Annonse

Annonse

12:16 - 14. desember 2016

På jakt etter det «bakkenære»

PERISKOP: Katja Brita Lindeberg har vært klovn i greske flyktningleirer og Mariken Lauvstad har drevet teater i et Sør-Afrikansk fengsel. Men er teater riktig måte å hjelpe på? Og virker egentlig  «hjelpen»?

Katja Lindeberg har flere oppdrag bak seg som klovn i greske flyktningleirer. Foto: Katja Lindeberg

Periskop er et nettidskrift for kritikk av kunst for barn og unge. Periskop drives som et samarbeid mellom tidsskriftene ballade.no, scenekunst.no, barnebokkritikk.no og Kunstkritikk. Tidsskriftet retter seg mot voksne lesere og ble til som svar på en utlysning fra Kulturrådet høsten 2012.

Interaktivitet med kunstnerisk dimensjon
Chris Haughtons billedbøker sier noe om hvilke muligheter som åpner seg når man opererer med et vidt og inkluderende litteraturbegrep.

Framtidsretta i 1000-årsbyen
Den kunstneriske ledelsen i Festiborg har skjønt det byens jubileumsplanleggere har oversett: Kunstnerisk mot lønner seg på sikt.

Kunstfilm slipper aldersgrenser
Kulturdepartementet endrer lovforskrift slik at filmer vist i kunstinstitusjoner ikke omfattes av den såkalte «beskyttelsesloven». – Dette betyr likevel ikke at institusjonene ikke trenger å ta ansvar, sier Eva Liestøl i Medietilsynet.

Hvem har ansvaret for den kunstfaglige opplæringen?
Forskere uttrykker bekymring for at den kunstfaglige opplæringen i skolen overlates til aktører utenfor skoleverket. Støtter omleggingen av Den kulturelle skolesekken opp under en outsourcing av kunstfagene i skolen?

Vår manglende kompetanse
Det norske barnebokfeltet inkluderer mange aktører med stor kunnskap, men vi mangler visuell kompetanse på bildebokfeltet.

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

Klovn, skuespiller og regissør Katja Brita Lindeberg har i flere omganger jobbet for den svenske organisasjonen Clowner utan Gränser, som opererer i 40 land og siden juni 2015 har sendt tjue prosjekter til flyktningleirer i Hellas. Her har Katja tilbakelagt flere oppdrag, hovedsakelig i områder rundt Athen og Tessaloniki.

Skuespiller og instruktør Mariken Lauvstad har de siste seks månedene jobbet tett med innsatte fra Pollsmoor Prison i Sør-Afrika. Utvekslingsprogrammet Help, I’m Free! drives av Vardeteatret i Norge og hjelpeorganisasjonen NICRO i Sør-Afrika, og er finansiert av Fredskorpset. Prosjektet ble initiert i 2011, og har som mål å rehabilitere innsatte ved hjelp av dramapedagogiske verktøy og profesjonelle teaterproduksjoner.

Periskop har gitt Katja og Mariken i oppdrag å reflektere rundt kunstens funksjon i situasjonene de har vært i, om sin egen tvil, og hvordan de har opplevd å være i rollen som hvit middelklasse-kvinne fra et av verdens rikeste land. Er teater riktig måte å hjelpe på? Og virker egentlig  «hjelpen»?

 

Lengselen etter det bakkenære. Mariken: Du har jobbet som sykehusklovn i flere år, og produsert noen forestillinger hvor klovnefiguren står sentralt. Hvorfor ville du ta med klovnen til flyktningleirer i Hellas?

Katja: Når jeg jobber i Norge, kan jeg oppleve kunsten som ganske navlebeskuende. Jeg roter meg borti kunstdiskurser, kontekst, form, teori. I flyktningleirene blir alt dette irrelevant. Når jeg sammen med kollegaene mine går gjennom leirene mens vi synger og spiller og smiler til mennesker, får smil tilbake og barn kommer springende mot oss med de mest lykkelige ansikter, er det så enkelt, men samtidig essensen av hva teater kan være. Vi skaper øyeblikk sammen.
Hva var drivkraften din for å reise til Sør-Afrika?

Mariken: Det var flere ting. Jeg har savnet noe i Norge som jeg fortsatt ikke helt klarer å sette ord på, men det handler nok om en lengsel etter å jobbe mer «bakkenært», tettere på livet om du vil. Her i Sør-Afrika handler det ikke om strømninger innen sceneteknologi og interaktiv scenografi, det handler om mennesker, overlevelse, håp. Jeg kjenner meg igjen i det du sier.
Men når det gjelder nettopp dette, hvordan skaper du øyeblikkene som oppstår mellom klovnen din og barna i en flyktningleir?

Katja: Jeg forsvinner inn i leken sammen med barna. Jeg kan battle-danse med en liten gutt, improvisere musikk og dans med barna. Jeg kan kaste usynlige baller til barna, som kaster tilbake til meg. Det er når jeg leker at jeg får barna med meg. De er ekspertene, og vi kan skape små øyeblikk av lek sammen: hoppe over vannpytter, gjemme oss for hverandre, lage klappeleker. Hjemme ønsker jeg å problematisere, utforske og løfte fram ulik tematikk. Det materialet jeg tar med meg til flyktningleirene skal først og fremst støtte opp om barnas lek og fantasi – målet er leken i seg selv.

Når jeg jobber i Norge, kan jeg oppleve kunsten som ganske navlebeskuende. 

Katja Brita Lindeberg

Jeg møtte en hjelpearbeider, hun fortalte at barna tegnet døde kropper flytende i hav, avskårne armer og bein på mennesker, døde mennesker i grøftekanter. Min oppgave er å ikke trigge de traumene, men gi så mye kjærlighet jeg kan, få barna til å føle seg sett. For meg er nok dette det viktigste. Jeg opplever at barna i leirene har et sterkt behov både for å få leke, le, glemme, og bli sett.

 

Hvit og privilegert. Mariken: Hender det at du blir i tvil om klovnen hører hjemme i en flyktningleir? Er teater riktig måte å hjelpe på?

Katja: Jeg stiller meg ofte spørsmålet om hvordan jeg, som hvit middelklasse-kvinne fra et av verdens rikeste land kan dra ned til disse landene og «hjelpe». Det er ganske postkolonialt. Hvilke ideer er det jeg tar med meg? Hvordan kan jeg gjøre dette med respekt og likeverd? Det er jo mye som jobber mot meg, hvis man skal se det hele i et maktperspektiv.
Har du vært i tvil om prosjektet i Sør-Afrika? Om viktigheten av det? Metoden din?

Mariken: Ja, absolutt. Først og fremst har jeg kjent et sterkt ubehag ved nettopp å komme ned dit som hvit og privilegert. Som om det automatisk gir meg en kapital som teaterinstruktør i et høyrisikofengsel. Vi i vesten har en ufattelig arroganse overfor Afrika som kontinent, men er det noe dette landet ikke mangler, så er det menneskelige ressurser. Det finnes sterke lokale aktører innenfor devicing og applied theatre her i Cape Town, altså, teater som handler om prosessuell utvikling av innhold, og som i tillegg har mye bedre kjennskap til sør-afrikansk kultur enn meg.

Samtidig er det en kjensgjerning at det ofte mangler infrastruktur, økonomi og organisasjonskultur. Pr. i dag er vi det eneste teater-rehabiliteringsprogrammet i Pollsmoor og Goodwood fengsel. Selv andre subsidierte organisasjoner og frivillige orker ikke ustabiliteten man må forholde seg til. Vi derimot har ikke gitt opp. Jeg har derfor kommet fram til at jeg, som instruktør med mye erfaring og teaterpedagogisk utdanning, heller ikke trenger å unnskylde meg selv hele tiden for at jeg er her og jobber hardt for å oppnå resultater.

Vi har initiert et samarbeid med UCT Drama Department, og er opptatt av å trekke inn lokale aktører. Jeg har lært utrolig mye. Jeg har lært bort mye. Det har vært en reise for de innsatte, og det har vært en reise for alle oss i teamet.

Men for din del er jo kanskje klovnen en figur som fjerner deg litt fra posisjonen «hvit  privilegert kvinne»?

Katja: Ja, absolutt. Jeg har tenkt mye på hvorfor jeg velger å komme som klovn. Klovnen gjør det lettere for meg å møte mennesker likeverdig. De jeg møter i Hellas synes allerede å ha et forhold til klovnen/narren, og dermed blir jeg sett som klovn, ikke som den «hvite» som automatisk har mye kulturell og økonomisk makt. Det gjør det lettere, synes jeg. Klovnen er jo en figur som befinner seg ganske langt nede på samfunnsskalaen, den har ingen gitt autoritet. Jeg får voksne og barn til å le når jeg detter av en stol – det er fysisk komedie, humor som på sett og vis kan sies å være universell, eller som i hvert fall strekker seg over landegrenser. Jeg dummer meg ut, jeg er klumsete, jeg er sårbar, jeg går inn i direkte interaksjon med barna og de voksne. Da opplever jeg også å bli tatt imot. All den latteren og gleden vi er med på å skape sammen blir viktigere enn postkoloniale diskurser.

 

Metodiske utfordringer. Katja: For din del, når du ikke har hatt noen karakter du går inn i, hvordan har du jobbet metodisk for å skape en respektfull og likeverdig prosess?

Mariken: Min «spesialitet» er devicing, en fremgangsmåte hvor man ikke starter med en allerede forfattet tekst, men skaper materiale gjennom diskusjoner, veiledet skriveprosess, improvisasjon. Denne tilnærmingen støtter opp om en rehabiliteringsprosess. Devicing er et godt valg når teaterforestillingsprosessen også skal være et rom for refleksjon, personlig vekst, tillit og rehabilitering. Når teaterforestillingen er et middel mot et mål som er større, er det vesentlig at de medvirkende i prosessen får bearbeidet ulike temaer, erfaringer og følelser. Først og fremst er teksten ikke gitt ved starten, men utviklet i fellesskap i løpet av prosessen.

De innsatte skrev alle tekstene til forestillingen, men det var jeg som vurderte egnethet for scene, plukket ut og formet dem til en dramaturgisk helhet. Etter hvert som prosessen skred framover, ble oppgavene mer alvorlige, og krevde mer refleksjon. Jeg måtte fortløpende vurdere hva som ville være riktig å dele i gruppa, dele på en scene, eller holde privat mellom vedkommende og meg. Det var veldig viktig for meg at alle skulle kunne stå på scenen med full integritet og eierskap til hele prosessen, uten å framstå som eksponert, eller en slags kuriositet i oransje fangedrakt. Tekstene ble til monologer, dialoger, koreografi og action-scener. Stykket startet ganske lett, med lyse glimt inn i barndom og oppvekst, men hvor de lyse øyeblikkene også avslørte fattigdommen. Gradvis ble tekstene mørkere og mer desperate, men endte allikevel med et håp om forandring.

Katja: Hvordan jobber du for å gjøre materialet tilgjengelig for mange? Er det ikke en fare for at forestillingene blir for private?

Mariken: Jo, men så er jo det å mestre den balansen en del av instruktør-håndverket. Fra dag én har min hovedtanke med møtet mellom innsatt og publikum vært å gjøre den dehumaniserte human igjen. Og hvordan gjør man det? Jo, ved å peke på alle tingene publikum faktisk har til felles med de kriminelle på scenen. Derfor var det å gi publikum glimt av barndom, ungdom, håp og drømmer viktig i starten av forestillingen, for å bygge bro over til publikum. Dernest ser vi drømmer briste, og publikum blir berørt fordi de allerede har identifisert seg med vedkommende på scenen. Vi ser en mor dele med publikum alt hun savner av hverdagen med barna sine; de små, trivielle tingene de fleste tar for gitt. Det å ikke kunne følge barna gjennom oppveksten er jo noe av det verste foreldre kan tenke seg. Den innsatte morens kjærlighet til barna er like sterk som en hvilken som helst annen mammas. Forestillingen åpnet for at familiemedlemmer fikk se henne med et nytt blikk. I dag har tenåringssønnen til denne mammaen begynt å besøke henne i fengsel igjen, etter år med sinne og bitterhet.

Men for deg, ved reisens slutt: Det må ha vært følelsesmessig intenst å jobbe i flyktningleirer. Hva har disse oppdragene dine for Clowner utan Gränser gjort med deg som menneske?

Katja: Jeg kjenner urettferdigheten i verden mye sterkere på kroppen. De jeg møter blir ikke bare tall, men mennesker jeg har delt opplevelser med, som jeg har ledd med, lekt med. Selv om vi er i leirene en kort tid, er øyeblikkene sterke for meg. Jeg synes det var vanskelig å komme hjem fra Hellas denne gangen. Flyktningsituasjonen er så urettferdig, så ufattelig, så uhåndterlig.

Sist jeg var på turné, i mai, var menneskene jeg møtte i bevegelse, de var på vei. Grensen opp til Makedonia var stengt, men det fantes likevel et håp om at den skulle åpnes. Nå finnes ikke det håpet lenger, og flyktningene der vet at situasjonen i leirene er mer permanent. Når noen spør meg hvor jeg kommer fra, vil jeg ikke si at jeg kommer fra Norge, for jeg vet at de så gjerne vil hit eller til andre land i Europa. Jeg skammer meg over å være norsk. Jeg kan bare dra hjem, mens de blir i leirene.

Mariken: Jeg opplever også urettferdigheten mer intenst nå enn jeg gjorde tidligere. Til tider nesten uutholdelig. Og nettopp gjennom menneskemøtene blir det tydelig både hva vi skaper av håp, gnist og nytt mot – men like mye hva vi ikke får til. Og det gjør vondt. For de fengselsinnsatte i Sør-Afrika har ikke noe sikkerhetsnett. Mange går rett tilbake til et miljø med ødelagte familieforhold, ekstrem fattigdom, dop, kriminalitet, og kanskje folk som venter på å hevne seg så snart de forlater fengselet. Men det betyr ikke at prosjektet vårt er meningsløst, tvert imot vil jeg si. Å investere i dem har kjennes mer verdifullt enn noe annet.

 

Kan kunsten forandre verden? Katja: Vet du hvordan det har gått med de fangene du møtte som har kommet ut av fengselet?

Mariken: Noen av dem som har deltatt i prosjektet, har faktisk hanket filmroller eller begynt med annet kreativt arbeid. Noen får jobb. Det går best med dem som får støtte fra familien. For det er jo ikke som i Norge, at nye venner og et nytt sosialt nettverk ofte er den ene faktoren velferdsstaten ikke automatisk kan tilby. Her mangler hele sikkerhetsnettet. Disse menneskene går ut til ingenting. Har du vokst opp på gata og ikke engang er registrert med fødselsattest, hva gjør du? De får oppfølging fra oss og fra organisasjonen vår her, NICRO, men utfordringene er store. Det jeg vet, er at vi har oppdaget og utviklet talenter, bygget selvtillit, og at prosessen har ført til at mange har tatt et kraftig oppgjør med egen bakgrunn. Men når fattigdom og desperasjon innhenter deg, er det ikke så lett.

Katja: Ja, men derfor får man et enda sterkere behov for å gjøre desto mer! Å reise ned til leirene er en måte å si at jeg bryr meg. De er jo redde for å bli glemt. Jeg kan prøve å fortelle så mye som mulig om situasjonen for flyktningene når jeg kommer hjem, fortelle historiene jeg har hørt. Å jobbe utenfor kunstinstitusjonene, i andre samfunn og i krise, gjør at jeg får flere perspektiv på verden.

Mariken: Mitt syn på kriminelle blir aldri det samme igjen. Sør-Afrikas styrtrike president har over 800 korrupsjonsanklager rettet mot seg, og går rundt som en fri mann. Hvem er verdens egentlige forbrytere?

Men hva tror du, Katja, kan kunsten forandre verden?

Katja: Ja, det tror jeg. Men jeg skulle ønske at vi snakket mer om hvilken rolle kunsten kan spille i samfunnet vårt. Det er et uttrykk som sier: «Art should comfort the disturbed and disturb the comfortable.» Når jeg reiser ut på oppdrag for Clowner utan Gränser, så er det førstnevnte i dette uttrykket målet mitt. I Norge hvor situasjonen vår er veldig stabil, må vi kanskje prøve å gjøre det sistnevnte.

Annonse

Mer fra Portalen

Z FILMTIDSSKRIFT: Lumière! Eventyret begynner, en poetisk hyllest til filmkunsten

BALLADE: Ny masteroppgave har gjort en nærstudie av jazzmusikeres eklektiske forhold til sjangre.

ARGUMENT: Når man har vært på topp en stund er den eneste veien å gå nedover.

MONTAGESDen iranske regissøren Mohammad Rasoulof ble nektet å reise til Norge.

SYN OG SEGN: Berit Vegheim kjempar for den største minoritetsgruppa i verda.