Annonse
12:08 - 04. juli 2014

Den evige kampen om brystvortene

En amerikansk nettkampanje skal endelig frigjøre brystvortene. Nok en gang.

Twitterkampanje: «Legal in NYC but not on Instagram», skrev skuespiller Scout Willis da hun publiserte toppløsbilder av seg selv på Twitter.
Annonse

 

Det foregår en kamp om brystvorten på sosiale medier.
    Nylig skapte skuespiller Scout Willis’ pupper debatt. Willis, som er datter av skuespillerne Bruce Willis og Demi Moore, fikk sin Instagram-konto slettet på grunn av «misbruk», etter å ha postet et bilde av seg selv iført gjennomsiktig bluse. Som reaksjon startet hun en Twitter-kampanje med bilder der hun vandret toppløs nedover New Yorks gater.
    Dermed sluttet hun seg til den amerikanske bevegelsen og kampanjen Free the Nipple – «Sett brystvorten fri». Den hevder å bekjempe undertrykking verden over, og protesterer særlig mot at kvinner ikke har samme rett som menn til å gå i bar overkropp. For 75 år siden ble toppløshet lovlig for menn, mens kvinner fortsatt kan arresteres for det samme i 37 av USAsdelstater.
    Dagens kamp om brystvorten skriver seg inn i en lengre historie. Gjennom århundrer er den nakne puppen blitt blottet og dekket til, for så å poppe ut igjen. På 1600-tallet ville en brystvortefrigjøring vært unødvendig.

Renessansens pupper. – Under renessansen var det på moten i overklassen å vise brystvorte i utringningen, sier Birgitta Haga Gripsrud, som har skrevet doktorgradsavhandling om kvinnebrystets historie. Selv i kirkerommet ammet man, forteller hun, og i 1600-tallets Venezia ble prostituerte pålagt av myndighetene å vise bryster – i et forsøk på å få bukt med utbredt homoseksuell praksis.
    Ofte kobles renessansens brystvorter til én kvinne: Agnès Sorel. Hun var elskerinnen til Frankrikes kong Karl VII og bar kjoler som var skreddersydde for blottlegging av ett bryst. På den tiden var det mindre problematisk å vise pupper enn andre kroppsdeler, som nakne ben. Under den franske revolusjonen ble sågar det blottede brystet selve symbolet på frihet, forteller Gripsrud.
    – Mødre viste sin lojalitet til republikken ved å amme sine barn offentlig, i motsetning til aristokratene som overlot sine spedbarn til ammer.
    
Victoria. Så kom viktoriatiden: en prippen epoke i den britiske dronning Victorias 1800-tall, da strenge moralkoder ble innført og snakk om kropp og lyst – til og med ordet «ben» – ble ansett som upassende. Med den var puppefesten over.
    Holdninger til kvinnekroppen forandret seg i løpet av 1900-tallet, ifølge historiker Angela McShane fra Warwick University.
    – Middel- og overklassekvinner ble sett på som delikate blomster som kunne få hysteriske anfall, og hvis uskyld man måtte beskytte, forteller hun, og legger til at man heller ikke koblet brystvorten til det klassiske greske på samme måte som under renessansen. Dronning Victoria selv skal ha hatet amming. Noen mener at Victoria-arven fortsatt henger igjen, selv om brysteksponering har gjennomgått ulike faser siden. På 1920-tallet ristet danser Josephine Baker puppene løs iført kun bananskjørt. På 1970-tallet var bh-kastingen naturalistisk inspirert. I dag bruker feministgruppen Femen pupper som plakater i protest mot patriarkat.

Amerikansk hysteri. – Opprinnelig var det et amerikansk behov å sette brystvorten fri. I Norge var vi jo faktisk frigjorte, sier Mari Grinde Arntzen. Hun er journalist og forfatter med kropp og mote som spesialfelt.
    – På 1980- og 90-tallet gikk vi toppløse på norske strender. Så ble brystvortene tabu igjen. På 2000-tallet snek skumgummiinnlegg seg inn i undertøysavdelingen nesten uten at vi la merke til det. Før brukte du ikke bh om du ikke trengte den.
    Bh-ens funksjon har endret seg fra å skulle støtte til å skjule, forteller Arntzen. Hun mener dét kommer av påvirkning fra USA.
    – Å skulle dekke til brystvorten er et amerikansk hysteri som har overseksualisert puppen, sier hun.
    Skuespiller Scout Willis er blitt både hyllet og mobbet for sitt stunt. Selv har Instagram-sjefen Kevin Systrom forsvart sensuren med at det sosiale nettverket skal være en «tryggest mulig arena for tenåringer og voksne». Guardian-kommentator Jamie Peck har kritisk bemerket at «å imøtekomme mannens blikk endrer ingen sosiale problemer». Samtidig har kjendiser kastet seg på bølgen, blant dem popstjernen Rihanna, tidligere barnestjerne Miley Cyrus – og ikke minst Lena Dunham: hjernen bak og hovedrolleinnehaveren i den ikoniske tv-serien Girls.

