Annonse

Annonse

09:38 - 30. april 2015

Skjebnetid for Tyrkia

Recep Tayyip Erdogan ønsker å bli like mektig som Vladimir Putin. Men tyrkerne begynner å få nok av sin stadig mer autoritære president.

Mausoleum: En soldat fra hver forsvarsgren paraderer ved Anitbakir, mausoleet der Tyrkias landsfader Atatürk ligger begravet.

TYRKIA

Folketall: 78 millioner

Religion: De fleste tyrkere er muslimer, men staten er sekulær.

Republikken Tyrkia ble grunnlagt på restene av Det osmanske rike i 1923.

– Det er så stort for meg å være her i dag!

Funda Balakar og hennes sprudlende venninner strever med å få tatt en best mulig selfie utenfor Atatürks mausoleum i Ankara. Titusener av mennesker har søkt seg hit, i anledning Uavhengighetsdagen og Barnas dag, som feires sammen i Tyrkia den 23. april.

– Dette viser hvor stor pris Atatürk satte på barn, forklarer Balakar.

De enorme dimensjonene over landsfaderens gravsted gir assosiasjoner til Egypts gamle faraoer. Ironisk nok er det et nesten et religiøst preg over den sterkt sekulære herskerens monument. Men så utrettet han da også mirakler, forklarer tolken vår:

– Tenk deg at du våkner opp en morgen, og så er det offisielle skriftspråket i landet ditt blitt kinesisk. Vantro sender du barna på skolen for å lære det, men heller ikke lærerne kan det.

Han sikter til Atatürks progressive språkreform, da han innførte det latinske alfabetet i 1928, i et besluttsomt forsøk på å vende landet mot Europa.

 

 

Veiskille. Nå kan det se ut til at Tyrkia er på vei bort, fra både Europa og Atatürk. Forhandlingene med EU står i stampe, og tyrkernes oppslutning om EU har stupt. Samtidig er Tyrkia i ferd med å bli stadig mer autoritært. Journalister og kritiske røster er arrestert i så stort antall, at Tyrkia er blitt gjenstand for skarp kritikk fra internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner og EU-parlamentet. På den siste rankingen av pressefrihet fra Reportere uten grenser, er Tyrkia nummer 154 av 180 land.

Parlamentsvalget 7. juni fremstår som et potensielt dramatisk veiskille. President Recep Tayyip Erdogans målsetning er å få så stort flertall i parlamentet at han kan innføre et nytt styresett, hvor presidenten – altså ham selv – får vidt utvidede fullmakter. Han mistenkes naturlig nok for å ønske å styre landet i all evighet, med like få forstyrrelser som Vladimir Putin i Russland og Viktor Orban i Ungarn.

 

Hundreårsfeiring. Men i dag er det altså fest. Uavhengighetsdagen feires på barneskolene i hele landet, også den vi besøker i sentrum av hovedstaden Ankara. Stressede foreldre med mobilen i den ene hånden og et overspent barn i den andre, krysser skolegården mot gymsalen hvor det hele skal skje. Stemningen føles som den norske 17. mai.

Mange av barna er utkledt som karakterer fra tyrkisk historie. De synger og danser på en liten scene, noen leser dikt, avbrutt av voldsom feedback fra høyttaleranlegget.

I år har de til og med en dramatisk hundreårsdag å markere, slaget ved Gallipoli i 1915, hvor en fransk-britisk brigade på vei mot Konstantinopel (dagens Istanbul) ble slått tilbake av selveste Atatürk. Et av barna opptrer stolt i uniform.

 

 

Den andre hundreårsdagen de kunne markert, folkemordet på armenerne, forbigås som forventet i stillhet. Denne skampletten i tyrkisk historie ble innledet 24. april 1915, da 250 intellektuelle og samfunnstopper fra det armenske miljøet i Konstantinopel ble arrestert og henrettet. Mellom 800 000 og 1,5 millioner armenere skulle etter hvert bli myrdet, i den ottomanske regjeringens systematiske forsøk på å utrydde en hel folkegruppe.

 

Armensk markering. Dagen etter feiringen av Atatürk, femti mil lenger vest, samles et par hundre mennesker som ikke klarer å holde kjeft. Mange er etterkommere av armenere som overlevde massakrene, andre kommer fra menneskerettighetsorganisasjoner rundt om i verden, som er kommet hit for å støtte dem. Demonstrantene bærer plakater som viser døde armenere, og skal gå gjennom Istanbuls travleste gate, Istiklal, frem til Taksimplassen for å holde appeller.

Planen får en tøff start. En gruppe motdemonstranter med tyrkiske nasjonalister er allerede på plass da de ankommer startpunktet ved Galatasarayskolen. Men lovens håndhevere har åpenbart fått beskjed fra høyeste hold om at armenerne og deres støttespillere skal få gjennomføre prosesjonen. En gruppe fullt utrustet opprørspoliti slår ring rundt nasjonalistene, mens andre politistyrker tar stilling i sidegatene.

