Annonse
13:37 - 16. juli 2015

Anekdotisk bevisføring

JAZZNYTT: Skal man finne jazzens norske hjerte må man reise på Atomic-konsert i Kongsberg en vanlig onsdag.

Downtown Kongsberg, utenom jazzfestivalen. Foto: Wikipedia commons
Annonse

Jazznytt

Jazznytt er Norges ledende magasin for jazz. Magasinet utkommer i fire numre i året: vår – sommer – høst – vinter. Ansvarlig utgiver er  stiftelsen ODIN.

Jazznytt er en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN.

Ved siden av Gjøvikbanen og Bergensbanen er det strekningen Oslo – Kongsberg som virkelig definerer opplevelsen av en togreise. I hvert fall med tanke på at mange av oss utelukkende assosierer strekningen med å skulle reise til eller fra en konsert eller festival om sommeren. Man reiser mot en forhåpentlig sublim erfaring for legeme og sjel, og man reiser hjem igjen, rystet, til egen seng og fast struktur. Tog er uansett overlegent buss eller privatbil: hodet klarner.

Det går jo så fort; ut av Nationaltheatret og plopp, så er man et helt annet sted. Man rekker akkurat se litt ut av vinduet, eller ta seg en liten blund. Drammen, som var anerkjent som landets styggeste by, eller var den mest harry, har i de senere år sett ut til å bli et skinnende monster, et speilbilde av kapitalismens glansvekst. Det virker mer givende og rolig å bo i Mjøndalen, i alle fall etter verdenssuksessen til klubbmusiker Todd Terje, og ikke minst etter den herlige gnisten man ser på fotballbanen med nyopprykkede Mjøndalen. Vestfossen har fått en viss aura etter en moderat vellykket TV-serie som var innspilt der, men først og fremst er det jo hjemstedet til Brageprisvinner Rune Christiansen og hans medskriver i livet, Mona Høvring. Og så er man plutselig framme i Kongsberg. I dette tilfellet for å se starten på en miniturné med Atomic i sammenheng med utgivelsen av deres nye album Lucidity. Som fanboy og konsert-hangaround av bandet siden oppstarten i 2000 kjenner jeg dem etterhvert godt nok til å risikere dom i PFU om jeg skulle anmelde platen, så det skal jeg holde meg for god til, utover å konstatere at den er dritbra. Men at de er et underholdende band å være vitne til på konsertscenen, er det i alle fall ingen tvil om. Spesielt når de spiller i denne byen. Noe de gjør oftere enn i hovedstaden. Musikerne i bandet er tross alt bosatt i Austin, Stockholm, Berlin og Oslo. Da blir det enklest å møtes i Kongsberg.

 

Skal man virkelig oppleve en jazzkonsert i Kongsberg, er man nødt til å dra dit utenfor sesongen, når sponsorbannere og lakrislisseselgere ikke er tilstede. Det er da det virkelig foregår. Først og fremst ankommer man en by tilsynelatende uten innbyggere. Som om et fryktelig uhell har forekommet på våpenfabrikken, eller myntene gått ut av sirkulasjon over natten. Oppsigelsen ikke engang sendt i posten. Det er nesten så det ruller støvballer over torget nede ved togstasjonen, lik en gammel westernfilm fra en forlatt liten by der det ikke er så mye som en dråpe igjen på spritflaskene i saloonen. Her gjør innbyggerne ikke stort mer enn å jobbe og sove. Handle gjør de antakelig på det store kjøpesenteret, enhver norsk by eller tettsteds store tragedie. Ute i bybildet er det i alle fall helt stille.

Det er få følelser som er mer ugne enn den å måtte være igjen en dag på et sted etter at noe morsomt og viktig har foregått der.

