Debatt

Ikke gjør som Jørgen Randers. Bli sint!

Det Randers sier er det motsatte av hovedbudskapet i hans siste bok.

«Randers har lært å slå seg til ro med tapte muligheter og tapt natur.»

---

KLIMAPESSIMISME

I kronikken «De nye miljøpessimistene» 13. juli  identifiserte journalisten Erik Martiniussen en tendens i klimadebatten: Sentrale aktører bærer på en pessimisme som kjennetegnes av folkeforakt, kombinert med et ønske om sterkt politisk lederskap som kan ta upopulære beslutninger.

Han brukte klimastrateg Jørgen Randers, tidligere miljøvernminister Erik Solheimog Aftenpostens Ole Mathismoen som eksempler.

Følg debatten på morgenbladet.no:

---

KLIMA

Erik Solheims respons på å bli kalt miljøpessimist besto i å ta til orde for en kulturrevolusjon der kjærligheten til naturen, til dyrene og blomstene, er sentral. Når klimasaken kun engasjerer en minoritet, skyldes det at oppsluktheten av alt levende er gått tapt i en teknisk-byråkratisert miljødiskurs.

Ja, hvem tennes av CO2-fangst, grønne utviklingsmekanismer og kostnadseffektivitet? Hva er bedre som botemiddel enn barnets fascinasjon over alt som kan krype, fly og svømme? Ta barna ut av lekerommene og shoppingsentrene, bort fra skjermene og duppedittene, og ut i Guds frie natur! Slik bygger vi et bredt erfaringsbasert nedenfrapress for politisk handling, omsider!

Samtidig med at jeg noterte Solheims appell, leste jeg den nye boken til en annen av dem Erik Martiniussen utropte til miljøpessimist, BI-professor Jørgen Randers. 2052: A Global Forecast for the Next Forty Years er en bunnsolid prognose for hva slags verden vi mest sannsynlig vil få, nemlig en som er farligere, fattigere og – ikke minst – varmere enn den vi som lever i dag har vokst opp i.

Mot slutten lister Randers opp tyve personlige råd, «Ting du kan gjøre som et enkeltindivid som ønsker å leve et godt liv, selv i en situasjon der den politiske majoriteten tar avgjørelser som vil gjøre verden mindre attraktiv enn den ellers kunne vært». Nummer fire lyder: «Ikke lær dine barn kjærlighet til urørt natur.» Begrunnelsen er det faktum at menneskene er i ferd med å eliminere all urørt natur fra jordens overflate. Ved å lære barnet ditt å elske ensomheten og stillheten ved natur urørt av menneskelige inngrep, vil du lære det å elske det som fremover blir nær umulig å finne. Du gjør at barnet blir ulykkelig. Oppdra det i stedet til å finne lykken i megabyens summende liv, «med aldri-hvilende musikk plugget inn i ørene».

Hvor dypt stikker Randers’ uenighet med Solheim?

Tidlig i boken får vi vite at Randers har brukt hele sitt voksne liv på å bekymre seg for fremtiden for jorden. Nå, ved 66 års alder, innser han at han har bekymret seg forgjeves; et langt forskerliv med advarsler har ikke vært til noen nytte. Det er, skriver han, et drøyt tiår siden han innså at vi som lever nå ikke kommer til å gjøre det som kan og gjøres for å hindre at generasjonene etter oss overtar en klode i en dels elendig, dels direkte kritisk forfatning. For eksempel kommer vi ikke til å greie å hindre en global temperaturøkning på 2 grader celsius innen 2052, med enorme skadevirkninger av typen utryddelse av over en tredjedel av artene. Imidlertid, fortsetter Randers, turte han ikke å erklære denne erkjennelsen offentlig: «Å innrømme at den menneskelige responsen var utilstrekkelig ville virke demotiverende.»

Randers, kan vi lese, fortalte en psykolog at han følte fysisk smerte når han så moderne skogsmaskiner ødelegge, i løpet av en dag, det som naturen ville bruke århundrer på å rette opp (hvis overhodet). Psykologen svarte at han måtte slutte å føle det slik. Han måtte lære seg til å leve med tapet, til å akseptere at den eldgamle skogen var tapt og at mer ville følge samme vei. «Venn deg til hvordan ting er. Slutt å være bekymret.»

Randers fant rådet klokt og har fulgt det. Han har lært å slå seg til ro med tapte muligheter og tapt natur. «Mitt sinn er mindre plaget. Fremtiden er slik den er.»

Hvor godt er rådet Randers fikk, og fulgte? Og rådet han selv gir?