Akkurat der gågaten åpner seg mot den store Taksimplassen, ved det franske konsulatet, setter demonstrantene seg ned på asfalten. Et høyttaleranlegg er allerede på plass, og representanter for flere av de deltagende organisasjonene sender mikrofonen mellom seg. Innimellom spilles det armensk musikk, stemningen er svært beveget.

– Sannhet er begynnelsen på rettferdighet, og rettferdighet er fundamentet for sivilisasjon. I fremtiden håper vi hele landet vil si: «1915 – ikke i mitt navn», sier en av talerne.

 

 

Begynte på Taksim. Benjamin Abtan, president for European Grassroots Antiracist Movement (EGAM), er blant appellantene. Etter at markeringen er over, sier han til Morgenbladet at han er svært fornøyd med hvordan arrangementet forløp:

– Vi hadde ingen problemer med gjennomføringen. Men se på dette landet i dag! Aktivister og journalister trues og fengsles. Ytringsfriheten er under et voldsomt press, det blir stadig mer risikabelt å være i opposisjon.

Abtan sikter til en dyster utvikling som har preget Tyrkia siden 2013. Det var sommeren da de såkalte Gezi-protestene rystet landet. Det begynte som en demonstrasjon mot et byggeprosjekt i en park ved Taksimplassen, og endte i masseprotester mot regimet. Mange ble drept av politiet, og en arrestasjonsbølge fulgte.

Senere på året, i desember, rystet en stor korrupsjonssak landet. Flere ministre og presidentens egen sønn var involvert – og politiet beslagla over hundre millioner kroner hos de mistenkte. Erdogans reaksjon har vært å sparke de involverte politisjefene og forsøke å ta kontroll over domstolene. Han hevder at korrupsjonsanklagene er fabrikkert av Gülen-bevegelsen, et innflytelsesrikt nettverk som presidenten er kommet stadig mer på kant med.

 

Opposisjonen samles. – Landet er i ferd med å reise seg mot Erdogan nå, tror Sanar Yurdatapan, som leder en organisasjon som arbeider med ytringsfrihet.

Han viser til at Erdogans voldsomme reaksjoner når han møter kritikk eller føler seg truet, har fått stadig flere tyrkere til å tenke at han har krysset en grense.

– Han fornærmer nye grupper av befolkningen hver dag. Kulturfolk som demonstrerer mot rivningen av en gammel kino, beskyldes for å være alkoholikere. Foreldrene til studenter som bor i studenthjem for både gutter og jenter, får antydet at barna deres er løsaktige.

Yurdatapan forteller at ingen tidligere regjering har klart å samle så store deler av opposisjonen som denne:

– Selv fotballfans fra rivaliserende lag i Istanbul slo seg sammen med Gezi-demonstrantene, iført sine tidligere dødsfienders supportertrøyer.

De fremste opposisjonspartiene er Det republikanske folkepartiet (CHP), Nasjonalistpartiet (MHP) og det kurdiske Folkets demokratiske parti (HDP). Tyrkiske meningsmålinger kan være notorisk upålitelige, men disse tre kan samlet bli større enn det regjerende Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) etter valget 7. juni.

Den avgjørende faktoren blir trolig om HDP kommer over sperregrensen, som er satt til skyhøye 10 prosent. Får de under det, vil stemmene deres overføres til partiet som blir størst – hvilket forventes å bli AKP. Per i dag ligger det kurdiske partiet og vaker skjebnesvangert like under 10 prosent.

 

Atatürk vakler. At Erdogan kan vinne valget til tross for den økte misnøyen, har riktignok ikke bare med den høye sperregrensen å gjøre. AKP har fortsatt bred støtte på landsbygda og blant lavtutdannede, typisk mer konservative muslimer, som takker sin skaper for at den kompromissløst sekulære linjen siden Atatürks dager har begynt å vakle.

Erdogan kan riktignok ikke ta åpent avstand fra Ataturks arv, såpass mye av en guddom er landsfaderen fortsatt i brede lag, men alle vet hva som egentlig foregår. Erdogan har opphevet hijabforbudet ved landets høyskoler, og slåss mot alt han forbinder med usedelighet, som alkohol, porno og prostitusjon. Opposisjonen raser mot presidentens overformynderi og illiberalitet.

– Presidentens kamp har ført til en enda sterkere politisk polarisering i landet, sier Yurdatapan.