Går man forbi Hotel Gyldenløve er det ikke en eneste gigbag å se, intet laminatpass, ingen Knut Borge. Den sjarmerende skrågata med restauranten, uten en eneste jazzpamp med bedriftskort i sikte. Det er stille i Festivalgata utenfor Grand Hotel, uten Bare Jazz-boden med CD-plater og uten det folkelige ølteltet med lokale blues- og jazzmusikere og allværsjakker i lystig lag, for ikke snakke om de lange benkeradene som ubønnhørlig blir ryddet vekk natt til søndag under festivalen, slik at man er garantert å ligge søvnløs og tenke på sitt eget uungåelige endelikt, skulle man være så uheldig å ha rom med vindu mot gaten. Det harde, taktfaste ekkoet av benker som smeller hardt i asfalten, er en påminnelse om at moroa er over, det var bare en illusjon alt sammen. Kongsberg Jazzfestival er over, nå er det bare Kongsberg. Det er få følelser som er mer ugne enn den å måtte være igjen en dag på et sted etter at noe morsomt og viktig har foregått der. Den følelsen får man allerede før man sovner her de lørdagsnettene. Heldigvis forekommer det også stundom jazzkonserter her utenfor festivalsesongen, i senere år som regel på Energimølla. Et strålende sted å høre og se på musikk, fra de fleste vinkler av lokalet. Ingen klaprende benker noe sted.

 

Kveldens arrangør, Jazz Evidence, er en av landets lengstlevende konsertforeninger for jazz, og har holdt det gående siden 1964. Det var oppstarten av deres Kongsberg Jazz Weekend som i sin tur satte startskuddet for Kongsberg Jazzfestival, og i mange år var det klubben som arrangerte festivalen, før den ble skilt ut som egen enhet. Kan det være derfor traurig poprock som Kent og det som utrolig nok verre er finnes høyt på plakaten nå for tiden? Neida, joda, neida.

Men det er uansett høyst sannsynlig at det fortsatt er mye overlapp mellom dem, blant frivillige og arrangører. Personlig har jeg vel knapt vært på frijazzkonsert i byen uten å se den betryggende figuren til veteran Tor Dalaker Lund, eller hans kompis Per Bache, på ytterst sjarmerende og gutteaktig vis introdusere et eller annet innviklet band fra scenekanten. Det er jo mennesker som ham som i virkeligheten er hjertet av norsk jazz. Og som jazzen knapt kan klare seg uten. Å være så interessert, hele tiden, i hva slags nye lyder mennesker som er mellom tjue og førti år yngre enn ham kan sette i stand på en scene, det er dypt beundringsverdig. Mange av oss er proteksjonistiske og frykter de unge, og vil helst holde fast i våre minner og vår generasjon, vår estetikk og våre lyder. Han er ikke sånn.

Det eneste han har å innvende mot dagens nye artister er at det er litt vanskelig å skille mellom kongekrabber, moskus, skadedyr, hubro og resten av dyreverden som dominerer bandnavnene og CD-ryggene nå for tiden. Når man står ved CD-hylla er det tross alt litt enklere å huske navn og etternavn-Trio. Men han er villig til å forsøke.

Med fare for å bli en tanke høystemt: det er lett å glemme den innsatsen som blir lagt ned av frivillige og idealistiske jazzelskere og konsertarrangører, år ut og år inn, gjennom vårt langstrakte land. Den som for eksempel står i baren på Energimølla og selger IPA og enda mer avansert øl (det virker ikke som det er noen som kan drikke en ærlig halvliter lenger!) får ikke betalt for det. Ikke dem som rydder stoler og tar i mot billettpenger og selger musikernes LP-er og CD-er etter konsertene. Alt er for kjærligheten til musikk. Det er rørende. Husk å tipse godt neste gang! Og ikke minst: ha med cash. Finnes det noe mer irriterende enn lyden av en bankterminal som går av akkurat idet bassoloen eller tenorsaksofonen entrer et område av total, sanselig intimitet? Lyden av bankterminalen under stille øyeblikk i konsert er en påminnelse om kapitalens dominans. På Arve Henriksen-konsert på Sinus i Bodø for noen uker siden, der hans trompet- og vokaltoner ebbet ut som spenningen i andre omgang på Aspmyra, fikk skjønnheten sitt brutale punktum med det lille håndholdte uvesenet. Kapitalen vinner alltid til slutt. Dessuten blir det umulig å la være å tenke på vedkommende i baren som ikke fant øyeblikket gripende nok til å bli sittende eller stående bakerst i lokalet, men som valgte å gå å handle i stedet. Også i disse tilfellene våkner man fra drømmen og illusjonen musikerne skaper for oss på scenen. Keith Jarrett sier at et host i salen kan få ham ut av fatning og lede ham på gale veier i improvisasjonen. Det spørs om han hadde overlevd møtet med en norsk bankterminal.

