Annonse
04:00 - 08. oktober 2010

«Hvordan kan vi ha et levende forhold hvis jeg ikke engang prøver å være ærlig?» 

Etikeren svarer.

Illustrasjon: Stine Kaasa
Annonse

Spørsmål: Da jeg fylte 30 forleden, fikk jeg et hjemmesydd teppe av moren min, som hadde tatt et kurs i patchwork, som det heter. Det er et forseggjort teppe i fargene jeg dekorerte rommet mitt med da jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg blir rørt av å tenke på alle timene hun har brukt på teppet, men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med det. Jeg har vurdert å fortelle henne at jeg ikke er så begeistret for de fargene lenger, og at patchwork ikke er min stil, men jeg er redd for å såre henne. Jeg kan jo bare ha teppet liggende i et skap og legge det på sengen når hun er på besøk, ikke sant? På den andre siden føles det litt feigt å ikke gjøre et forsøk på å fortelle henne hva jeg faktisk liker. Hvordan kan vi ha et levende forhold hvis jeg ikke engang prøver å være ærlig?

Hilsen Coat of many colors
 

Svar: En som er 30 år gammel, skal ikke reagere som en 15-åring. Når moren din har brukt tid på å sy et teppe til deg, er ikke fargen eller teknikken det mest sentrale i budskapet. Moren din er nok for mange år siden blitt klar over at hun ikke lenger vet hva du faktisk liker. Å være en ærlig og oppriktig datter i en slik sammenheng, er bare selvopptatt og barnslig. Ærlighet som betingelse for et levende forhold, lyder i og for seg rimelig. Men da snakker vi om ærlighet på andre felter og nivåer enn det som gjelder fargen på et sofateppe.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
ved kjøp av abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse