Annonse

Annonse

10:26 - 30. mars 2016

Integrering i blinde

RØYST: Det er paradoksalt at en hel generasjon somaliere følte seg mer mektige under et diktatur i Øst-Afrika, på 70-og 80-tallet, enn de føler seg i Vest-Europa, skriver Warsan Ismail.

Nytt liv: Somalisk Kvinneforenings ungdomsgruppe feirer den somaliske nasjonaldagen på Vaterland i Oslo. I denne artikkelen skriver Warsan Ismail om hvordan det har gått med hennes mor i Norge. Foto: Morten Holm/SCANPIX .

Røyst

Artikkelen er hentet fra Røyst #3 - 2015. Røyst er en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 30 norske tidsskrift i PORTALEN.

Røyst er eit uavhengig tverrfagleg tidsskrift som skal vere ei plattform for diskusjon og nyvinning på tvers av partilinjer på venstresida. Tidsskriftet er basert i Bergen og ynskjer å styrke politisk initiativ på Vestlandet, med nasjonalt og internasjonalt utsyn.

Jeg vet ikke hva min mor så for seg da hun, i kuleregn, gravde ned familiens porselen under mangotreet i hagen. Den somaliske borgerkrigen var et faktum. Familien måtte ut. Men krigen var i manges øyne forbigående. Nasjonens forkjølelse. Det somaliske folket hadde forsvart seg mot annen sykdom, mot britiske, franske og italienske kolonimakter. Folket hadde også motstått etiopisk aggresjon i flere hundre år. Hvis vi greide å holde ytre angrep i sjakk, kunne vi vel greie å irettesette de militante oppviglerne blant oss?

Far forstod bedre. Det er kroppens angrep på seg selv som er vanskeligst å bekjempe. Far hadde studert krig ved det italienske militærakademiet i Modena. Dessuten hadde han vært ved fronten i den etiopisk-somaliske krigen av 1977. Kanskje var det kombinasjonen av praktisk og teoretisk kunnskap – om krigens årsaker, forløp og konsekvenser – som overbeviste ham om den, nært sagt, permanente tilstanden landet gikk inn i da borgerkrigen begynte. Kanskje det var hans mange reiser i Europa og Nord-Amerika som overbeviste ham om hva en flukt fra et land i fritt fall faktisk innebærer. Utfallet ble uansett at far ble og mor dro.

Det var godt at hun dro. Det var godt at alle som kom seg ut dro. Vi, deres barn, fikk oppleve fred. Vi fikk oppleve en forutsigbar hverdag. Vi ble velfødde og vel så det. Vi fikk beskjeftige oss med trivielle problemstillinger; med siste moteskrik og siste popmusikk. Vi ble naive og lykkelige. Vi, vi, vi – men hva med dem? De som forlot alt for å redde oss?


Meritokrati i et diktatur. Mor forlot et hjem med gjennomtrekk av mennesker. En romslig bygning som huset håpefull ungdom. Nieser og nevøer, barn av fjerne og nære slektninger, som kom til Mogadishu for å gå på gode skoler. Hun forberedte frokost til en ektemann hun sendte avgårde til en departementsjobb. Hun kjørte en lyseblå Volkswagen Boble til og fra jobb, en arbeidsplass hun selv hadde skapt med to venninner. De var tre kvinnelige grossister som mottok cargoskip ved havnen. Kvinner som omsatte varer til penger og penger til varer.

Familien hadde også eiendom, både til privat bruk og til næringsøyemed. De hadde nok penger til å sikre fremtiden til hvert enkelt familiemedlem og nok penger til å unne seg opplevelser inn- og utenlands. Familiens materielle kapital plasserte dem trygt i det somaliske samfunnets øvre sjikt.

Foreldrene mine arvet ikke gode, økonomiske forutsetninger. De arbeidet seg til dem og var innstilt på at det somaliske samfunnet var et prestasjonssamfunn, altså et meritokrati, der evner framfor aner ga avkastning. Dermed var det med optimisme at de brettet opp ermene og forsøkte å nå lenger enn sine foreldre. De fikk selvsagt hjelp. Den kom fra furede og rynkede somaliske tradisjoner som krever av den vellykkede å gi tilbake til den mindre heldige. De fikk og de ga videre.