Kroppskrav. Lena Dunhams bryster er en egen historie.
    Siden Girls gikk på luften i 2012 har seriens liberale holdning til brystvorter skapt bråk. Dunham viser pupper i scene etter scene, enten hun har sex eller spiller ping pong. Det er imidlertid ikke bare blottingen som har fått USA til å reagere. Noen mener rett og slett at puppene hennes er for stygge. Den kjente radioverten Howard Stern uttalte at Dunham var «en tykk liten jente» som «stadig tar av seg klærne, og det føles på en måte som voldtekt» – før han la til at han var «modig» som klarte å se på henne.
    – Kravene til kroppen er så høye at naturlige metoder som trening ikke er nok til å få deg til idealet. En vanlig pupp holder ikke lenger mål, sier Mari Grinde Arntzen.
    Hun mener dagens dekke-til-kultur henger sammen med det hun kaller «vårt totale kroppsprosjekt i dag».
    – Streben mot det perfekte kan sies å være den nye fallgruven for kvinnefrigjøring, sier hun. Derfor ønsker hun Free The Nipple velkommen.
    Andre er mer skeptiske.
    – Det kan ikke bli sånn at det vi kvinner skal kjempe for til slutt, er retten til å la pene damer avbilde puppene sine i mediene, sier Madeleine Schultz fra Kvinnefronten.
    – Her er lite strekkmerker, valker og hengepupper. Da blir jeg mistenkelig, sier Birgitta Haga Gripsrud. Hun mener at hvilke bryster som blottes, blir lakmustesten for kampanjens frigjøringspotensial. Felles for Scout Willis’ og Rihannas pupper er at de er ungdommelige og velproporsjonerte.
    På den andre siden har man de usymmetriske brystene. Mens Instagram har sensurert brystvorter, er Facebook tidligere blitt kritisert for å fjerne «upassende» bilder publisert i en støttegruppe for brystkreftopererte kvinner.

Toppløst forfall. – Jeg husker jeg seilet med mannen min, det var 35 grader, og jeg var igjen frustrert over ikke å ha funnet en bikini jeg kunne bruke, forteller Elina Halttunen.
    Hun er marinbiolog – og kvinnen bak monokini 2.0: badetøy spesialdesignet for brystkreftopererte kvinner. Man kan leve et fullverdig liv med ett bryst, sier hun, og minner om at mange velger å ikke rekonstruere et fjernet bryst etter en mastektomi.
    Elina Halttunen har selv gått gjennom et slikt inngrep. Men siden det fantes få enbrystede bikinier på markedet, laget hun en selv, en såkalt monokini, inspirert av Rudi Gernreichs design fra 1964. Hans monokini var toppløs – og en protest mot at kropp var forbundet med skam. Halttunen understreker at hun har full forståelse for kvinner som vil rekonstruere, men hun stiller spørsmål ved dette som ideal. 
    – Vårt budskap er at man kan være vakker og sexy uansett. Monokini 2.0 er derfor et statement. Vi oppdaterer monokinien – og samtidig kvinnesynet.
    Da ur-monokinien ble vist for første gang på sekstitallet, møtte den motstand. Mildt sagt. Vatikanet ekskommuniserte drakten.  I Sovjetunionen kalte man den «barbarisk». New York-politiet fikk streng instruks om å arrestere monokini-kledde kvinner. Raseriet hindret ikke at 3000 monokinier ble solgt den samme sommeren. Plagget skulle bli enda mer populært på 1970- og 80-tallet.
    I dag går trenden i annen retning. Undersøkelser viser blant annet at toleransen for toppløs soling har gått ned i pionérland som Frankrike og Sverige.

Fandenivoldsk.  – Vi er blitt mer kropps- og sexfikserte, og samtidig mer bluferdige, ifølge Birgitta Haga Gripsrud. Hun påpeker at retten til å vise bryster på sosiale medier er komplisert: Forbudet er også et forsøk på å tøyle distribusjon av porno.
    Likevel vil hun gjerne være med på «å frigjøre brystvorten».
    – Instagram-sensuren har aktivert en vilje til protest. Det er noe fandenivoldsk over dette, og det liker jeg. Men kynikeren i meg sier «tja, dette er et blaff».
    Hun er imidlertid skeptisk til at Free The Nipple omtaler seg som en global likestillingsbevegelse. Virksomheten deres virker snarere som en imperialistisk fremstilling av et amerikansk fenomen, mener Gripsrud.
    – Satt på spissen: Det finnes kvinner i Afrika som går toppløse hver dag, men som ikke har tilgang til internett, helsetjenester, prevensjon eller fri abort, konkluderer hun.

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse