jeg vil ikke dømme ham, sier han – men:

– Er situasjonen for svarte i New Orleans blitt bedre? Økonomisk, sosialt eller helsemessig? Jeg tror ikke det.

I New Orleans går over halvparten av svarte menn mellom 18 og 35 år uten jobb. Byen har landets niende høyeste mordrate. Dertil kommer gentrifiseringen. Afroamerikanerne presses ut av sentrumsnære nabolag som Tremé, kjent fra tv-serien av samme navn.

– For å sitere Charles Dickens: Historien om New Orleans er A Tale of Two Cities. I årevis har forholdene mellom politiet og den svarte befolkningen vært forferdelig.

– Har det vært demonstrasjoner i New Orleans, lik dem i Ferguson?

– Noen få, men i mye mindre skala. Black Lives Matter har så vidt vært på banen, men her ledes de stort sett av hvite studenter. Opp gjennom årene har jeg ledet en og annen protestmarsj selv, men du vet, New Orleans er en festby. Vi har ikke den gløden du finner andre steder, sier Watson.

Også Philip Thompson i Idaho mener den materielle fremgangen har vært begrenset i Obama-årene. På den andre siden, påpeker han, kunne én enkelt president noensinne klart å skape store økonomiske forandringer på grasrotplan?

– Mange er svært kritiske til Obama fordi han ikke har klart nettopp dette?

– Og de argumentene er gyldige, men har feil adresse. Hvis noen tror en svart president umiddelbart bare kan fremskaffe nye jobber, nye bedrifter, har de en overforenklet forståelse av hvordan økonomien fungerer, sier Thompson.

Mark McCormick, direktør ved Kansas African American Museum.

Gammelt hat, nye former. I Kansas er Mark McCormick, journalisten som dekket Obamas valgkamp i 2008, og som i dag er museumsdirektør, knapt overrasket over at nye rapporter om politidrap stadig dukker opp. Slikt har alltid forekommet, sier han.

– Fremstillingen av hendelsene i Ferguson og andre steder har en undertekst om at dette er noe nytt og annerledes?

– En ubehagelig sannhet om dette landet er at vi er stolte av det som har gitt oss suksess. Men vi anerkjenner kun de edleste fortolkningene. USAs arvesynd er ikke bare slaveriet, men den rasistiske ideologien som rettferdiggjorde slaveriet. Den har vi ikke tatt et virkelig oppgjør med, det feies under teppet, sier McCormick.

McCormick sier slaveriet har levd – og lever – videre i nye former: «peonasje», altså leilendinger som tvinges inn i låneforhold de ikke kommer ut av. Convict leasing, at private kunne leie fanger som arbeidskraft. Og dagens massefengslinger, som McCormick kaller et industrikompleks. Frem til 1980-tallet eksisterte ikke private fengsler i USA, men i takt med opptrappingen av krigen mot narkotika ble offentlige fengsler overfylte. Løsningen var privatisering, organisert slik at selskapene som driver fengsler, tjener mer jo flere som havner bak lås og slå.

– Dette gjør enorm skade i de afroamerikanske lokalsamfunnene. Staten bruker millioner av kroner på å fengsle folk, ofte for lett narkotikakriminalitet, og ikke for voldsforbrytelser. Tenk om disse pengene heller kunne blitt brukt på utdannelse for de samme folkene, sier han.

Leilendingen. Den 75 år gamle soulmusikeren Charles Wright er et levende eksempel på det McCormick beskriver. Wright, best kjent for låten «Express yourself», har nettopp gitt ut første bind av sin selvbiografi. Den tar for seg musikerens første tolv år i 1940-tallets rasistiske Mississippi. Wrights familie var leilendinger, alle plukket bomull, og sto i konstant gjeld til grunneieren.

– Jeg kaller den en historiebok, for akkurat denne delen av amerikansk historie vet mange av dagens unge i the inner cities ingenting om. Det står ikke en gang om det i skolebøkene, hevder han.

– I dag har de samme gårdeierne maskiner til å plukke bomull og kjemikalier til å luke ugresset. Og de unge afroamerikanerne? De går arbeidsløse i byene, ingen gjør noe for å skaffe nye jobber til dem.

Amerikanske synder. I juni 2015 avgjorde USAs høyesterett at forbudet mot homofile ekteskap var i strid med grunnloven. «En seier for Amerika», sa Obama, som mente avgjørelsen var naturlig i et land basert på grunnideen om at «alle mennesker er like mye verdt».

Konservative kristne, svarte som hvite, var uenige. Ifølge forskningssenteret Pew er svarte protestantiske kirker mer konservative enn hvite på dette feltet. I befolkningen generelt deler 58 prosent av de hvite Obamas liberale syn på homofile ekteskap, mens blant de svarte er tallet 39.

– Ved å støtte dette går Obama på tvers av en grunnpilar i den kristne tro. We love our gay brothers and sisters. Men vi kan ikke la dem gifte seg i kirken, og regjeringen kan ikke vedta at homoseksualitet ikke er en synd. Det er i aller høyeste grad en synd. Og nå sier Obama at vi kan bli arrestert for hatkriminalitet hvis vi preker dette, sier pastor Evans i National Black Church Initiative.

– Dette virker som et sentralt poeng?

– Det er et veldig viktig poeng. Vi kan ikke støtte en president som har krenket vår, og sin egen, tro. I tillegg dreper han med dronene og sier vi kan gjøre det bare fordi vi er amerikanere. Hell, no! Amerikanske syndere havner også i helvete. Vi elsker ham fortsatt, vi er stolte av ham, men han har ikke gjort noe som helst for det svarte Amerika. Tvert imot, han har vært en katastrofe.

Eddie S. Glaude, professor ved Princeton-universitet.

