Annonse
00:23 - 21. august 2015

Ensomhetsparadokset

Vi ser ut til å bli stadig mindre ensomme. Likevel, eller nettopp derfor, frykter vi ensomheten mer enn noen gang.

Folkehelseproblem: Helseminister Bent Høie vil ha igang en felles kamp mot ensomheten.
Annonse

Serie: Ensomhet

Ensomhet er noe av det moderne mennesker frykter mest. Morgenbladet utforsker ensomhet som tabu og folkehelse­problem.

Neste uke: Eline Lund Fjæren.

Les også Geir Gulliksens essay «Da jeg var min fars sønn». 

Det kan virke som om det å være isolert er blitt vår tids store psykologiske, helsemessige og eksistensielle trussel. Ensomheten er Norges «usynlige helseproblem», sier helseminister Bent Høie, ifølge VG. «[N]ye tunge trender […] peker mot mer ensomhet», sa daværende helseminister Jonas Gahr Støre til sykepleierforbundet i 2012. Ensomheten er et av vår tids store tabuer, skrev Knut Olav Åmås i Aftenposten i vinter.

Det å være alene er en utfordring som ikke bare angår den enkelte, men hele felleskapet og statsapparatet. Men har vi egentlig grunn til å frykte ensomheten?

 

Hør mer om den norske ensomheten på Morgenbladets podcast

Statistikk

De fleste av tallene som er brukt i denne teksten kommer fra SSBs Levekårsundersøkelser. I den nyeste av dem, fra 2012, ble 5660 spurt.

I Norge er det ikke gjennomført sammenlignbare målinger av opplevd ensomhet lenger tilbake enn 1998.

Men land som Danmark og Tyskland har gjennomført undersøkelser som indikerer at ensomheten ligger jevnt, eller synker sammenlignet med tidligere tiår.

 

Tallenes tale. Skal vi la tallene snakke for seg, burde vi senke skuldrene betraktelig: I 1980 svarte 27 prosent av de spurte i Statistisk sentralbyrås spørreundersøkelse at de «manglet en fortrolig venn», i 2002 var tallet halvert. I den ferskeste offentliggjorte undersøkelsen, fra 2012, svarte 5 prosent at de manglet en fortrolig (da kunne riktignok de spurte inkludere familiemedlemmer).

Det er sant at vi brukte mindre tid på sosialt samvær en gjennomsnittlig dag i 2010, enn tiårene før. Og i 2009 bodde 22 prosent av alle voksne nordmenn alene, sammenlignet med 12 prosent i 1980. Men den endringen ser ikke ut til å ha påvirket hvor mange av oss som føler oss ufrivillig isolerte. Fra vi etablerte en sammenhengende undersøkelse på slutten av 1990-tallet, har antallet om sier de har vært plaget av ensomhet en eller annen gang i løpet av de siste to ukene, ligget nokså jevnt i overkant av 25 prosent. Det er høyt, men ser ikke ut til å endre seg mye.

Går vi enda lengre tilbake i tid, kan det se ut som om den nordeuropeiske ensomheten er et avtagende fenomen. Vi mangler detaljerte tall for Norge, men danske studier viser at antallet som var «uønsket alene» var litt lavere på 2000-tallet, enn på 1970-tallet. I Tyskland, som i kjent stil har oppdatert nøyaktig statistikk helt tilbake til rett etter krigen, er tendensen tydelig, ifølge Anders Barstad, sosiolog og forsker på demografi og levekår ved Statistisk sentralbyrå:

– Det viser en ganske klar nedgang i andelen som sier de er ensomme fra slutten av 1940-tallet og frem til i dag, sier han.

Nordeuropeiske land ser også ut til å ligge bedre an enn de fleste andre. I undersøkelser fra 1980-tallet og fremover er folk i Danmark og Norge blant de minst ensomme (de mest ensomme bor i Italia og Japan).

– Det man skulle tro, at det er blitt mer ensomhet, stemmer ikke nødvendigvis med det folk selv sier. Så vidt vi kan se, har ensomheten ligget stabilt. Antallet isolerte også, sier Barstad.

– Det er en del ting som drar i motsatt retning av det vi vanligvis tenker.

Lykken mellom to armer. Men selv om vi har flere gode venner enn før og bor i et lite ensomt land, er fortsatt 70 000 mennesker isolerte og uten nære relasjoner. I møte med denne store gruppen er det begrenset hva tall og statistikk kan si oss. SSB-forsker Barstad anerkjenner det selv i et kort, litterært utbrudd i en av hans mange rapporter om ensomheten:

«Ifølge dikteren Rolf Jacobsen har tallrekker kjever av jern, som ikke besvarer våre spørsmål om ‘…fiolinene eller om lykken mellom to armer. Da hoster det på skjermen: – Uklart spørsmål. Spør igjen.’»

Så la oss droppe tallene, i alle fall i et par avsnitt, og stille et nytt spørsmål: Hvorfor er vi så redde for ensomheten?

 

Skambelagt tema: Knut Olav Åmås, direktør i Fritt ord trekker frem det paradoksale i at ensomhet er tabubelagt, mens vi snakker om nesten alt annet. 

Tabu. – Vi lever i et samfunn hvor alt har med synlighet og nettverk å gjøre, sier Knut Olav Åmås, leder i stiftelsen Fritt ord.

– Det er grunn til å være kildekritisk når det går inflasjon i måten vi snakker om ensomhet på. At ensomheten er vår tids folkesykdom. Vi får jo inntrykk av at det blir flere ensomme hver dag. Samtidig så forteller jo en av fire at de er ensomme, sier han.

I februar trakk Åmås i en kronikk i Aftenposten frem ensomhet som et av vår tids mest skambelagte temaer.

– Det er jo litt paradoksalt at i et samfunn der vi snakker om nesten alt, er ensomhet et tabutema. Spesielt om det gjelder en selv, sier Åmås.

– Ensomhet melder seg for mange som et slags nederlag, i et samfunn hvor suksesskriteriene ofte har med det stikk motsatte av ensomhet å gjøre.

 

Jeg tror kanskje det henger sammen med en ny personlighetstype.

Trond Berg Eriksen, idéhistoriker

Ytre monolog. Idéhistoriker Trond Berg Eriksen har skrevet en av tekstene i Morgenbladets essayserie (se faktaboks) om ensomhet, i tillegg til å være avisens etikkskribent. Han er enig i at det å være alene kan være tyngre å bære i vår tid. Dette fordi vi ser oss selv gjennom våre sosiale omgivelser, heller enn gjennom indre refleksjon.

– Jeg tror kanskje det henger sammen med en ny personlighetstype, som ikke lenger rådspør seg selv, men som alltid er på vakt og lurer på hva andre mener om hvem vi er og hva vi gjør, sier han.

– Hvis et menneske som på denne måten er styrt av ytre krefter og andres oppfatninger, blir ensomt, så mister det et speil. Det mister en mulighet til å finne seg selv, for man er så vant til ytre styring at man får orienteringsproblemer når omgivelsenes applaus uteblir. Det er det vi ofte kaller en narsissistisk personlighetstype, sier Eriksen.

Overgangen til et samfunn hvor ytre refleksjon regjerer, er ikke nødvendigvis stor. Eriksen mener det vi kaller for samvittighet eller indre styring ikke er så gammelt. Det dukket opp med storbyene hvor fremmede mennesker ble dyttet på hverandre og man ble tvunget til å tenke over hvor man skulle hente orienteringen sin fra. Da man forlot stammen, trengte man en identitet som kunne slå seg frem på egenhånd. Nå ser utviklingen ut til å gå i motsatt retning, tror Berg Eriksen. Vi lar oss seg selv definere av de ytre relasjonene.

 

Positiv ensomhet: Forfatter Eline Lund Fjæren har bevisst søkt ensomheten i perioder. Hun peker på sosiale medier som en av årsakene til at så mange frykter å være alene. – Man forsøker å vise at man tilhører andre mennesker.  Foto: Linn Heidi Stokkedal

Hjemme alene. – Jeg har alltid syntes det var litt mystisk. Det virker som om de fleste er redde for å være ensomme, sier Eline Lund Fjæren, forfatter av Klokken og sengen, en bok om en ung kvinne som aktivt søker ensomheten. Romanfiguren ender opp med å stenge verden ute og mister seg selv, alene med rutinene sine. I sitt essay til Morgenbladets serie innrømmer Fjæren at hun også selv føler på ensomhetstrangen.

– For min egen del har jeg alltid vært mest redd for det motsatte av ensomhet. I det sosiale er man ofte redd for å bli misforstått. Vi overstimuleres hele tiden av hverandres tanker og meninger, sier hun.

Selv oppsøkte Fjæren ensomheten over lengre tid da hun flyttet hjemmefra. Hun liker det fortsatt. Hun bor alene, og tilbringer lite tid med andre.

– Det er en ting det ikke snakkes så mye om. Så ville jeg skrive om det å bo alene. Og jo lenger tid som går, jo mer komfortabelt er det å bo alene. Nå er det rart å komme på besøk hjemme hos foreldrene mine.

Om det er noe hun er redd for med ensomheten, er det helt praktisk ting, som at det skjer noe hun trenger hjelp med og hun må løpe ut på gaten og stoppe tilfeldige mennesker.

Fjæren er enig med Eriksen i at redselen for ensomheten hos mange kanskje kan stamme fra hvordan vi definere oss selv gjennom sosiale relasjoner.

– Det er noe med hvordan man kommuniserer gjennom Instagram og Facebook, man forsøker å vise at man tilhører andre mennesker. Man viser ofte frem når man er på fest, og ikke når man er hjemme og sitter foran Netflix.

For samtidig som alt dette til en viss grad handler om å dyrke individet, så finner man et slags felleskap i det. I søkenen etter individualiteten er det også et ønske om å være en del av en gruppe.

– Jeg tenker ofte på mødre som kjøper sånn shabby chic-møbler og så tror man at det er unikt. Men alles hjem ser jo sånn ut. Det er en paradoksal ting.

 

Vennskapsnasjonen. Åmås, Eriksen og Fjæren ser ut til å være enige i at ensomheten kan være spesielt vanskelig å rammes av i vår tid, fordi det motsatte av ensomhet er det vi måler oss selv mot.

Det har vært en sterk reduksjon i antallet som sier at de ikke har en fortrolig venn.

Anders Barstad, forsker, SSB

Men la oss ta en titt på tallene igjen: For ifølge dem er altså ikke det moderne samfunnet blitt et goldt og kaldt landskap hvor vi ikke har menneskelig kontakt.

– Det har vært en sterk reduksjon i antallet som sier at de ikke har en fortrolig venn, sier Barstad fra SSB.

– Nå vet vi jo ikke om dette skyldes reelle endringer i innholdet i vennskapene, eller om man bruker andre betegnelser enn man brukte tidligere. Men det ser ut som en tydelig dreining mot fortrolighet og vennskap. En kan si at vennskapet sammenlignet med familien passer bedre inn i det senmoderne samfunnets kultur.

Vennskap er noe man velger selv, basert på mer uformelle regler og det er bygget på likhet. Familierelasjoner er mer hierarkiske.

– Vi er kanskje mer reflekterte, er blitt flinkere til å snakke sammen. Ja, det kan være en del sånne ting som gjør at vi tross alt ikke er så ensomme som vi gjerne tror, sier Barstad.

I tillegg kan vi så smått se noen endringer i en del av de moderne livssituasjonene som tidligere er blitt sett på som synonymt med ensomhet:

– Det er undersøkelser som viser at skilte i dag er mindre ensomme enn de var for 30-40 år siden. Det henger kanskje sammen med at skilsmisser i dag er mer normalt, det fører ikke til det samme tapet av kontakten med familie og barn som før, sier Barstad.

En annen grunn til at vi, tross frykten for det motsatte, ikke blir mer ensomme, er at vi i Norge har jevnt over god helse.

– Om man får bedre helse, så får man også bedre ressurser til å få kontakt med andre.

Jo mer vi er sammen. Det kan helse- og omsorgsminister Bent Høie nikke til der han suser langs en bilvei i retning Arendalsuka. Som minister får han ikke lov til å nyte ensomheten i bilen. Han må i stedet gjenta sine poenger om ensomheten til Morgenbladet:

– Det å være ensom over tid kan ha den samme helseeffekten som å røyke ti sigaretter om dagen, sier han.

Ensomhet ødelegger helsen, og den kutter ned på livslengden, sier han. I tillegg er det også motsatt: Dårlig helse fører til ensomhet. La oss ta et eksempel: Italia har, i motsetning til det olivenoljereklamene formidler til oss, ikke en sunn, gammel befolkning med mange venner å spille boccia med. Italienere er et av verdens mest ensomme folkeslag. Det kan i stor grad tilskrives at eldre ved Middelhavet har dårligere helse, ifølge The Journal of Psykology. Ensomhet fører til dårlig helse, og dårlig helse fører til ensomhet.

 

Adjø ensomhet. Selv om vi ligger godt an, vil Høie og helsemyndighetene ha i gang en felles kamp mot ensomheten. Barstad tror en av grunnene til at ensomhet vies så mye oppmerksomhet akkurat nå har å gjøre med ny forskning som kobler kronisk ensomhet til dårlig helse, men også at mange av de andre helse- og omsorgsproblemene i landet er sånn noenlunde under kontroll.

– Vi har kommet langt på andre områder. Så ensomheten er noe som har kommet mer i forgrunnen. At ensomheten fremstår som et så stort problem, har med endringer i oppmerksomhet og fokus å gjøre, sier Barstad.

Selv om antallet som mangler en nær venn har sunket drastisk siden 1980, mener Høie dette er rett tidspunkt å satse på en kamp mot ensomhet:

– Det er noe nytt som har skjedd sammenlignet med 1980. Vi har i løpet av de siste årene fått en mer offentlig samtale om ensomhet som et samfunnsproblem, sier han.

– Det har vært vanskelig å stå frem som ensom. Da er det viktig at vi i samfunnsdebatten setter ord på det.

Så hvordan skal man løse et problem som ensomhet?

– Det viktigste vi som myndighet kan gjøre, er å bidra til de frivillige organisasjoner og legge til rette for gode møteplasser i samfunnet.

Regjeringen har satt seg som mål at alle barn og unge uavhengige av forelderens økonomi skal ha mulighet til å ta del i organiserte fritidsaktiviteter om de ønsker det. For selv for en høyremann er det å påse at folk ikke er ensomme statens arbeid.

– Når det har denne type konsekvenser for folks helse blir det riktig. Vi driver jo med folkehelsearbeid på andre fronter.

 

Godt og alene. Det gjenstår å se om politikerne, helsesystemet og de frivillige organisasjonene kan klare å kjempe mot ensomheten. Som Barstad skrev i sin rapport, er en eksistensiell følelse vanskelig å fange med tall. Trond Berg Eriksen er enig:

– Jeg tror jo ikke at ensomhet er en objektiv tilstand. Dens kvaliteter er helt avhengig av hvordan man forholder seg til ensomhet selv, sier han.

– Det er ikke det å være alene som er feilen, men holdningen til å være alene. Da synes jeg det er fint at vi, samtidig som vi definerer ensomheten som et stort problem, kan si at den også kan være bra. At vi trenger å hente oss selv og få larmet litt ut av øregangene. Å komme vekk fra strev og mas og stress, og være oss selv.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.