Dette essayet, originalt fra tidsskriftet Røyst, er publisert i Morgenbladets tidsskriftportal. Her viser vi frem det beste fra norske tidsskrifter.
«Sosialpornografi er det». «Hva da?», spurte jeg brukeren jeg har jobbet for i hjemmetjenesten siden jeg var 16 år gammel. «Sånn som mediene graver etter slike forferdelige hendelser». Hun vet hva krig betyr – hun har opplevd å leve i et Tyskland-okkupert Norge.
Smarttelefonen min la jeg ned, og kjente jeg ble flau. Blod, forferdelig menneskelig lidelse, intime historier: Alle mediehus leter de frem, og i retur gir det klikk-klikk-klikk. Trafikken i slike nettavissaker etter terrorangrep må være på høyde med rumpe- og puppebilder, selv om ingen redaktører sier det. Det er derfor de kostnadseffektive oppdateringene er hyppige, vinklingene mange: «Her stopper terrorpoliti mistenkelig bil»; «Taxiselskapet som kjørte terroristene: Har ufrivillig blitt del av noe forferdelig»; «SISTE: Ukjent gjerningsmann jaktes i Brussel»; «Broren til selvmordsbomber er belgisk idrettsstjerne»; «Brussel-overlevende: – Det føltes som verdens ende. Huden brant».
Betegnelsen sosialpornografi tenker jeg siden på etter hvert terrorangrep som dekkes i betydelig grad her hjemme (det skal enten skje i Europa eller USA, eller involvere mange barn og ungdommer, og være et storskalaangrep). Det vil si, her hjemme og hjemme, ikke rent sjelden er nyhetsartikler nå en ren kopi, eller en oversettelse til norsk, fra engelsk.
Sosialpornografien berører både demokratiets utvikling og menneskelig frykt. Den vil kunne bidra til overdreven frykt for terror sammenlignet med hva som reelt kan skje. Fra 2009 til 2014 døde det i snitt 43 personer årlig av alkoholforgiftning. I tidsrommet mellom 2010 og 2014 tok 554 personer sitt eget liv. I 2014 døde 144 i trafikkulykker, mens det i årene før vanligvis har vært et høyere antall. De færreste tenker at en selv kan bli en del disse tallene. Det finnes trolig flere som tenker at: «I dag dør jeg på flyet eller T-banen». For på T-banen satt det en fyr i tradisjonelle klær, og skjegget var mistenkelig langt. Gangfeltet skremmer oss ikke i like stor grad. Så karikeres sjelden gangfelt med bomber.
Den overdrevne frykten forplanter seg videre i samfunnet på et høyere og mer statlig nivå. Politikere, politi og etterretningstjeneste ønsker ikke overvåkning av alles telefoner for å minke antall selvmord, men de ønsker å overvåke din og min mobil uten en rettslig kjennelse i kampen mot terror. I Danmark opererer de allerede med hemmelige dommere og domstoler.
Det er i tillegg en sosial dimensjon ved slik sosialpornografi. Publikum kan bli utsatt for feilinformasjon som ikke har belegg i virkeligheten, som 22. juli 2011 da terroreksperter i Norge, Sverige og USA påstod at al-Qaida stod bak terrorangrepet. Den svenske terroreksperten Magnus Ranstorp sa følgende: «(…) trusselbildet er sterkt forhøyet i hele Skandinavia, og spesielt i Danmark. Det kunne like godt skjedd i Danmark. Det blinker rødt i Danmark hele tida. Det er ikke for å skremme, men omfanget av terrortrusselen i Danmark er svært høy.» Direktør ved Institutt for fredsforskning (PRIO), Kristian Berg Harpviken, uttalte følgende: «Den mest konkrete mistanken som kan oppstå i norsk kontekst er al-Qaida.» Helge Lurås, som i 2011 var tilknyttet Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), deklamerte også at angrepet var utført av al-Qaida på direktesendt norsk TV. I tillegg glemmer man at slike slutninger trolig ble trukket – ikke på faglig grunnlag – men fordi man så seg etnisk blind på terror. Ingen fageksperter trodde det var en etnisk norsk mann. Og hvorfor ikke? Den debatten var ikke aktuell.
Facebook gir deg mulighet til å bruke et fransk-flagg-filter på profilbildet ditt når Frankrike rammes, men ikke når Libanon rammes.
Sosialpornografi, blottet for adekvate analyser bak hva som driver terror, skaper to bilder hos mottakeren. Det ene av stor lidelse, det andre av en størrelse vi må frykte, og i neste omgang militært bekjempe. I vår skjevfordelte tid og mediealder, ser vi også hvordan vestlige liv betyr mer når det måles i sosial empati. Facebook leverer en skreddersydd mulighet til å bruke et fransk-flagg-filter over profilbildet når Frankrike rammes, men ikke når Libanon rammes. Da må du google «Lebanon, flag» og sette sammen en bilde-montasje. For vi frykter ikke den etniske norske, svenske eller danske mannen etter 22.juli. Ingen (inkludert meg selv) gir mannen i dress fra Frogner et ekstra blikk, og tenker: «I dag kan det skje, han er en potensiell terrorist». Flere (inkludert meg selv) har nok fordomsfullt tenkt at en ikke-etnisk norsk mann med sort skjegg, er en potensiell terrorist.
Om fem år regner jeg med at flere vil kalle «En spade for spade». De vil ikke forville seg inn i akademias begrepskonstruksjoner om islamisme, militant islamisme, jihadisme, jihadister, radikal islam, ekstremistisk islamisme. Som noen kommentatorer i toneangivende medier har begynt å antyde, vil også de, i likhet med Donald Trump si: Islam er problemet. Dernest: «Vi må bekjempe islam».
Og kan vi virkelig klandre disse individene når de, i likhet med Trump og bloggeren Fjordman (sic), ønsker å stenge grensene for muslimer, eller deportere muslimene slik som kommentarfeltene og Breivik ønsker? Hvorfor skulle de tro noe annet, når de slår på TV-en eller smarttelefonen og får formidlet: «Stor lidelse» i samme setning som «politisk islam». «Døde ofre» i samme setning som «militant islam». «Europa brenner» i samme setning som «islamismen kommer nærmere»?
Jeg ville selv vært redd. Jeg ville selv tenkt rasistiske tanker. Grunnen til at jeg ikke gjør det, er at jeg selv er muslim. Fordi jeg leser forskning som poengterer at de mest konservative muslimene er de som minst sannsynlig vil la seg radikalisere (i voldelig forstand), mens de som kan minst om sin religion, er de som mest sannsynlig blir ekstremister. Hadia Tajik kan derfor være forut sin tid når hun sier at vi må få mer kunnskap om islam på banen, i forebyggende øyemed.
Betyr dette at mediene skal sensureres? Eller at det ikke finnes militant islam? Svaret er selvsagt nei. Til det sistnevnte må det likevel presiseres, at ingen religion er et handlende vesen uten menneskene som vedkjenner seg den. Dersom man gjentatte ganger blir eksponert for begreper som militant jødedom, eller militant kristendom, isteden for militant jøde eller militant kristen, sås det frø i bevisstheten som vil gro til en oppfatning om at alle kristne, eller jøder, potensielt er militante i egenskap av å være kristne eller jøder. Det kommer bare an på hvor hårfin den grensen er, mellom militant kristendom og vanlig kristendom, mellom militant jødedom og vanlig jødedom, mellom militant islam og islam.
