KLIMA
Gjennom de siste ukene har Morgenbladet tilrettelagt for en klimadebatt som trekker i en mer eksistensiell retning. Det er forfriskende og et nødvendig korrektiv til den profesjonelle solidaritetsbransjens noe ensidige fokus på politikk og handlingsalternativer. I våre øyne er den økologiske krisen nettopp en eksistensiell krise. Når vi mister troen på menneskenes evne til å møte klimatrusselen, mister vi troen på oss selv, på menneskets iboende kraft til å gjøre godt. Kan vi i det hele tatt tillate oss å snakke om klimapessimisme?
Et grunnleggende paradoks ved den pågående klimakrisen er at det er en krise som skapes og opprettholdes like mye av de som erkjenner konsekvensen av sin livsstil, som de som ikke gjør det. Vi kan ikke se at mennesker som er bekymret for klimaet velger en radikalt annerledes livsstil enn de som ikke ser på klimasaken som en reell trussel. Sannheten er at vi villig lar oss holde til gissel av strukturer som er skapt og opprettholdt av oss selv. I stedet for å ta utgangspunkt i selvransakelsen – dette stemples gjerne som unødvendig moraliserende, gammeldags og fånyttes – velger vi politisk engasjement, symbolsk eller faktisk. Det blir som å konkludere at egget kom før høna. Vi må holde fokus på begge deler.
Preferansen for politikken som handlingsvei bunner i en anerkjennelse av politikernes samfunnsmakt (korrekt), men også troen på politikeren som velger det gode. Ifølge den finske teologen Patrik Hagman er dette å danne seg falske forhåpninger. For hva slags mennesker blir det av dem som velger å engasjere seg politisk, spør han (i boken Om kristen motstand), når makt og ambisjon lokker, og man deltar i en partipolitisk maktkamp som frir til menneskets verste sider: Grådighet, misunnelse, sinne … Analysen er provoserende. Samtidig, hvem lengter vel ikke etter å høre politikere som snakker rett fra hjertet i stedet for å gjemme seg bak sine spinndoktorer? Ansvarsfraskrivelse har blitt vår tids fremste politiske egenskap. Hvilken dom ville den unge Jens felt over dagens Jens?
Menneskets evne til å gjøre godt – for det er der vi må begynne – utløses ikke primært ved politisk resolusjon, men når vi søker fellesskap med hverandre. Fellesskapet er erkjennelsens og selvransakelsens utgangspunkt. Det er først når vi blir oppmerksom på vår neste at vi finner oss selv. Utfordringen ligger i å utvide horisonten for hva som utgjør fellesskapet. At egen og nasjonens rikdom har bedre beskyttelse enn verdensfellesskapets felles framtid er en skjebnesvanger logisk brist, som møter liten motstand i et samfunn som dyrker overflod og individualisme i like monn – vår tids farligste cocktail. Var det noen som sa opium?
Å forplikte seg til et fellesskap er radikalt. Det er også vår tids eneste vei til en bærekraftig framtid. Den første politikeren som våger å gjøre seg selv sårbar på fellesskapets vegne er en vinner.
Jørn Lemvik
Generalsekretær i Digni
Kåre Eriksen
Rådgiver i Digni
Ingen kommentarer