Det er ikke janteloven som forteller flyktningen at hun ikke må tro hun er noe. Utviskingen av flyktningen, forvandlingen fra individ til statistikk, begynner når kulene flyr over det som engang var et hjem.

De gamle tradisjonene ble etter hvert trukket i en moderne kommunisme og dennes steile idéer om likestilling og fordeling av velferd. Samfunnslaget min familie tilhørte var, på grunn av blandingen av gamle og nye holdninger til menneskets plass og plikt, ikke et eksklusivt lag. Det var derimot et høyst oppnåelig mål i et hovedsakelig egalitært samfunn kjennetegnet av sosial mobilitet.

Jeg vet ikke hva min mor så for seg da hun gravde ned porselenet under mangotreet i hagen, men jeg vet at hun ikke forutså det hun opplevde.

 

Utviskingen. Det er ikke janteloven som forteller flyktningen at hun ikke må tro hun er noe. Utviskingen av flyktningen, forvandlingen fra individ til statistikk, begynner når kulene flyr over det som engang var et hjem. Den fortsetter, forvandlingen altså, når bølgene slikker skroget til fiskebåten som frakter landsbyer til ly av presenning og til hjelpearbeidere med fargesterke logoer på brystet.

Ansiktsløse tall drukner ved Lampedusa, tørker i hjel i Sahara, bankes opp i Athen og krysser til slutt nordiske grenser. Hvis flyktningen er heldig får hun innvilget asyl.  Slik slipper hun merkelappen «flyktning». Men hun gjenvinner ikke sin individualitet. Hun inngår i en ny statistikk. Nye tabeller, nye linjediagrammer og nye prosenter forteller hvor mye hun koster landet hun har ankommet og hvor stor nytte eller byrde hun utgjør. Hun er ingen flyktning lenger, men hun er en innvandrer som tilhører en ny, definert gruppe. Hennes prestasjoner vurderes etter hvorvidt de er typiske for eller skiller seg fra denne gruppens kollektive samfunnsbidrag.

Mor kom til Norge og gjorde meg til et bindestrekbarn. Selv surret hun med subjektet og verbets plassering i setningene. I vårt samfunn, der de store talls lov regjerer, er det naturligvis slik at en språksvak innvandrer sannsynligvis er en u-dannet og u-utdannet innvandrer. Med statistikken i ryggen kunne byråkrater og funksjonærer veksle mellom prematur oppgitthet og myk medynk i møte med henne.

Hun var enda en somalisk kvinne i formløse gevanter, enda en kvinne med diffuse muskelsmerter, enda en kvinne som ikke hadde lært seg norsk, enda en kvinne som måtte bli fortalt at dette-er-norge-og-her-har-kvinner-frihet-og-husk-at-det-er-straffbart-å-klippe-i-tissen-til-jenteungen-din.

Makt er evnen til å få gjennomslag for sin vilje, også der den møter motstand, skrev den tyske sosiologen Max Weber. Men makt er også selvsikker, selvbetryggende, selvrettferdiggjørende og vanskelig å gjenkjenne hos seg selv før den går tapt. Det er paradoksalt at en hel generasjon somaliere følte seg mer mektige under et diktatur i Øst-Afrika, på 70-og 80-tallet, enn de føler seg i Vest-Europa der hver innbygger har reell påvirkningskraft. Paradokset gir likevel mening når det blir klart at den største maktesløsheten er følelsen av å være usynlig. Å være – for å sitere den afro-amerikanske forfatteren Ralph Ellison – av kjøtt og ben, av fibre og væske, å inneha et livlig sinn, men likevel ikke bli sett av andre.

