KLIMA
Enten det gjelder global oppvarming, finanskriser eller rettferdig fordeling, kan dagens politikere virke temmelig maktesløse. Jeg tror ikke at en diktator kan skape orden i sakene, men ser at det ligger et potensial i aksjonsgrupper og folkelig engasjement.
Hvis vi skal tro Karl Polanyi (Den Liberale utopi, Res Publica 2012) er den frie markedsøkonomien et system som i tillegg til skape arbeidsløshet og ødelegge naturen, også vil kunne ødelegge seg selv. Historien har vist at dette kan føre til fascistiske diktaturer.
I Norge har miljøbevegelsen i stor grad vært opptatt av å påvirke politikerne. Dette har selvsagt en verdi, men har likevel en begrenset effekt.
Naturvernforbundets leder Lars Haltbrekken skrev i et leserbrev til Morgenbladet: «Sammenliknet med mange andre europeiske land, er norske miljøorganisasjoner i stor grad orientert mot endringer på politisk nivå framfor et livsstilmiljøvern som privatiserer ansvaret for miljøproblemene.»
Jeg har møtt på holdninger blant «politiske miljøvernerne» som satt på spissen arter seg slik: «Jeg vil ikke kjøre mindre bil. Men jeg vil at politikerne skal sette opp bensinavgiften slik at de tvinger meg til å kjøre mindre bil». Hvorfor i all verden skal vi kreve at politikerne tvinger oss til å gjøre det vi selv vet at er riktig?
Rundt om i verden finnes det organisasjoner og frie grupperinger som prøver å bevisstgjøre og begeistre mennesker med tanke på det å ha en mer miljøvennlig livspraksis. Det er misvisende å kalle dette privatisering av ansvaret for miljøproblemene. Det dreier seg om mennesker som gjør noe sammen, det er mennesker som er en del av samfunnet. I Norge er det en utbredt misoppfatning at det er staten som er samfunnet, men staten er bare en begrenset del av samfunnet.
Satsing på kollektivtransport må for en stor del gjennomføres av staten. Men skal en slik satsing bli vellykket, er den avhengig av at det finnes mennesker som er begeistret for å bruke dette tilbudet. Oftest oppstår den gode løsningen i et samspill mellom statlige tiltak og folkelige initiativ. Når det gjelder begrensninger i bilkjøringen, vil en heving av bensinprisen eller innføring av parkeringsavgift i liten grad ramme de rike i sentrale strøk. Men hevingen kan bli en stor belastning for de med lav inntekt og de som bor i mer perifere strøk. Dette er derfor en vanskelig sak rent politisk, mens aksjoner som kan bevisstgjøre og begeistre for mindre bilkjøring, vil omgå disse problemene.
De fleste norske miljøorganisasjoner betrakter det å arbeide på et politisk nivå som mest seriøst. Men den ensidige satsingen på denne arbeidsformen har gjort organisasjonene usynlige og har i liten grad gjort dem til begeistringsimpulsatorer. På dette området kan vi lære noe av det som skjer i andre land i stedet for å avvise dette viktige arbeidet som en privatisering av ansvar.
Arne Øgaard
Redaktør i Pengevirke
Ingen kommentarer