Et såkalt justismord

I 2006 skrev jeg på bestilling fra Det Åpne Teater på Grønland i Oslo et skuespill for ungdom som jeg kalte Det skjendige drapet i Skippergata, basert på saken mot Fredrik Fasting Torgersen, som ble domfelt for å ha drept og forsøkt å voldta en 16 år gammel jente i Skippergata i Oslo sentrum i desember 1957.

Samtidig som jeg skrev, pågikk arbeidet for at Torgersen skulle få sin sak gjenopptatt. Professor i strafferett Ståle Eskeland hadde i april 2005 levert en stor utredning på 541 sider, «Bevisene i Torgersen-saken». Denne utredningen bekreftet for så vidt det jeg allerede visste, nemlig at Torgersen var utsatt for et justismord. Riktignok forsto jeg ikke hvorfor Eskeland og andre støttespillere gjennomgående skrev at bevisene i saken var «verdiløse». Er det ikke rettens oppgave å vurdere om en bestemt opplysning i en sak har stor eller liten – eller ingen – betydning?

Vendepunktet. I løpet av sommeren 2006 leste jeg også påtalemyndighetens kommentarer til begjæringen om gjenopptakelse, og det gjorde meg forvirret. Argumentene mot Torgersen var mange, og de var gode. Mye var nytt for meg. Det bildet som Torgersens støttespillere hadde tegnet, fremsto med ett som en karikatur.

Fundamentet for prosjektet forsvant. Skulle jeg nå med ett tale maktas sak? Mente jeg virkelig at jeg kunne se saken klarere enn kjente norske jurister? Det var ubestridelig at Liland-saken og Fritz Moen-sakene var justismord – så hvorfor skulle ikke også Torgersen-saken være nettopp det?

Jeg lot flere sentrale spørsmål stå åpne. Stykkets viktigste person var i alle tilfelle jenta som ble drept.

Sakens kjerne. Bevismengden mot Torgersen er overveldende. I klærne til Torgersen ble det funnet barnåler fra åstedet (barnålbeviset). I en lomme på frakken hans og på en fyrstikkeske ble det funnet avføring fra offeret (avføringsbeviset). Et bitt i den drepte jentas bryst virker å være avsatt av Torgersens tenner (tannbittbeviset). Et vitne har sett Torgersen komme ut fra nabogården hvor jenta ble drept, et par minutter før han ble pågrepet på vei ut av området hvor jenta ble drept. Torgersens mor og søster ga ham alibi, men en svoger har senere innrømmet å ha løyet for å støtte deres forklaringer. Torgersen har hevdet at han denne kvelden var sammen med en jente kalt Gerd, men en slik Gerd har aldri meldt seg. Under rettssaken utpekte Torgersen en annen Gerd som «sin Gerd», men har senere innrømmet å ha løyet om dette. Med hensyn til tannbittbeviset tyder alt på at han satt og filte sine tenner på cella. På Torgersens klær, på hans hender og på et par gule hansker ble det funnet blod.

Forsvarets logikk. Det eiendommelige ved Ståle Eskelands forskjellige forsvarsskrifter for Torgersen er at han kaster et mistankens lys over nærmest alle han kommer over: andre beboere i Skippergata, den drepte jentas familie, en person X som lå og sov øverst på Grünerløkka da mordet fant sted.

Men det stopper ikke der. Hva med dokumenter og prøver som man ikke lenger finner? Det beviser at daværende statsadvokat bevisst har løyet. Dommeren i saken var med på det. Kriminalpolitiet var med på det. Alle de sakkyndige tar feil. Det er ingen tvil om at vitnene lyver. At alle sakens momenter er diskutert ned til minste detalj i 1976 og i 2001 av Høyesterett, og i 2006 og i 2010 av gjenopptakelseskommisjonen, uten at noen finner tegn til at dommen er uriktig, beviser bare at de har tunnelsyn alle sammen. Det er klart at Torgersen er uskyldig, bare tenk på Liland-saken.

For at demagoger skal lykkes, holder det i grunnen å la tilhørerne få begrenset tilgang til relevant informasjon, så kan de selv legge sammen 2 og 2. Jeg savnet ikke påtalemyndighetens perspektiver da jeg leste den store utredningen fra Eskeland. Jeg bare la sammen 2 og 2 og var opprørt, jeg også.

Det er for så vidt ikke overraskende at Torgersens støttespillere argumenterer som de gjør, for det de skriver, har helt klart funnet gjenklang i opinionen. 81 prosent av VGs lesere mente i 2006 at Torgersen burde få sin sak gjenopptatt.

Latskapens retorikk. Parallelt med nye begjæringer om gjenåpning ble det opprettet et forskningsprosjekt ved Universitetet i Bergen, finansiert av Norges forskningsråd og ledet av professor i litteraturvitenskap Arild Linneberg: «Justismordets dramaturgi. Om konstruksjon av falske og fiktive fortellinger i retten». I fjor forelå det som synes å være hovedgevinsten fra arbeidet, boken Justismordets retorikk, ført i pennen av Johan Dragvoll, Bjørn C. Ekeland og nevnte Linneberg. Boken har et overraskende skrint kildetilfang, og til tross for et bredt anlagt tema behandles bare seks saker, herunder Torgersen-saken i Linnebergs kapittel «Ingen tvil – om statsadvokatens språkføring i Torgersen-saken».