Og akkurat hvor hårfin grensen er mellom militant islam og bare islam, er det strid om. Noen hevder islam som helhet er problemet, mens andre sier det er /ideologien/ islam. Det vil være en historisk underfundig manøver, å omgjøre islam til en ideologi. En språklig akrobatisk manøver, vi sannsynligvis ikke er mange årene ifra. Sannheten er at islam kun er en religion. Begrepskonstruksjonene omkring islam, har det til felles at det er snakk om noe som er større enn enkeltindividene som utfører handlingene. Hvis mediene hadde brukt det begrepet jeg konsekvent streber etter å bruke, muslimsk ekstremist eller som i Brussel: muslimsk-e ekstremist-er, vil man formidle to ting leseren eller seeren: Det ene er at det ikke er en stor, abstrakt enhet, men person(er) med muslimsk tro. Og det andre er at man skaper et rom hvor likhet for språkloven kan praktiseres. Dersom man presiserer muslimsk ekstremist, ville man måtte presisere kristen ekstremist og jødisk ekstremist der disse tar liv, enten de tar livet av en abortaksepterende lege, eller en palestiner fordi man er lovet landet av Gud. Per i dag har vi to begrepskonstruksjoner for disse ordsammensetningene: Fundamentalist og sionist. I disse to sistnevnte begrepene er det ingen direkte assosiasjon i selve ordet fundamental-ist, eller sion-ist til verken kristendom eller jødedom. Denne assosiasjonen finner man i ordene: «Islamist, radikal islam, militant islam, islamisme, ekstrem islam, ekstremistisk islamisme».
Når noen forfekter at islam er mer voldelig enn kristendom og jødedom, er dette da en sannhet eller en konsekvens av hvilke ord som brukes, og som dermed er med på å forsterke en antakelse? Det er i hvert fall ikke likhet for språkloven, all den tid vi ikke har begreper som direkte knytter avvikende menneskelige handlinger til ordene «kristendom» eller «jødedom». Og godt er det.
Narrativet om islam i terrorbildet vil bestå til det utfordres. I mediene hørte og så du ordet «islam» hyppig i kjølvannet av terrorangrep i Brussel, i en eller annen form, med et par tilleggsbokstaver foran eller bak «-islam-». Ringvirkningene av denne ordbruken vil være et økende muslimhat. Dette er utilsiktet, men reelt, som påpekt av det amerikanske OL-håpet i fekting, Ibtihaj Muhammad, og Karpe Diem her hjemme.
Islam er en enklere forklaring enn angrepskrigene vi i Vesten har ført. Vi manifesterer et bilde av de muslimske terroristene som «mot» det vi kaller «vårt levesett». Men, hvor migrerer muslimer til, om det ikke er til de liberale demokratiene i verden? Ligger forklaringen alene i at dette er unge og voksne menn som hater alkohol så sterkt at de dreper for saken? At de hater kjønnsnøytral ekteskapslov så sterkt at de dreper for saken?
For før og etter vi hører «Allahu akbar», roper de om «hevn» og «deres døde».
Det er urovekkende i et fritt, opplyst demokrati at vi ikke går dypere inn i den materien som de muslimske terroristene utgjør, annet enn religion, og lytter til hva de sier. For før og etter vi hører Gud er stor, eller «Allahu akbar», hører vi det som faktisk ville kunne gjøre en forskjell, og redusere terrorfaren: Før og etter sin forskrudde tolkning av religion, roper de om «hevn» og «deres døde». De er hjernevasket til å tro at det er greit å drepe sivile, fordi de har levd eller har svært løselig kjennskap til en del av verden hvor sivile er blitt drept i stort antall. Torturen på Guantanamo og Abu Ghraib. Dronebombene over Pakistan og Jemen. Invasjonen av Irak og krigen i Afghanistan. Vår eksport av militært materiell til De forente arabiske emiratene. Vår mangeårige allianse til menneskerettsfiendtlige Saudi-Arabia. Forholdene til diktatorer. Relasjonene til Omans Qabos bin Said al Said, Ekvatoriale Guineas Theodoro Obiang Nguema Mbasogo og Turkmenistans Gurbanguly Berdymukhamedov.
Terroristen Breivik slapp en bombe i hovedstaden, og ringvirkningene kan fysisk sees i dag. Norge var med på å slippe 588 bomber over Libya. I Stortinget ble en granskning nedstemt. Få samfunnsdebattanter og politikere vil snakke om ringvirkningene av disse bombene. For mediene i Vesten er islam en enklere årsaksforklaring å jobbe med, enn angrepskrigene vi i Vesten har ført. Taktikken gjenkjenner jeg fra mitt opphavsland, Iran. Også der er løsningen ytterligere overvåkning, og liten eller ingen grad av selvkritikk. Man skal helst avlede og peke mot en ytre fiende. Verktøyene er kjennemerket på diktatur, ikke demokrati.