Annonse

Annonse

00:01 - 07. august 2015

Meningen med livet

Veiene til det lykkelige og det meningsfulle liv er langt fra parallelle, og av og til skiller de seg skarpt fra hverandre, skriver Lone Frank.

Foto: Knut Egil Wang/Institute Artist

Lykke og mening

Sosialpsykologene Roy F. Baumeister, Kathleen Vohs, Jennifer Aaker og Emily Garbinsky har forsket på forholdet mellom lykke og mening.

 

I august 2013 ble deres studie «Some key differences between a happy life and a meaningful life» publisert i The Journal of Positive Psychology.

 

Uten sammenligning forøvrig ga Pharell Williams ut sangen «Happy» i november samme år. «Happy» ble den mest solgte sangen på verdensbasis i 2014.

For en stund tilbake ble jeg invitert til å holde et innlegg ved et større offentlig arrangement i København, og veldig smigret takket jeg ja, allerede før arrangøren hadde nevnt hva oppdraget var. Det kom ettersendt i en frisk e-post: «Kjære Lone, si gjerne noe om meningen med livet.» Nei, men hold opp, tenkte jeg, det kan man da umulig fylle en halvtimes taletid med. Det er jo ingen mening med livet! Alt liv, arten Homo sapiens medregnet, eksisterer utelukkende som resultat av en uoversiktlig kjede av tilfeldigheter, og som individer er vi hver og en bare et midlertidig skall for en genetisk kode som kan videreføres. Det er for så vidt spennende nok, men uten større mening, og jeg endte med å smyge meg utenom oppgaveformuleringen i siste liten. Men den fikk meg likevel til å fundere over selve fenomenet «mening» – og dette fenomenets plass i selvbildet vårt.

 

Det er jo interessant at man som fornuftsdrevet og ikke-troende menneske kan være helt innforstått med at livet som sådan er meningsløst, men likevel gå rundt med en tydelig følelse av mening i sin egen ringe tilværelse. Denne meningen kan være vanskelig å få tak på, men har man først opplevd at den forsvinner, vet man at det som finnes på den andre siden er resignasjon og depresjon.

«Livet er aldri uutholdelig på grunn av omstendighetene, men utelukkende på grunn av fravær av mening og formål», skrev den østerrikske nevrologen og psykiateren Viktor Frankl. Det var han som for alvor introduserte mening som en størrelse i psykologien, og som argumenterte for at den er en av de grunnleggende driftene hos mennesket: et uomgjengelig, naturlig behov. Denne ideen kom med verket Man’s Search for Meaning fra 1946, som bygget på Frankls observasjoner fra tre år i nazistenes dødsleirer og hans terapeutiske arbeid med andre fanger. Boken, som tok ham ni dager å skrive, endte med å selge i millionopplag.

 

I dag handler selvhjelpsbøker om noe ganske annet. Der «mening» fikk en plass i diskursen etter andre verdenskrig, og vind i seilene med eksistensialistenes dyrking av livets meningsløshet og absurditet, er vår tids søkelys fast innstilt på lykke. Det gode liv er simpelthen det lykkelige liv, ikke sant? Tenkningen har særlig spredd seg med den positive psykologien, som oppsto omkring årtusenskiftet, og som skiller seg ut ved at den ikke vil lindre lidelse og sykdom. Den vil optimalisere og gjøre ting bedre. Den er tiltalende i en tid med overflod, og lykkeforskning er raskt blitt et stort og anerkjent akademisk felt, der noen gransker og måler kollektiv og nasjonal lykke, mens andre eksperimenterer seg frem til hvordan man så effektivt som mulig hever den enkeltes lykkenivå. Svaret kan være å dyrke mindfulness, vise mer takknemlighet, gå til anskaffelse av en religiøs tro eller rett og slett gi penger til veldedige formål – alt markedsføres som noe som gjør oss lykkelige.

Kanskje behovet for å føle mening var en av grunnene til at våre behårede forfedre kom ned fra trærne?

Men slike ting gir også mening, vil mange si. Og er det ikke slik at mening og lykke bare hører sammen og er to sider av samme sak? Som konsulent og cand.mag. i filosofi Jim Nydam Bjerregaard skriver på sin hjemmeside Den Praktiske Filosof: «Meningen med livet er mening, og lykke oppstår i forbindelse med opplevelse av mening.»

Dette høres jo sannsynlig ut, men forskningen tyder på at det er en sannhet som har betydelige modifikasjoner. Veiene til henholdsvis det lykkelige og det meningsfulle liv er nemlig langt fra parallelle, og av og til skiller de seg skarpt fra hverandre. Noen ganger må man velge.