De tre litteraturforskerne lar i denne boken freidigheten få usedvanlig frie tøyler. Det er ikke måte på hvor dumme norske jurister er, ettersom deres arbeid er preget av «svak fortolkningskompetanse», noe som «burde være klart for alle med et snev av humanistisk dannelse». Dragvoll beskriver «et retorisk bevisstløst granskningsutvalg med svak hermeneutisk kompetanse», og Linneberg mener at det er «humanistisk dannede menneskers barnelærdom at måten noe sies på, kan være like avgjørende som innholdet i det som sies».

Det er flaut å være norsk litteraturviter når man leser slikt.

Generaliserer. Ifølge Linneberg er den juridiske logikken her i Norge så svak at den ikke engang når opp til en «elementær innføring på universitetsnivå». Men når han selv skal trekke en slutning, går det ikke alltid bra. Ett sted klarer Linneberg å tolke formuleringen «ikke bevist utover enhver rimelig tvil» som synonymt med «verdiløst», og da hjelper det ikke at han, med all sin humanistisk dannede barnelærdom, triumferende kan fastslå at statsadvokaten er dum: «Kan bevis som hver for seg er verdiløse, samlet sett holde?»

Eksempelet er dessverre ikke enestående. Brokker eller enkeltfraser siteres stadig uten kontekst for å få det til å se ut som om statsadvokaten er teit, åpenbart i håp om at leseren ikke skal gidde å lese det statsadvokaten faktisk skriver.

Av de (kun) seks sakene som behandles i Justismordets retorikk, er tre tilfeller av erkjente justismord, altså saker der vi – fellesskapet – innrømmer at det er gjort feil.

Men hvor vanlig er justismord i Norge? Det kan ikke disse litteraturforskerne si oss noe om, siden deres kildetilfang er lite og de oppgir å ha lest bare ni dommer, fordelt på 46 år. Det forhindrer ikke generaliserende kommentarer. I en kritikk av dommeres psykologisering av tiltalte hevdes det at «dette er et klassisk trekk ved dårlige dommer», men det fremkommer ikke om de støtter seg på flere enn de ni dommene som de lister opp under «Kilder». Det er synd at Dragvoll, Ekeland og Linneberg ikke viser større interesse for det emnet som de åpenbart har brukt, og fortsatt bruker, mye arbeidstid på.

Non-stop drama. Til hver eneste detalj utspiller det seg i Torgersen-saken et uoversiktlig drama. I 2013 skrev advokat Jan Tennøe en bok der han går enda lenger enn sine forgjengere. Han antyder blant annet at penger kan ha vært et motiv for de sakkyndige. Vitnet Ørnulf Bergersen, som så Torgersen komme ut fra gården i Skippergata, skal ifølge Tennøe ha opplyst til politiet at han «gikk med nisselue og solbriller» midt i Oslo sentrum om kvelden vinterstid – for å unngå å vekke mistanke. Ja, hvor dum går det an å bli? Problemet er bare at dette kostymet er noe som Jens Bjørneboe i sin tid diktet opp. Bergersen selv opplyste i retten at han var iført topplue og hornbriller. Jeg forstår ikke hvorfor Torgersens støttespillere tyr til slike midler hvis de mener at de har en god sak.

Torgersen-sakens dialektikk. Det må være helt enestående også i internasjonal sammenheng at så mange fra Norges akademiske elite kan få seg til å mene alle disse tingene. Veldig mange disipliner er involvert: rettsvitenskap (professor Ståle Eskeland), medisin (professor Per Brandtzæg), litteraturvitenskap (professor Arild Linneberg), i tillegg til biologi, odontologi og hva vet jeg.

Det er merkelig at en sak der en mann så entydig er dømt med rette, kan skape så mye oppstyr. Man sitter med følelsen av at Torgersen-saken på syttitallet var en merkesak for venstresiden, der man nærmest som en pakkeløsning var imot Nato og EEC, for Torgersen og så videre. Mot slutten av nittitallet synes saken å ha tatt en «postmoderne vending» ved at Eskeland, Brandtzæg, Linneberg, Tennøe og andre liksom frikobler seg fra virkeligheten og påstår at beviser som finnes, allikevel ikke gjør det.

Som et stykke norsk sosialhistorie er Torgersen-saken interessant fordi den så å si eksisterer i to parallelle virkeligheter: den ene selve straffesaken med dens kolossale mengde dokumenter, den andre de mange støttespillerne som fullstendig bekymringsløst blander sammen antagelser, usannheter og sikre konklusjoner helt uten belegg. Det gjør overhodet ikke inntrykk på dem at alle sakens momenter er analysert ned til minste detalj, gang på gang.

Kronikken er en bearbeidet kortversjon av et essay i Vinduet 3/2015. Hele teksten er publisert i Morgenbladets tidsskriftportal.