 

Et kompensert statusfall. Det er en allmenn kjent sannhet at en flukt innebærer et statusfall. Når samfunnets infrastruktur pepres med kuler, når gårdene brennes, mennene drepes og tusener, nakne og krumryggede, jages vekk, faller også samfunnets lover, normer, formelle og uformelle systemer sammen. Titler og privilegier blir irrelevante, verdipapirer blir verdiløse og universitetsgrader fra universiteter jevnet med jorden gjør mest nytte som innpakningspapir. I nakenheten er alle flyktningene like. I den nakne utlendigheten må vi alle begynne på nytt – med fullstendig blanke ark.

Protestantisk arbeidsetikk gir ikke lykke til innvandrerforeldre, men kanskje den er et håp og et mål for deres barn?

Flyktninger kan ikke forvente å bli sett av sine nye medborgere uten å gjøre en innsats. For å bli sett, for å ikke forbli usynlige, må vi selvsagt fylle sidene med gamle og nye prestasjoner, erfaringer og idéer. Blekket vi må bruke består av språket, kulturkunnskapen og historien til landet som har delt ut disse blanke arkene. Brett opp ermene igjen, lær å navigere i nytt farvann og du skal sannelig komme i mål, er budskapet fra de sympatiske språkkurslærerne som oppfordrer oss til å skrive livshistorien vår på ny. Men hvor realiserbar er den nordiske drømmen for vår foreldregenerasjon?

Protestantisk arbeidsetikk, hardt arbeid og møysommelighet i hverdagen, gjør kanskje den forhenværende ingeniøren til en vellykket taxisjåfør, den forhenværende filologen til en morsmålslærer på ungdomstrinnet, den forhenværende legen til en hjelpepleier og den forhenværende juristen til en dyktig sosialarbeider. Protestantisk arbeidsetikk gir ikke lykke til innvandrerforeldre, men kanskje den er et håp og et mål for deres barn?

De satser alt på avkommet, de som forlot alt og aldri gjenvant det tapte. De dytter barna mot prestisjestudier, mot bruttolønn langt over gjennomsnittet, mot rekkehus og stakittgjerder og mot den respekten og anerkjennelsen de selv savner i hverdagen. Bindestrekbarn, av foreldre med brutte drømmer, gjør det generelt godt. De akkumulerer og investerer goder. De lykkes, de lærer å navigere i samfunnet, de dukker opp i media og i avisspaltene som poster children for flerkultur og det nye Norge.


Samfunnets fotnoter. Martha Gellhorn, en av den engelskspråklige verdens mest feirede krigskorrespondenter, sa om sitt ekteskap til Ernest Hemingway at hun ikke hadde noen intensjon om å være en fotnote i et annet menneskes liv. I vårt samfunn aksepterer vi derimot at voksne innvandrere blir fotnoter i andre- og tredjegenerasjonsinnvandrernes liv og leven. I feiringen av bindestrekbarnet ender vi med å bruke foreldrene som midler til et mål, nemlig vårt nye internasjonaliserte samfunn, og ikke som mål i seg selv.

For oss som vokser opp med fotnoter og midler, med nostalgi og bitterhet, er det sårt å se at skuldrene vi står på ikke anerkjennes. Vi blir møtt med antagelser om at vi lykkes på tross av og ikke på grunn av vår herkomst. Ambisjonene, nysgjerrigheten og intellektet vi sitter med  tilskrives den norske delen av våre bindestreksidentiteter. 

Det er mye godt ved meg som skyldes norskheten min, men vitebegjæret har andre kilder. Mor introduserte meg for litterater, historikere, politikere, poeter, miljøaktivister og kirurger som forklarte meg på somali, med krydderte i ånden og triste øyne, at det er min tur nå. Min tur til å gripe enhver mulighet jeg får for å bli det beste jeg kan bli. Ikke bare for egen skyld, men også for verdens skyld.

Jeg er klar over at alt jeg har å by på er anekdoter. Fortellinger om min familie og om deres venner. Jeg har ingen tall. Ingenting av det jeg sier kan beskrives som allmenngyldig. Jeg har ingenting som objektivt kan bekrefte opplevelsene og tragediene jeg møter i somaliske tehus og klesbutikker i Norge. Tallene som finnes maler derimot et invertert bilde av det jeg forteller her.

