Annonse
00:00 - 26. februar 2016

Gjernings­øyeblikk

Fra gudsfornekteren Mari fra Ringebu til rettssaken mot Anders Behring Breivik. Ny bok forteller utilregnelighetens umulige historie.

Portretter av psykisk sykdom: Fra en bildeserie maleren Théodore Géricaults lagde fra et sinnssykehus i Paris på 1820-tallet. Det var her, og på denne tiden, psykiatrien for alvor etablerte seg som fag. Å forhindre at syke mennesker ble straffet var en sentral målsetning for den nye vitenskapen. Foto: Gand, Museum Voor Schone Kunsten / De Agostin/Getty Images og Lyon, Musée Des Beaux-Arts / Foto: DeAgostini/Getty Images
Annonse

«I 1664 ble Mari Gullichsdatter ført til bygdetinget på Ringebu. Foran en forsamling av bønder fra bygda, utnevnte tingmenn og sorenskriveren, benektet hun Guds eksistens – i alle fall, la hun til, hadde han ikke eksistert de siste 60 år. Hun fortalte at kroppen var fylt av onde ånder, at hun hadde ‚bollet‘ med en ‚rødhund‘ ved navn Barfodt, og at hun som barn hadde møtt et troll som hadde gitt henne en pipe å røyke. Og hun fortalte om hvordan hun med de onde åndenes hjelp hadde skadet øyet til en navngitt kvinne, og at hun en påskemorgen idet sola stod opp, hadde tatt jord fra en grav på kirkegården for å gi den til ei ku som ga dårlig melk.»

Saken mot Mari fra Ringebu er en av mange rettsaker som gjengis i boken Utilregnelighet. En historie om rett og medisin av Svein Atle Skålevåg. Fortellingen begynner med anklager om trolldom i middelalderen og ender i en drøfting av 22.-juli-rettssaken. Den røde tråden i boken, sier forfatteren, som er vitenskapshistoriker ved Universitetet i Bergen, er forholdet mellom moral og vitenskap: Det handler om ekspertenes inntog i rettssalen og særlig om hvordan psykiatere fra tidlig 1800-tall hevdet å kunne avklare spørsmål som tidligere hadde vært religiøse, eksistensielle eller moralfilosofiske.

Hvis Mari fra Ringebu var skyldig i gudsbespottelse, skulle hun dømmes til døden. Men retten tvilte: Hendelsene hun fortalte om lot seg ikke verifisere, og en mistenksom sorenskriver spurte om ikke noen i forsamlingen kunne vitne på at hun tidligere hadde vært «galen, rasende eller sandseløs og forrycht». Ingen kunne sverge på det, men etter å ha konsultert «verdslige og geistlige autoriteter», som mente at forbrytelsene var begått i en tilstand av «melancholia og Fantasia», dømte man henne likevel kun til forvaring hos sine slektninger. Med håp om bedring. Hvis gudsbespottelsen mot formodning varte ved, forteller Skålevåg, skulle Mari likevel dø «en forsmedelig død».

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.