I en oppsiktsvekkende studie publisert i The Journal of Positive Psychology i 2013, undersøkes saken av den fremtredende amerikanske psykologen Roy Baumeister fra Florida State University i Tallahassee og tre av hans kolleger, som grundig utspør 397 amerikanere mellom 18 og 78 år. De frivillige blir hverken bedt om å definere mening eller lykke – slik heller ikke forskerne gjør – men om å subjektivt svare på i hvilken grad de føler at de lever lykkelige og meningsfulle liv. Dette gjør de ved å fylle ut en mengde spørreskjemaer, der de samtidig frittes ut om en lang rekke hverdagslige forhold. På denne måten kan forskerne undersøke sammenhengen mellom lykke og mening hos deltagerne.

 

Hvordan forklarer man at vi har utviklet et tilsynelatende selvstendig behov for mening når denne meningen går på bekostning av både glede og komfort?

Bevares. I starten av artikkelen slår de fire psykologene fast at det til en viss grad er en sammenheng mellom lykkenivå og «meningsfylde», altså hvor meningsfylt noe oppleves. Nesten halvparten av variasjonene i lykkenivåene til personene i forsøksgruppen kan forklares med ulike oppfatninger av hva de opplever som mening – og vice versa. Men det er langt fra noe en-til-en-forhold, og derfor kan man med statistiske krumspring analysere data for faktorer som trekker i hver sin retning for henholdsvis lykke og mening. Ved å manøvrere slik ser man omrisset eller karakteristikkene av to slags liv.

I svært grove trekk kan man si at lykke handler om å tilfredsstille allmenne behov. Eller som Baumeister og kollegene hans konstaterer: «Tilfredsstillelsen av begjær er en pålitelig kilde til lykke.» Jo mer et menneske rapporterer å få dekket sine behov i det daglige, jo høyere er vedkommendes lykkenivå, og jo flere positive opplevelser man har i forhold til negative opplevelser, jo større lykke opplever man. Akkurat dét kunne man nok ha en mistanke om. Det som er mer overraskende, er at det å føle at behovene blir dekket ikke oppleves som noe som gir mer mening. Tvert imot ser det ut til å trekke meningsgraden en tanke ned.

I sosiale relasjoner gjelder i en viss forstand noe av det samme: De som ser seg selv som personer som «får» i sosiale relasjoner, er de lykkeligste, mens de som «gir» er dem som opplever mest mening. I den positive psykologien er det blitt et mantra at lykkenivået heves av å gjøre gode gjerninger. Klipp din syke nabos plen, så skal du se at du får det bedre. Baumeisters undersøkelse tyder imidlertid på at denne sammenhengen går via mening. Han finner nemlig at gode gjerninger i diverse former bidrar sterkt til å oppleve mening, men at det ikke øker lykkefølelsen når man statistisk sett fjerner mening fra ligningen.

Tilsvarende kunne forskerne konstatere at jo mer forpliktende de sosiale interaksjonene våre er, jo mer meningsfulle opplever vi dem. Å henge med vennene gir kraftige utslag på lykke uten å ha den ringeste innvirkning på mening, mens det å tilbringe tid med familie, barn og kjærester faktisk går på bekostning av lykken – samtidig som det gir betydelig større mening.

Et annet område der det er et påfallende avvik mellom det lykkelige liv og det meningsfulle liv, er i vår mentale omgang med tiden. Hvis man vil være lykkelig, gjelder tilsynelatende det gamle rådet om å «leve mer i nuet», for de som oppga det høyeste lykkenivået, var også dem som tenkte minst over både fortid og fremtid. Det å gruble over det forgangne og det som muligens måtte komme, legger altså en demper på lykken, men til gjengjeld er dette trekk som kjennetegner mennesker som opplever en høy grad av mening.

 

Resultatene viser at det er fremtiden man skal tenke på hvis man vil ha størst mulig effekt. Dette harmonerer fint med observasjonen av at ambisjoner om selvrealisering tilsynelatende er sterkt karakteristisk for det meningsfulle liv – uten at det gjør noe godt for lykkefølelsen. Eller som Baumeister formulerer det: «Hvis lykke handler om å få det man ønsker, handler meningsfylde om å gjøre det som uttrykker en selv.» Det å være opptatt av personlig identitet og beskjeftige seg med å definere hvem man er som menneske, øker meningsfølelsen, men reduserer lykkefølelsen.