Svaret må stirre sakens faktum i hvitøyet: Herfra og fremover vil mye bli verre. Fremtid betyr ikke lenger fremgang. Jo yngre du er, desto mer forverring vil du bli berørt av, avhengig av region og økonomi. For: Et par generasjoner bruker nå opp fossile brensler som det har tatt kloden millioner av år å danne. Vi ser nå at tømmingen av konvensjonelle kilder ikke innebærer overgang til fornybar energi. Tvert imot, oljebransjen, med Statoil strategisk posisjonert, setter alt inn på raskest mulig utnytting av ikke-konvensjonelle kilder som skiferolje, skifergass og tjæresand. Klimaforskernes advarsel om at disse så langt uutnyttede kildene må forbli urørt dersom togradersmålet for 2050 skal nås, eller dersom seks grader skal unngås i 2100, ignoreres i et kappløp om å nå dem først, de være seg i pre-salt lag 7000 meter under havet utenfor Brasil, på fjelltopper i Midtvesten, inne i Amazonas eller i bakken i Alberta i Canada. Alt urørt skal «produseres», les tømmes og tappes, selv det skitneste og mest skadelige. Jo mer du tar ut og opp, desto varmere blir det, og jo varmere det blir, desto lettere blir det å ta opp atter mer på nyåpnede hotspots. Klondyke for petroleumskapitalen, steking for kloden.

Er det klokeste rådet virkelig å la være å innvie barna i de restene av urørt natur som ennå finnes? Å la dem rendyrke en virtuell verden snarere enn den naturlige fysiske?

Jeg mener nei. Jeg mener sågar at Randers’ råd – også det han selv mottok, og fulgte – er i direkte motsetning til hovedbudskapet i boken hans: «Vær så snill å bidra til å gjøre mitt fremlagte scenario galt. Sammen vil vi kunne skape en mye bedre verden.»

Nettopp. Men hva slags personer vil mest trolig melde seg til innsats og politisk aktivisme for å hjelpe Randers å nå sitt mål?

Jo, det er de fremtidige voksne som fra barnsben av har fått anledning til å førstehåndserfare Schweitzers «ærefrykt for alt levende, samtidig som de, ved å ha sett, rørt og hørt dette livet i så mange skapningers skikkelser, bærer med seg minnet om hvordan liv artet seg på et bestemt der og da som referanse for både kognitivt å fatte og sanselig bli berørt av ødeleggelsene som truer det – ødeleggelser som ikke er uavvendelige, men menneskeskapte og dermed egnet for motstand. Å ha sett, rørt og hørt det som trues gir eksistensiell klangbunn for å stå opp for det og bekjempe truslene mot det.

Veterandiplomaten Stephane Hessel og klimaforskeren James Hansen inntar en holdning motsatt Randers', signalisert i boktitlene Bli sint! og Storms of my Grandchildren. Gjennom aktivisme (inklusive arrestasjoner for Hansens del) dedikert til de unge, viser de en vei fra personlig fortvilelse til målrettet sinne delt med andre. En bro mellom de eldste og yngste som, ved å kreve en domstol for intergenerasjonelle forbrytelser, forbereder ettermælet til en Helge Lund og en Bjørn Kjos, nemlig som hovedbidragsytere til Norges økede CO2-utslipp, og dermed til en varslet forringet fremtid.

Uten den erfaringsbaserte kontrasten mellom før og nå, mellom naturen slik den var og slik den risikerer å bli dersom nåværende trender fortsetter uten motstand, vil en basal sensitivitet for hva som står på spill ikke holdes levende fra generasjon til generasjon. Når Randers konkluderer at fremtidens befolkning, gitt sin høyteknologiske og urbane livsstil, vil være «uvillig til å beskytte naturen for dens egen skyld», er rådet han selv har gitt et bidrag på veien dit snarere enn et hinder.

På et overordnet nivå hevder Randers, dessverre med solid belegg, at demokrati og kapitalisme ikke vil kunne løse klimakrisen; som «kortsiktighet satt i system» lar de krisen gå fra galt til verre. Men når han erklærer at «grunnproblemet er at vi er kortsiktige» – vi legger ikke vekt på morgendagens konsekvenser av dagens handlinger – resonnerer han feil.

Kortsiktigheten Randers anfører for å forklare at vi som samfunn styrer mot krise, må selv forklares: den er ikke gitt, men frembrakt, (les: psykologisk oppmuntret og økonomisk-systemisk belønnet.) Spørsmålet er om den kapitalistiske økonomien som preger dagens demokratier, reflekterer (Randers) menneskeartens kortsiktighet, eller om den aktivt fremelsker og forsterker den kortsiktighet vi mennesker måtte være disponert for.

Mitt svar er det siste, kontra inntrykket av uunngåelighet og fatalisme som Randers etterlater seg. Triggerne for slik forsterkning er fraværende i Randers analyse: reklamedrevet konsumerisme, planmessig industriell foreldelse, bruk og kast som gjør ødeleggelse av habitat, utryddelse av arter og generell overbelastning langt raskere og mer omfattende enn de hadde vært uten.

Arne Johan Vetlesen

professor i filosofi ved Universitetet i Oslo

Mer fra Debatt