Han beskriver en politisk kultur som er så fastlåst at det trolig bare er et styrket sivilsamfunn som kan løse opp spenningene:

– Sammen med en rekke andre organisasjoner har vi nå etablert «småparlamenter» i 22 av landets 81 provinser, og flere skal det bli. Også fagbevegelsen og næringslivet er trukket inn. Vi inviterer politikerne til møtene, hvor de må svare på folkets bekymringer. Alt som sies, publiseres på nettet etterpå.

 

Anonym forsvarer. Våre mange forsøk på å få regjeringen i tale lyktes ikke. Det nærmeste vi kom var en kvinnelig mellomleder i et departement, som hverken ville oppgi sitt navn eller bekrefte om hun stemte AKP selv. Hun mente at med unntak for Erdogans reaksjoner på den overnevnte korrupsjonsskandalen, kunne man vanskelig bedømme menneskerettighetssituasjonen i landet som verre enn før AKP kom til makten.

Så la hun megetsigende til:

– Erdogan er dessuten altfor nærtakende. Det er dumt av ham å reagere så sterkt, som når en avistegner som tegner ham som en katt, blir trukket for retten.

Kvinnens andre forklaring på at Erdogan flekser muskler, er at han må pleie en sterk fremtoning:

– Veldig mange av hans supportere og velgere vil tenke at han er svak dersom han ikke reagerer resolutt når han blir latterliggjort av andre.

 

Kvinnekamp i Ankara. Blant de mange som mobiliserer mot presidentens linje, er kvinnesaksorganisasjonen De flygende kosteskaftene. Vi besøker dem i hovedkvarteret i Ankara, hvor Halime Güner forteller om hvordan de provoseres av Erdogans retorikk:

– Erdogan snakker ikke lenger om kvinner, men om familien, som han mener de er uløselig knyttet til. Han har sagt at menn og kvinner ikke er like, og at alle kvinner bør ha tre barn. Han promoterer en hijab som dekker håret totalt, til forskjell fra de løse skautene mange brukte før.

Da vi etterlyser eksempler på faktisk lovendring som diskriminerer denne halvparten av befolkningen, innrømmer Güner at AKP-regjeringen i praksis har utvidet kvinners rettigheter under sitt styre.

– Det er de langsiktige virkningene av den stadig mer konservative retorikken, vi bekymrer oss for.

Hun forteller også at det internt i AKP er stadig flere kvinner som stiller til parlamentsvalget, opp fra 14 til 18 prosent av kandidatene målt mot forrige valg:

– Det er to forklaringer på dette. Delvis skyldes det en mobilisering blant kvinner som vil ha et fullverdig liv utenfor hjemmet. Delvis skyldes det et vedvarende press fra EU om at Tyrkia må øke kvinneandelen i det offentlige rom. Erdogan vil gjerne fremstå best mulig i utlandet.

Hvor konservativt det politiske etablissementets er sammenlignet med sivilsamfunnet, illustrerer hun ved å hevde at hele 33 prosent av lederne i det private næringsliv er kvinner, mot bare 3 prosent av lederne i offentlig sektor.

– Den eneste kvinnelige ministeren nå, er typisk nok familieministeren – en ministerpost vi for øvrig ikke hadde i dette landet før AKP kom til makten.

 

Europeisk mareritt. Mye taler for at presset fra EU betyr mindre for Erdogan enn det gjorde før. Regjeringen sikter offisielt fortsatt mot medlemskap, men i praksis er det gjort lite fremgang på svært mange forhandlingsfelt de siste årene. Erdogans innblanding i rettsvesenet etter korrupsjonsskandalen representerer dessuten et alvorlig tilbakeslag i EUs øyne.

Tyrkere flest synes å ha gått lei av den uendelige søknadsprosessen, den folkelige støtten er i dag langt under 50 prosent. Årsaken til at EU-entusiasmen har sloknet, forklares delvis med at Tyrkia har hatt sterkere økonomisk vekst enn EU i mange år. Folk tenker at landet kan klare seg selv, og at det er ydmykende å bli stilt så mange krav til. Rasjonalet bak EU-tilpasningen er det dessuten blitt vanskeligere å få tak i, etter at landets underholdningsindustri har begynt å parodiere det europeiske felleskapet.

I en kjent tv-serie, «Den europeiske siden», har hovedpersonen et mareritt som handler om at han våkner i et Tyrkia som er blitt EU-medlem over natten. Kona har ikke frokosten klar da han våkner, og tenåringsdatteren kommer spradende ut av rommet sitt med en one-night-stand. Det hele topper seg da de nye naboene banker på døren for å hilse på – et nygift homofilt par.

I en annen serie, «Europa, Europa», latterliggjøres EU med fantasifulle eksempler på hva de har i vente, blant annet regler for hvor mange ganger man må trekke ned i toalettskålen.

 

Filmsensur. Regjeringens tiltakende brudd med de prinsippene EU søker å fremme, merkes godt i kulturlivet og i media. Under filmfestivalen i Ankara, som arrangeres i disse dager, har hele juryen for dokumentarfilmprisen trukket seg i protest mot at myndighetene krever godkjenning av filmer som skal vises. En av arrangørene, Burcu Kandar, forteller at boten for å vise en ikke-godkjent film ligger på hele 110 000 tyrkiske lire (cirka 330 000 norske kroner):

– 16 av våre filmer har ikke fått en slik tillatelse, så i sum snakker vi om beløp det er helt umulig for oss å betale. Det er uhørt at vi blir behandlet som kriminelle uten å ha gjort noe galt.

 

Medier under press. Redaktør Abdullah Bozkurt ved Ankarakontoret til Tyrkias størst avis, Zaman, hevder at uavhengige medier har fått det gradvis verre i Erdogans andre regjeringsperiode:

– Mange av de liberale i AKP ble presset ut av partiet etter valget i 2011. Og etter korrupsjonsskandalen i 2013 begynte et voldsomt hardkjør mot det frie ord.

Zaman er spesielt utsatt, siden de er knyttet til den opposisjonelle Gülen-bevegelsen, og Bozkurt forteller at Istanbulkontoret deres ble raidet for noen måneder siden:

– Redaktøren ble satt i forvaring hos politiet i flere dager. Uten bevis av noe slag beskyldte de ham for å ha forbindelser til en terroristorganisasjon. Sjefen for en annen uavhengig mediegruppe har vært fengslet i flere måneder. Alt dette skjer fordi vi har publisert saker om korrupsjonssaken.

I tillegg til å bruke politi og domstol mot journalistene, arbeider regjeringen også mer subtilt for å motarbeide medier de ikke liker. Zaman-redaktøren sier at hans medarbeidere nå nektes adgang til regjeringens pressekonferanser, fordi de ikke vil risikere at det stilles ubehagelige spørsmål.

– Dessuten har de begynt å legge press på annonsørene. Flere av våre viktigste annonsører er nå redde for å bli straffet på forskjellig vis, dersom de markedsfører seg hos oss.

 

 

Kamp for å overleve. Bozkurt anslår antallet represalier mot journalister til en til to per dag, og mener at rettsstaten i praksis er suspendert.

– Dommere som frikjenner journalister, risikerer å flyttes til provinsbyer. Alt arbeidet som er gjort de siste tiårene med å styrke rettsvesenet, synes forgjeves.

Likevel tror redaktøren det er håp for fremtiden, og at det kommende valget kan bli avgjørende.

– Erdogan har lagt seg ut med for mange nå. Tyrkia er rett og slett et alt for stort og komplekst land til å kunne styres så autoritært i lengden. Selv i hans eget parti er det mange som har fått mer enn nok.

Bozkurt beskriver en tilnærmet desperat president, som satser høyt på å vinne valget gjennom en fryktbasert polarisering av landet, hvor det males skremmebilder av kurderne og Gülen-bevegelsen og mange andre. Han er enig i at den avgjørende faktoren i valget er om kurdiske HDP kommer over sperregrensen eller ikke.

– Alt synes å handle om overlevelse for presidenten nå. Hvis ikke Erdogan klarer å skaffe seg mer makt og immunitet, kan han fort befinne seg i en rettssal når regjeringsmakten er tapt. 

 

Forsøk på forsoning. Om forsøket på polarisering virker, er en annen sak. Flere av dem vi snakker med, poengterer at opposisjonen synes mer samlet enn noensinne, og lederen for det største opposisjonspartiet CHP, Kemal Kilicdaroglu, har sagt at han er klar for å regjere sammen med MHP og HDP «så lenge de er enige om at Tyrkia skal ha frie medier og et uavhengig rettsvesen».

Det kurdiske partiet har strukket seg langt for å være inkluderende, ved å stille til valg med representanter fra en lang rekke av landets folkegrupper, samt homofile.

Hvor forsonlige folk flest er, gjenstår å se. Men da vi besøkte en armensk kirke i Istanbul, på ettermiddagen for hundreårsmarkeringen for folkemordet, ville ingen av dem vi snakket med gjøre noe stort nummer av at tyrkere flest ikke anerkjenner den store forbrytelsen. «Dette var fortiden», sier en eldre mann og legger til at de er godt integrert i dag, og at de har lov å drive både egne skoler og aviser.

Talende nok på en så symboltung dag henger det tyrkiske flagget fortsatt fra vinduet i den tilstøtende armenske skolen – noen har glemt å ta det inn etter gårdagens nasjonalfeiring.

Utpå kvelden kommer en eldre tyrker inn fra gaten. Etter forsiktig å ha tatt av seg skoene tusler han alene inn i den folketomme kirken, og legger seg ned for å be en muslimsk bønn.

– Jeg ville bare vise armenerne respekt, forklarer mannen etterpå.

Annonse