Annonse
00:54 - 10. juli 2015

Generasjon not attending

Annonse

Den såkalte «Generasjon alvor» har vokst opp i en alvorlig tid. Medelever ble drept i etterkrigstidens mest omfattende voldshandling på norsk jord. En fragmentering av verdensbilder gjør at norske kids abonnerer på forklaringsmodeller som ser vårt eget sivilsamfunn som en åndelig og politisk fiende. Enorme skift i makt og innflytelse globalt gjør at internasjonale normer etablert etter siste verdenskrig utfordres på måter som for få år siden var utenkelige. Det fremstår nærmest uunngåelig at det samme økonomiske systemet som muliggjør et anstendig liv for flere enn fem mennesker om gangen, kommer til å ødelegge biosfæren.

Gitt denne nasjonale og globale konteksten for en oppvekst hadde det ikke vært overraskende om vi født etter 1989 endte opp som nettopp en «alvorlig» generasjon. Men det gjorde vi ikke.

Vi står ovenfor et alvorlig prosjekt, som ikke må forveksles med «prosjektet» lansert av en gruppe FN-trainees i D2 under parolen «Generasjon alvor».


For noen helger siden konsumerte jeg alkohol og endte opp på en fest hvor jusstudenter feiret at semesteret var over i en sveitservilla på Slemdal. Ingenting ved festen var fra vår egen tid. Verten gikk uironisk i klær som hadde sklidd rett inn i motebildet blant plantasjeeiere i Fransk Indokina, vikingtidens selvrealiseringsprosjekt «fylla» var fortsatt med og husbandet slo til med schlagers som Big Bang’s «Girl in Oslo». Det eneste som avslørte at vi hadde beveget oss forbi millenniumskiftet var at alle fiklet med en håndholdt superdatamaskin for å dokumentere egen middelmådighet. Et enormt mangfold av kulturuttrykk, nyhetsskilder og forklaringsmodeller gjør det mulig å orientere seg i samtiden kun ut ifra en egendefinert virkelighet, satt sammen av de perspektivene og virkelighetsbeskrivelsene som passer individuelle preferanser best. Ubehagelige elementer fra egen samtid kan ignoreres og erstattes med det beste fra de siste fire tiår.  

Samtidig som vi alle har blitt vår egen redaktør, har det som er igjen av et offentlig ordskifte blitt et lite hyggelig sted: muligheten til å enkelt finne tilbake til alt som noengang er publisert av tanker, ideer og refleksjoner kan brues til å delegitimere meningsmotstandere ved å vise til at de en gang i tiden, være seg i 2003 eller 2013, mente eller tenkte annerledes enn det de gjør nå. Å endre standpunkt i møte med nye perspektiver og ny kunnskap blir tolket som svakhet. Resultatet er et lite raust ordskifte hvor færre tør å utfordre vedtatte dogmer offentlig. For å komme fram til noe nytt som gir mening må smarte mennesker tillate seg selv å ta feil, mange ganger. I dag vil de feilene kunne bli brukt imot deg. Derfor lar vi unge være å utfordre det etablerte. Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss. 

Dette er det som kjennetegner oss, generasjonen Gunnar Aakvaag helt riktig diagnostiserer som prosjektløs: en frykt for å agere med egen samtid og utfordringer på nye og egne måter.

Denne frykten speiles i både populærkultur og politikk. Vi ignorerer ubehagelige elementer av samtiden og søker oss tilbake til tilsynelatende enklere tider og forklaringsmodeller: Norsk populærmusikk har tekster om å drikke på diverse norske høyfjell eller begrenser alvoret til å adressere individets sjelsliv. Politiske ungdomspartier har stagnert i 30 år-gamle problembeskrivelser og ber sjeldent om annet enn at en allerede generøs velferdsordning skal utvides enda litt til. Det produseres lite nye perspektiver om hvordan vi skal leve i en helt ny virkelighet, som vi allerede nå kan se nærme seg nisseberget i full fart over Svinesundbrua:  Mer mangfold, færre felles arenaer, fragmentering av forklaringsmodeller og mindre offentlige penger.

Til vårt forsvar skal det sies at det ikke er så lett å stable sammen et generasjonsprosjekt i dag. I et Norge som i stadig større grad speiler verden føles lokale problemstillinger mindre håndfaste og adresserbare enn før. Verden kommer nærmere, og med det føles eget sivilsamfunn lenger unna. Det er vanskelig å adressere globale trender, bevegelser og ideologier med samme entusiasme og letthet som Aakvaag og co gjorde på nittitallet. Det er enda vanskeligere å snakke på vegne av noe som er større enn en selv. Norsk ungdom i dag er salafister, fist-entusiaster og Eivind Trædal om hverandre. Vi mangler en grunn for å bygge noe felles.

Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.


Dette er hva generasjonen vår må adressere: Hvordan skaper vi noe felles i et stadig mer fragmentert samfunn? Hvordan tar vi vare på særpreget ved det Norge vi ble født inn i, i en fundamentalt annerledes fremtid? Hvordan gjør vi alt dette uten å ende opp med et minste felles multiplum enten så åpent at det mister all mening, eller så snevert at det reduserer «det norske» til en etnisk identitetsmarkør? Vi står ovenfor et alvorlig prosjekt, som ikke må forveksles med prosjektet lansert av en gruppe FN-trainees i D2 under parolen «Generasjon Alvor». Før vi kan redde verden må vi bygge et kredibelt «vi» i en helt ny tid. Dersom vi ikke tør å agere med egen samtid, vil resultatet ikke bare være kjedelige forelesninger for professor Aakvaag, men også et Norge hvor begreper som «fellesskap» og «generasjon» ikke gir mening.

 

Per Søreide Senstad (22), programleder NRK Super og student ved King’s College London

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt