KOMMENTAR
Ifølge et overveldende flertall av verdens astrofysikere vil jorden bli ubeboelig for mennesker om noen milliarder år fordi solen vil slukne. Når endetiden nærmer seg, kan vi derfor forvente et høylytt krav om at politikerne må sørge for at det blir bygd raske stjerneskip, med stor nok kapasitet til å evakuere oss alle til et annet solsystem. Skjer ikke det, vil folk gjøre opprør, og stille seg bak en diktator som konsentrerer bruken av alle samfunnets ressurser for å nå dette målet.
Dette høres ut som et science fiction-plot, men har som slike flest noe med vår nåtidige virkelighet å gjøre. Et overveldende flertall av verdens klimaeksperter sier nå at den globale oppvarmingen er i ferd med å føre menneskeheten ut i en katastrofe. Men politikerne tar ikke de grepene som trengs for å bringe utslippet av klimagasser under kontroll.
Denne beskyldningen om grov ansvarsfraskrivelse fremstår mer som et faktum enn en påstand. En nøytral autoritet som Det internasjonale energibyrået (IEA), mener for eksempel at vi med dagens kurs ligger an til seks graders oppvarming innen 2100, i stedet for de to gradene FNs klimapanel har satt som sannsynlig grense for hva vi kan håndtere.
De første ropene etter en diktator kan nå høres, skal vi tro de siste ukenes norske debatt, hvor spesielt BI-professor Jørgen Randers fremstår som pessimistisk på demokratiets vegne. Han bekreftet nylig overfor Morgenbladet at han står inne for påstanden om at «dagens demokratiske styringssystemer ikke er i stand til å levere de nødvendige resultatene på miljøområdet».
Om han virkelig foretrekker en diktator i førersetet, er mer uklart. Overfor Morgenbladet presiserer han i et intervju 12. juli at han ønsker «en sterkere stat på et lite antall viktige områder – herunder klimapolitikken».
Men i utenlandske medier, som i en kronikk i tyske Der Tagesspiegel, skriver Randers at «Wir bräuchten Diktatur auf Zeit». Dette må tolkes som at han tenker seg at makten gis til en diktator innenfor en tidsbegrenset tidsperiode, før demokratiet gjeninnføres.
I en norsk kontekst er ikke utspillet så fremmed som man umiddelbart kan ledes til å tro. Forestillingen om at det er bedre å ha en fornuftig minoritet enn en inkompetent eller inhuman majoritet til å styre et land, møter daglig samstemte nikk rundt middagsbord fra Hammerfest til Oslo vest. Som oftest gjelder dette riktignok utlendinger. Man uttrykker forståelse for at regimet i Beijing styrer med hard hånd for å hindre at kaos bryter løs, eller man er skeptisk til demokratikampen i muslimske land når man hører at islamister ligger an til å vinne. Randers’ «forbrytelse» er egentlig bare å bruke denne logikken på Norge.
Men hvordan skulle det gå til, dersom demokratiet vårt måtte ofres for en diktator? Er det mulig å forestille seg at norske politikere frivillig gir fra seg makten på klimafeltet, vel vitende om at det ville påvirke omtrent alle andre politikkområder, fra samferdsel til næringsliv? Selvfølgelig ikke, og det tror neppe Randers heller.
Faktum er at med unntak for småpartier som Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, som samlet har ned mot ti prosent oppslutning, fins det ingen parlamentarisk kraft i Norge som tar klimatrusselen på alvor.
Dette gjenspeiles i at nordmenns klimaavtrykk fortsetter å vokse, mens andre europeiske land kutter sine utslipp. Og utakten bekymrer oss lite. Statsminister Jens Stoltenberg har forlengst seiret med sin retorikk om at Norge er et foregangsland på miljøfeltet – at jo mer vi produserer av olje og gass, jo bedre er det for verdens klima.
At denne forestillingen har kunnet feste seg, tyder på at det kanskje aldri har eksistert et dummere land enn Norge – utdannelsesnivå og informasjonstilgang tatt i betraktning.
Hvis det er utenkelig at norske politikere gir fra seg makten frivillig, gjenstår bare to muligheter dersom klimahensyn skal få forrang. For ordens skyld: Jeg utelukker statskupp, da jeg regner det som ekstremt usannsynlig at norske miljøvernere vil klare det.
Den ene muligheten er en indirekte maktforskyvning, ved at Norge påtar seg bindende internasjonale forpliktelser som svir. Dette synes også Randers er en god idé. Men en slik utvikling betinger at et politisk flertall er villig til å underlegge seg et regime som ikke reflekterer isolerte norske interesser. Og der går som kjent grensen for vår internasjonale solidaritet, noe vi kjenner fra EU-kampen. Noen kunne jo finne på å begrense vår oljeutvinning.
Dermed gjenstår bare med én mulighet: At norske politikere forandrer seg.
Begrepet «norske politikere» kan bety flere ting. Det kan henvise både til fortidens, nåtidens og fremtidens folkevalgte. Av grunner som nå burde være åpenbare får vi sette vår lit til fremtidens, og det er her klimaforkjemperne bør kjenne sin besøkelsestid. Hvis de melder seg inn i store partier som Arbeiderpartiet og Høyre en masse, vil det ha stor betydning. Det skal ikke mange tusen nye medlemmer til i hvert av disse partiene, for å bli tungen på vektskålen.
Politiske analytikere og valgforskere vil sikkert fnyse av denne påstanden, og vise til interessegrupper som tidligere har forsøkt lignende mobilisering uten å lykkes. Men det er faktisk sant at selv store partier kan kuppes. Og det er slett ikke gitt at velgerne vil reagere negativt. Dagens politikere har kun i beskjeden grad evnet å forstå og kommunisere hvor mange økonomiske gevinster som ligger i en grønnere samfunnsutvikling.
Mer problematisk er spørsmålet om hvorvidt de som føler seg kallet til et slikt «statskupp» er egnet til å føre an i klimakampen. Det finnes riktignok noen miljøer som er både dedikerte og dristige. Men svært mange norske miljøvernere står fremmede overfor ideen om å prioritere én overordnet plan. Naturvernforbundet er det beste eksemplet. De tar så mange hensyn, inkludert estetiske, at de ender opp med å være mot vindmølleanlegg.
Det er også grunn til å tro at mange norske miljøvernere er ute av stand til å trenge ut av den norske boblen og gå inn i den globale konteksten som en klimakamp nødvendigvis må føres innenfor. Igjen kan vi bruke Naturvernforbundet som eksempel. Dets leder Lars Haltbrekken kom i et leserbrev til Morgenbladet sist uke med følgende påstand:
«Sammenliknet med mange andre europeiske land, er norske miljøorganisasjoner i stor grad orientert mot endringer på politisk nivå framfor et livsstilmiljøvern som privatiserer ansvaret for miljøproblemene.»
Formuleringen er avslørende. Sannheten er jo at miljøverninteressene har sterkere politisk gjennomslag i mange europeiske land enn de har i Norge. Men Haltbrekken er tilsynelatende mer glad i Norge enn i verdens klima, og rakker gjerne ned på utlendinger i en avledningsmanøver for å redde sitt eget selvbilde som innflytelsesrik.
Han burde heller reflektert litt over at norsk ungdom i større grad enn ungdommer fra noe annet land tror miljøproblemene er overdrevne. Det ble avdekket i en fersk internasjonal undersøkelse i forbindelse med FNs klimatoppmøte.
Den norske miljøbevegelsen vil neppe klare å prioritere én sak som overstyrer andre «gode formål» dersom de skulle få reell politisk makt. Men at de ikke kan fylle skoene til en diktator, diskvalifiserer dem ikke til økt innflytelse. Det er all grunn til å tro at miljøvernere som melder seg inn i de store partiene vil bidra til styrke deres klimafløyer betydelig, og det kan ha substansielle konsekvenser.
Mer klimavennlige partier er kanskje det beste vi kan håpe på. Det har man allerede fått i våre naboland, i Sverige, Danmark og Tyskland. Der er det ingen som etterlyser en diktator, fordi det er vesentlig større samsvar mellom politikernes klimaretorikk, og hva de faktisk gjør.
Ingen kommentarer