Miljørasisme. 8000 barn er forgiftet i byen Flint i Michigan. Det er den seneste raserelaterte skandalen i USA, og den pågår nå.

Flint er en overveldende fattig og overveldende svart by, og for å spare penger installerte byens myndigheter billige blyrør i vannforsyningen. Konsekvensene – blyforgiftning av i hvert fall fire prosent av byens barn – ble kjent da deltstatsguvernøren erklærte unntakstilstand 5. januar. Flint trengte føderal hjelp for å ha råd til å dele ut flaskevann til innbyggerne.

– Du må komme fra en annen planet om du tror dette kunne skjedd i et hvitt nabolag, sier Eddie S. Glaude, professor ved Princeton-universitet.

– Det er et soleklart bevis på at svarte liv er mindre verdt enn hvite, og at det handler om dypere strukturer i samfunnet.

Glaude er religionsviter, og ga nettopp ut boken Democracy in Black. I den lanserer han begreper som black depression, en illustrasjon av at svarte har lidd mye større tap enn hvite etter finanskrisen i 2008. For første gang siden man begynte å telle, er det flere fattige svarte barn i USA enn fattige hvite barn.

– Og det er tre ganger flere hvite barn enn svarte barn, påpeker han.

Tanzina Vega, New York Times-korrespondenten som fikk sin ilddåp i Ferguson, jobber i dag for CNN Money, og dekker skjæringspunktet mellom rase, etnisitet og økonomi i USA. Hun forteller at hennes kilder omtaler skandalen i Flint som environmental racism, miljørasisme.

– Vi har begynt å se en mye bredere undersøkelse av hva rase betyr i Amerika. Vi vet at rasisme forandrer seg, men hvordan? Det blir mer subtilt. Så de bruker et nytt vokabular for å beskrive det, sier hun.

Drømmen fra Hollywood. Utvidelsen av kampsonen lar seg merke, selv i de gamle bastionene. Terrence Melvin er leder i fagforeningen Coalition of Black Trade Unions (CBTU), med 1,5 millioner medlemmer. Og til tross for den høye arbeidsledigheten blant svarte, har CBTU velgerregistrering, miljøvern og bedre bovilkår blant sine satsingsområder for 2016. I det nye programmet deres, «A Future for Workers», bruker de like mye plass på miljøkamp og skolepolitikk som på arbeidsvilkår.

– Dette høres ut som et politisk partiprogram?

– For en stund siden forsto vi at vi har den samme målsettingen med alt vi driver gjør, enten vi fokuserer på arbeidsplassene eller the community generelt. Vi kan ikke kun snakke om kontrakter, vi må kjempe for alle aspekter ved arbeidernes liv, sier Melvin, som nå jobber med å implementere programmet fra topp til bunn i den amerikanske arbeiderbevegelsen.

Religionsviteren Glaude hører til blant dem som mener Obama burde benyttet anledningen til å kjempe igjennom flere grunnleggende endringer i sin tid som president.

– Folk snakker om giften han har møtt fra høyresiden, om at alle har blokkert ham, og det stemmer. Likevel – han burde vært modigere. Alle politisk interesserte liberale trodde han kom til å være alt, den progressive, visjonære antikrigsfrelseren, økonomisk og utenrikspolitisk. Som en drøm fra Hollywood. Til slutt endte han som nøyaktig det han er: En centrist.

Dr. Joseph Davis, skolesjef i Ferguson.

Iowa, og forbi. Alt dette foregår i skyggen av valget i november. Obama er nesten ferdig, men hva – hvem – kommer etter? Hvordan blir USA under Hillary Clintons ledelse, eller under Donald Trumps?

Det første primærvalget i Iowa denne uken endte med knepen seier til Clinton på den demokratiske siden. Men det er ikke dem poeten Claudia Rankine snakker om når hun kaller fremtiden for «både skremmende og mulig». Til nå er det Trump – med sine til tider helt eksplisitt rasistiske kommentarer – som har satt tonen for valgkampen. Vinneren på republikansk side, Ted Cruz, anklaget i fjor vår Obama for å ha nøret opp under rasespenninger i landet. «Vi trenger ledere som bringer oss sammen, ikke forsøker å splitte oss», sa Cruz den gangen. Hvor ektefølt eller kalkulert det var, vet bare Cruz selv.

– Jeg bekymrer meg iblant, det må jeg si.

Det er ettermiddag i Ferguson når dr. Joseph Davis tar telefonen. Davis er skolesjef – superintendent, som det heter – for Fergusons største skoledistrikt, en jobb han har hatt siden i fjor sommer.

– Hvorfor søkte du til Ferguson, av alle steder, med alt som har skjedd?

– Vel, på grunn av alt som har skjedd. Jeg har kjempet for like rettigheter hele livet. Som en afroamerikansk mann fra Sørstatene kan jeg identifisere meg med mye av det som skjedde her, sier Davis, som kommer fra Nord-Carolina.

Davis mener Obamas change fortsatt er på vei, men sier det er skikkelig utdannelse som trengs for å fullføre lovnaden. Med trykk på skikkelig, og med fokus på unge afroamerikanske menn – «det er dem vi har mest problemer med», sier han. I sin egen familie representerer han selv første generasjon med universitetsutdannelse.

Det gjenstår fortsatt arbeid i Ferguson for å lege sårene etter opptøyene i 2014, forteller Davis. Tilliten mellom lokalbefolkningen og myndighetene er ikke den beste.

– Rase er alltid et tema i dette landet. Det som skjedde her, var en manifestasjon av de dypere problemene, men vi jobber med det på et lokalt plan. Ungdommene engasjerer seg sterkt i dette, i samtalegrupper, i community-fora, forteller han.

– Dette skjedde på deres vakt – de er del av historien nå.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Aktuelt