Omtrent to av fem somaliere, i Somalia, kan lese og skrive, ifølge tall fra Verdens helseorganisasjon. Majoriteten av somalierne som ankommer Norge har knapt grunnskoleutdanning. Det finnes ulike årsaker til analfabetismen og den lave utdanningen til somaliske asylsøkere. Én viktig årsak er at det nasjonale skolesystemet kollapset ved borgerkrigens begynnelse og at de fleste som vokste opp eller ble født etter krigens utbrudd, naturligvis ikke har fått en sammenhengende eller adekvat skolegang.

Det er derfor stor sannsynlighet for at en tilfeldig somalier du stopper i Motzfeldts gate på Grønland ikke inngår i det sosiale sjiktet min familie tilhører. Hvorfor er det likevel viktig å anerkjenne den gamle somaliske, kulturelle middelklassen, hvor marginal den enn viser seg å være på statistikken?

 

Middelklassens rolle. I ethvert samfunn er det den kulturelle middelklassen, den utdannede gruppen, som driver fram nytenkning: Det er de som driver fram de kritiske samtalene som skaper nye kollektive, etniske selvbilder. Det er de som gjør diasporaen – det globale, somaliske eksilmiljøet -  dynamisk, egenartet og kreativ. Dette er tendensen i europeiske land med prominente, somaliske kulturelle middelklasser. Det er ikke situasjonen i Norge.

Her sender vi alle til samme språkkurs, samme samfunnsfagstimer og samme arbeidspraksis. Når alle nyankomne flyktninger behandles likt, synliggjør vi ikke ressursene og potensialet i hver enkelt nyankommen innvandrer. I stedet forsterkes og sementeres gruppeidentiteten som blir tredd over hodet på alle som deler samme etniske bakgrunn.

Vi gjentar til det evinnelige at flyktningene har ankommet mulighetenes land, muligheter som forblir uoppnåelige så lenge flyktningen føler at hun står på stedet hvil. Så lenge hun føler at hun verken får brukt eller får videreutviklet sine kunnskaper og ferdigheter. Hvilket signal sender det til minoritetsmiljøet, når universitetslektoren jobber i en vaskekjeller og sivilingeniøren kjører en taxi?

Hvilket signal sender det til minoritetsmiljøet, når universitetslektoren jobber i en vaskekjeller og sivilingeniøren kjører en taxi?

I et ideelt system hadde vi kartlagt flyktningenes kunnskaper og evner. Vi hadde tilpasset undervisningen og tilrettelagt for arbeidspraksis på arbeidsplasser som svarer til yrkesbakgrunn. Vi hadde investert i flyktningers videreutdanning. Vi hadde vist og bevist for flyktninger at det lønner seg, både for ens egen del og for avkommets del, å arbeide hardt i Norge. Det hadde skapt tilhørighet og eierskapsfølelse til Norge blant foreldregenerasjonen. Nå er det få som investerer i de forhenværende flyktningene og få av dem igjen som investerer i Norge.

I stedet innbiller de seg, våre foreldre altså, at deres funksjon i samfunnet er å slenge sine barn over en mur de selv ikke kommer over. De tar sine forholdsregler. De installerer i oss et moralsk kompass. De innstiller i oss morskjærlighet og fedrelandskjærlighet. De gir av alt de er i stand til å gi. Men til slutt gjelder det å slenge barna over for så håpe på det aller beste. 

Annonse

Mer fra Portalen

TDNF: Når barn diagnostiseres med en livsforkortende sykdom, rammes familien hardt.

PROSA: Men det er ett unntak, skriver Espen Søbye.

VINDUETHva ville Knausgård med sitt Hitler-essay?

SYN OG SEGN: Russland og Tyrkia utfordrar forståinga av kva Europa skal vere.

SYN OG SEGN: Ein ung lærar i Nord-Troms våga å heva røysta for likekjønna seksualitet.