Interessant nok ser man det samme med motgang og stress. At dette er det lykkelige livs fiende, sier seg nesten selv, men det virker rart at motgang og «negative livshendelser», som det heter, øker følelsen av mening. Jo flere, jo bedre. «Går mennesker da rett og slett ut og oppsøker stress for å skape mening», spør Roy Baumeister, før han selv svarer at det nok snarere forholder seg motsatt. De tingene man kan trekke mening ut av, har det med å være vanskelige, og de setter i gang eksistensielle grublerier. Faktisk avslører undersøkelsen at mennesker som oppgir å leve liv med en høy grad av mening, med åpne øyne oppsøker det de anser som meningsfulle aktiviteter – til tross for at de på forhånd vet at det går på bekostning av både lykke, tilfredshet og velvære.

 

Man kjenner det igjen. De færreste av oss er rendyrkede hedonister, men kan peke på noe som vi strever mot, om igjen og om igjen, til tross for at det bryter både forhåpningene og forventningene våre. Kanskje bruker man tiden sin på å dele ut Vakttårnet til ungdommer på byen. Eller kanskje anstrenger man de intellektuelle eller kunstneriske evnene sine til det ytterste for å nå ut med et budskap eller et uttrykk som man vet at vekker motstand. Man føler en konstant forargelse, og prøver å finne trøst i John Stuart Mills gamle dikt: «Heller en ulykkelig Sokrates enn en glad gris».

Men hvorfor, egentlig? Eller mer presist: Hvordan forklarer man at vi har utviklet et tilsynelatende selvstendig behov for mening når denne meningen går på bekostning av både glede og komfort?

Å la seg styre av umiddelbare, grunnleggende behov – å jage det vi kaller lykke – har en innlysende funksjon i et evolusjonistisk perspektiv, der det i bunn og grunn handler om å reagere på drifter som øker sjansen for å overleve. Man er sulten og går derfor på jakt – eller ringer room service og ber om en blinis med kaviar. Man overveldes av sin egen kjønnsdrift og gjør farlige krumspring foran en mulig partner – eller man går på Tinder og lyver om alder og inntekt.

 

Det er vanskelig å forstå meningsdriften rent evolusjonistisk. Og det er like vanskelig å finne noen som i det hele tatt har skrevet om det. En av dem er Roy Baumeister, og i hans forklaring er meningsdriften en bivirkning. I et lengre essay i Aeon Magazine utdyper han noen ideer om mening som et «viktig redskap for å tilføre mennesker stabilitet». Av natur er tilværelsen i evig forandring, og levende organismer kjemper tappert for å redusere kaos og overleve. Til dette har de fleste begrenset med midler til rådighet. Men mennesker er, i kraft av sitt språk og sine høyt utviklede forestillingsevner, i stand til å planlegge og knytte fortid, nåtid og en mulig fremtid sammen. Vi overstyrer det ustabile følelseslivet fordi vi har en trang til å forfølge en fastlagt mening og handle langsiktig.

Sett på denne måten ser vår hang til å søke indre mening mer ut som enn evolusjonistisk bivirkning enn en egentlig tilpasning. Man kan også si at vi aldri ville blitt mennesker hvis det ikke var for meningsdriften. Kanskje behovet for å føle mening var en av grunnene til at våre behårede forfedre kom ned fra trærne? Det er jo ikke jakten på lykke og umiddelbar behovstilfredsstillelse som for alvor får fart på utviklingen. Det er individets søken etter noe mer og større som driver det til å bygge katedraler, til å sitte i fuktige loftværelser og skrive poesi, til å la seg brenne på bålet for retten til å hevde at jorden er rundt eller til å sprenge seg selv i luften for å utrydde dem man oppfatter som vantro.

Slike spektakulære handlinger og kulturelle uttrykk blir ifølge en hel drøss av evolusjonsteoretikere utført med henblikk på å få sex. Den rå formeringsdriften får oss til å produsere kunst, sykle Tour de France og løse matematiske teoremer fordi det hele fungerer som påfuglfjær, og over tid har utfoldelsen tiltrukket partnere og videreført gener. Dette er en rimelig forklaring. Men for den enkelte som legger ned krefter i å utfolde seg, ligger formodentlig ikke tiltrekningskraften i tanken på fremtidige sexorgier, enn si avkom. Kanskje skal man se behovet for mening som en liten mental app som evolusjonen har installert for å få oss til å vise påfuglfjærene.

Annonse

Mer fra Ideer

«Å sverte, latterliggjøre eller true istedenfor å diskutere sak, er velkjent taktikk.»