Annonse
15:53 - 19. september 2017

Nyanser av mistillit

Hvorfor skal folk ha tillit til forskning? Forskningsrådet står i fare for å bomme på viktige samfunnstrekk, skriver forskere ved NTNU

Verden vil aldri komme til å få oppslutning om en klimaforskning som ikke allierer seg med politikken, skriver NTNU-forskere. FOTO: Kunal Patil / Hindustan Times / Getty Images
Annonse

Mandag formidlet flere medier det norske folks mistillit til forskning. En spørreundersøkelse bestilt av Norges Forskningsråd viser nemlig at 46 prosent av Norges befolkning er enige i at forskningsresultater ofte er kjøpt og betalt av industri og myndigheter. Forskingsrådets leder, John-Arne Røttingen, leser resultatet som et utslag av en nedslående tendens som burde få alarmen til å kime.

Røttingens fortolkning er at Forskningsrådet ikke har maktet å formidle kompleksiteten i forskningen – at forskningen sjelden kommer med entydige svar. Vi holder med Røttingen i at det snart burde gå en alarm et sted, men da heller når det gjelder Forskningsrådets manglende kompleksitet i forståelsen av forholdet mellom offentligheten og forskningen. Det er behov for å nyansere.

 

I en tid der vi omgir oss med begrep som «det post-faktuelle» og «fake news», og der forskere føler et behov for å samles, holde hender og gå i tog for å verne om forskningens verdier, har tillit blitt en ettertraktet valuta. Klimaendringene stiller oss overfor enorme utfordringer, og forskningen må unektelig spille en framtredende rolle. At store deler av verdens befolkning velger å avvise rådende forskningskonsensus, er skremmende. Men å si at denne utviklingen kun handler om en økende mistillit til kunnskap, ekspertise og forskning, og utrettelig gjenta dette mantraet, er feilslått. Forskningsrådets undersøkelse står i fare for å bomme på viktige samfunnstrekk. 

Burde vi virkelig ønske oss en befolkning som uforbeholdent nikker samtykkende til all forskning som produseres?

Utgangspunktet for undersøkelsen syntes å være et klart skille mellom «folk flest» og forskningen, hvor det sentrale er at folk flest bør ha tillit til det forskningen produserer. Skillet mellom «forskning» og «samfunn» er antakeligvis ikke så skarpt som Forskningsrådet legger opp til. Sammenlignet med situasjonen for 50 år siden, omgir vi oss alle i dag med stadig mer vitenskapelig kunnskap, ikke mindre. Vi har en tendens til å glemme universitetene og høyskolenes rolle i denne sammenhengen, ikke bare som forskningsprodusenter, men også som forskningsformidlere. I 1935 hadde Norges Tekniske Høyskole 750 eksamenskandidater, mens NTNU i år har nær 40 000 registrerte studenter. Hvert år uteksamineres altså en stor del av hver generasjon fra norske universiteter, et utdanningsløp som gjennom undervisning gir nærkontakt med vitenskapelig arbeid og bygger vitenskapelig kompetanse.

 

Internett og andre medier har også økt folkets tilgangen til kunnskap om forskning på en måte som var utenkelig for få årtier siden. Derfor er det grunn til å spørre om det som Forskningsrådet tolker som mistillit, kan forklares med at dagens befolkning i større grad har et minimumsgrunnlag for å forstå og fortolke vitenskapelig kunnskap og den konteksten kunnskapen produseres innenfor. Kan deler av mistilliten forklares med økt kompetanse og mulighet til å stille spørsmål ved deler av forskningen som gjennomføres?

Dypest sett åpner Forskningsrådets undersøkelse for spørsmål om hvilken befolkning forskning er tjent med. Burde vi virkelig ønske oss en befolkning som uforbeholdent nikker samtykkende til all forskning som produseres? Et interessant spørsmål her er hvilket resultat av den nevnte undersøkelsen som ville blitt oppfattet som godt, og ikke fått alarmen til å ringe hos Forskningsrådets leder. At 100 prosent av det norske folk har full tiltro til forskningen? Dette vil være å undergrave prinsippet om at offentligheten skal delta i den overordnede diskusjonen om hvordan forskning og innovasjon utvikles. Den deltakelsen vil være med på å styrke forskningen, ikke svekke den.

 

Samlet er dette et argument for å koble forskningen mer tydelig på politikken, ikke distansere seg fra den i et håp om styrket tillit. Går vi tilbake til klimautfordringene, vil verden aldri komme til å få oppslutning om en klimaforskning som ikke allierer seg med politikken og tilbyr et alternativ til de store folkegruppene (eksempelvis i rustbeltet i USA, og oljearbeidere i Norge) hvis hverdagsliv og hverdagserfaringer «angripes» av klimaforskningsfronten. Dette krever en tydelig refleksivitet hos institusjoner som Norges forskningsråd, som må forstå og adressere en samproduksjon mellom forskningen og det politiske. Den dagen det ikke fins en eneste redd, arbeidsløs, hvit mann i kjølvannet av klimaforskningen, vil den kanskje få gjennomslag. 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse