---
KLIMAPESSIMISME
I kronikken «De nye miljøpessimistene» 13. juli identifiserte journalisten Erik Martiniussen en tendens i klimadebatten: Sentrale aktører bærer på en pessimisme som kjennetegnes av folkeforakt, kombinert med et ønske om sterkt politisk lederskap som kan ta upopulære beslutninger.
Han brukte klimastrateg Jørgen Randers, tidligere miljøvernminister Erik Solheimog Aftenpostens Ole Mathismoen som eksempler.
Følg debatten på morgenbladet.no:
[ Klimakrisen har ingen teknisk løsning ]
[ Ikke gjør som Jørgen Randers. Bli sint! ]
[ Samfunnsborgerens ansvarsfraskrivelse ]
[ Hvem kan skape forandring? ]
[ Miljøoptimisme ]
[ Det skjer ingenting, men hvorfor? ]
[ Drømmen om den gode diktator ]
[ Miljøpessimisme er miljørealisme ]
[ Miljøet trenger mer demokrati ]
[ Hvorfor klimapolitikken ikke virker ]
---
KLIMA
Debatten som Jørgen Randers har avstedkommet ved å vise til demokratiets akilleshæl i miljøpolitikken, har snart nådd de høyder som ble Thomas Chr. Wyllers Demokratiet og miljøkrisen (1999) til del. Randers har også nylig utgitt framtidsanalysen 2052. A global forecast for the next forty years, som på mange vis er befriende ærlig i forhold til de stadige velmente, men kanskje sløvende, forsikringene om at «det vil gå bra til slutt». For stadig mer tyder på at det ikke vil gå så bra, selv om det ikke er grunnlag for de mest apokalyptiske visjoner.
Individet står sentralt i dette, både som demokratisk aktør og kortsiktig forbruker, og denne kortsiktigheten er en del av vår «natur», den er evolusjonært utmeislet, men også katalysert av en kulturell konsumerisme. Denne fokus på kortsiktig avkastning og egennytte låser oss på «stø kurs», og er bakgrunnen for allmenningens tragedie. Lavutslippsutvalget, som Randers ledet, skrev innledningsvis i sin rapport at: «En radikal omlegging av norsk livsstil i mer klimavennlig retning vil kunne redusere framtidige utslipp mye. Utvalget har likevel ikke valgt å anbefale dette, blant annet fordi vi mener det vil være en umulig politisk oppgave». Kortsiktighetens tyranni preger altså ikke bare politikken som må veksle mellom opportunisme og stø kurs for å sikre oppslutning, men like mye de individuelle preferanser. Vi forespeiles – og forventer – stadig «kjøpsfest», og det er ikke sykler eller el-biler som dominerer gatebildet, men suv-er.
Og sommerens flytrafikk har sprengt alle rekorder – det paradoksale svaret på klimaproblemer blir å sette seg på flyet sørover. Slik fungerer den menneskelige rasjonalitet, den plukker de frukter som byr seg, hvilket har vært logisk og fornuftig i hele vår forhistorie, men ikke nå lenger.
Så skjer nødvendigvis de individuelle valg i en politisk kontekst, og på det politiske plan er det også systemiske krefter og allmenningens tragediespill på nasjonalt og internasjonalt nivå, slik klimaforhandlingene stadig viser oss. Dessuten er fortsatt argumentet fra Javel, herr statsråd utbredt: «I am their leader, I must follow them.» Ikke minst preges også politikken av sektorprinsippet. Når olje- og energiminister Ola Borten Moe tolker sitt sektormandat på samme måte som Helge Lund, blir realpolitikken noe ganske annet enn den retoriske miljøpolitikken.
Og hvilket handlingsrom har egentlig miljøpolitikken? Er det ikke næringsliv og finans som har den egentlige hånden på rattet? I stor grad, men da er det igjen verdt å minne om hvem oljen pumpes opp for, hvem bedriftene produserer for, hvem flyene flyr for. Det er markedet, altså vi, som er næringslivets seleksjonsmekanisme. Produksjonen går i den retning markedet dirigerer, man slutter å investere i produksjon av suv-er om markedet vil ha elbiler, men den forbrukermakt som ligger her tas ikke ut, slik den gjør når individets helse står på spill.
Og så da, er vi låst i en uavvendelig spiral mellom person, politikk og produsent, underlagt systemets egendynamikk? Vi kan utvilsomt både tenke og handle kollektivt, og sågar overkomme allmenningens tragedie, slik både Elinor Ostrom og Edward Wilson har argumentert for, men da gjerne i mindre samfunn der gjensidighetsprinsippet slår inn og konsekvensene blir konkrete. Det globaliserte storsamfunnet synes for stort og kompleks for dette. Allikevel, det er ingen umulighet å reversere spiralen når vi når et erkjennelsesmessig vippepunkt. Først må vi ikke bare se sannheten i hvitøyet, vi må føle den. Vi er ikke der ennå, og imens tikker klokken.
Dag O. Hessen
Professor i biologi,
Universitetet i Oslo