 

Det er jo mennesker som ham som i virkeligheten er hjertet av norsk jazz. Og som jazzen knapt kan klare seg uten.

Vel inne på Energimølla er det ikke fullt, men absolutt akseptabelt oppmøte for smal musikk i en liten norsk by på en onsdag. Mange voksne menn og kvinner, de fleste av dem stivpyntet i en gammel koksgrå t-skjorte med Kongsberg Jazz-trykk. Hva er det med jazzfestivaler og t-skjorter? Det er jo selve bunaden for jazzfolket. Eller kastemerket. Jeg har forøvrig tviholdt på en gammel Art Ensemble Of Chicago t-skjorte fra Molde som jeg fikk av Bodil Niska i CD-butikken hennes på nittitallet. Men er det egentlig lov å gå med t-skjorte fra en festival man ikke var på selv? Neppe.

Med ett blir jeg slått av frykt: er jazzinteressen døende i Kongsberg, er det kun gamle travere som fortsatt bryr seg?

Neida, der sitter det en gjeng ungdommer med lua på innendørs. Det er håp. En merkelig hamrende lyd kommer fra andre etasje. Det er den nye trommeslageren Hans Hulbækmo som står alene og tørrtrener med stikkene på et slags stolsete av skinn eller en kassert, ikke tilkoblet trommepad. Alle musikere har sine særegne, utviklede ritualer før konsert, dette er vel hans. Men de færreste i jazz-Norge i dag bruker pastellgrønn shorts og caps. Trommeslagerens unge alder og aura er lysende i rommet, som et fremmedelement. Hulbækmo er på mange måter den nye frontfiguren i bandet, i alle fall er han blitt et nytt fokuspunkt for dem som ser på bandet. Metaforen store sko å fylle, er hyppig brukt når Paal Nilssen-Loves avgang fra bandet skal diskuteres. Han satte i alle fall sitt solide preg på bandets uttrykk med sin ekstreme kraft og signatur fra trommestolen. Hulbækmo fra Tolga løser dette på elegant vis. Han forsøker ikke å fylle Loves skinnstøvler i det hele tatt. Han spiller heller i sokkelesten. Denne gangen med sorte sokker, et hull ved høyre stortå, antakelig et resultat av mye opp-og nedpakking av trommer, cymbaler og perkusjonsinstrumenter de siste dagene. Trommesettet er plassert på høyre side langt frem på scenekanten. Hulbækmo spiller sidelengs fremoverlent, med ansiktet vendt mot publikum, åpen munn, lukkede øyne, som om han sitter på en imaginær hest som lepjende kjemper seg frem gjennom vannmassene. Det krever både kraft og fingerspisfølelse for å komme seg helskinnet over elven. Men våt, det blir man uansett.

Finnes det noe mer irriterende enn lyden av en bankterminal som går av akkurat idet bassoloen entrer et område av total, sanselig intimitet?

To låter ut i settet tar han på seg en merkelig bøyle med bjeller som han fester rundt tærne. Den audielle effekten er ikke enorm, men det lille rislet nedenfra gir uansett en liten ekstra farve til spillet hans og fyller ut musikken. Alle trommeslagere for tiden har øyensynlig en liten godtepose med merksnodige perkusjonsinstrumenter og eksotisk dilldall som veives rundt og slenges på skarptrommen nå og da. Hulbækmos little bag of tricks inneholder en liten fugl festet til et instrument, noe som ser ut som en bunt med asparges, noe annet som en gammel purre som er litt brun i kantene, samt en klase nøtter. Som ingredienser i en historisk fransk rett, der alt gir sitt distinkte preg til opplevelsen. Han spiller veldig hardt i forhold til forrige gang jeg hørte ham, gulvtammen og cymbaler velter til stadighet. Samtidig tar trommene mindre plass i det totale lydbildet, alle de andre instrumentalistene kommer bedre til sin rett, noe som virkelig åpner opp bandets fortsatt karakteristiske komposisjoner, man kan høre pianoet og flere detaljer. Alle låtene de spiller i kveld er laget med Hulbækmo på trommer i tankene, og det høres. Alt materialet er som vanlig skrevet av saksofonist Fredrik Ljungkvist eller pianist Håvard Wiik. De to låtskriverne danner et naturlig kommuniserende par på scenen, men Ljungkvist er også sammenkoblet med trompeteren Magnus Broo, som ikke gjør stort ut av seg, og står som en saltstøtte med trompeten ned og øynene lukket når partneren har solo. Broo gnistrer virkelig til når det først er hans tur. Når han setter igang med sine hjertevarmende reveljer, skjærer han liksom gjennom all bullshit som finnes i verden. Ingebrigt Håker Flaten, en bassist som er veldig forbundet med Nilssen-Love i flere andre sammenhenger, holder også en lav profil i kveld, gjemmer seg litt bak på scenen med sin nyanskafne ekstrembart og en ny reisebass. Ingen lang solo fra ham denne kvelden, men telepatisk kontakt med materialet og trommeslageren likevel, som han har for vane. Pussig nok blir han stående på scenen og spille en stund etterpå, når resten av bandet pakker ned og lokalet rolig tømmes. Har han ikke fått med seg at konserten er over, har han havnet i sonen, uten å være i stand til å slutte? Det virker som han øver på noe av det nye materialet, og allerede har tankene mot neste konsert. Enten ikke helt fornøyd med egen innsats i kveld, eller bare veldig innbitt og nysgjerrig på egen utvikling som musiker, fra dag til dag. Men etter å ha sett fryktelig mange konserter med bandet, virker det umiddelbart som at de er meget avslappet og inspirerte nå. Selv om den store albumkatalogen de tydeligvis har lagt bak seg innebærer at veldig mange viktige hits uteblir, er det sjelden at tankene går i retning savn av noe som helst. Det må i så fall være en ærlig halvliter.

 

Dalaker tar mikrofonen og forteller om hvor viktig disse musikerne har vært for Jazz Evidence de siste tyve årene, femten av dem som Atomic. Ljungkvist, han som er bandets ansikt utad og underholder på mikrofonen mellom låtene, takker tilbake for at de får anledning til å møtes igjen. De begynner konserten med hardtswingende “Lucidity”, spor tre og tittelkutt på den nye platen. Med alle sine kontante piano/bass-figurer, personlige soloer, overrumplende temposkifter og en markant kjellerduft er den som et destillat av bandets karakteristika – hvordan de tettskrevne kompositoriske ideene får beriket liv gjennom noe som ikke kan kalles annet enn løssluppen og humørfylt musisering. Materialet deres blir stadig mer finurlig, men det låter som det vokser fritt opp av jorden, og som de ikke forkaster jazzen fra før den ble fri.

I den rytmisk løsere og mer tilbakeholdne “Start/stop” som følger, finner Ljungkvist frem klarinetten og presser den til det ytterste. Neste låt ut er tråkleren “Laterna Interfruit”, igjen er det bemerkelsesverdig, noe som skjer ofte, hvordan den oppfyller mange av kravene til en typisk Atomic-låt uten å miste noe friskhet eller føles formulaisk. “A New Junction” begynner med Flatens bue og Hulbækmos lille nøttepose og trekker seg selv sakte opp mot et nytt intensitetsnivå før den faller og starter på nytt, denne gang Broo og Ljungkvist, fortsatt på klarinett. Rolig hekler de opp et teppe bak Wiik. Mer publikumsvennlig aktivitet kommer med “Major”, der Ljungkvist og Wiik begynner med et frenetisk tellesystem dem i mellom, noe de gjør hver eneste konsert men som likevel føles overraskende og intuitivt. Ljungvist har trimmet sin skandinaviske afro siden sist, eller euro som det vel kan kalles, men tar igjen det eksentriske når han ikke spiller under de mer intense partiene, da er han rød i toppen, skyver underkjeven frem og ser utover publikum med et “thousand yard stare”. “December” får avsnelutte, cirka halvveis ut i låten introduseres et meget vakkert og oppbyggelig, skandinavisk tema som får alle festivalskjortene og inneluene til å vagge kontant ute i salen, som om alle blir del av den samme bølgen. I det øyeblikket slutter publikum å se på, de blir e del av  de musikalske bevegelsene. Ekstranummeret “Stuck In Stockholm”, som ikke finnes på noen av bandets plater, forsterker forankringen bandets låter og spesielt Ljungkvists sakstone har til det nordiske. Etter en kort solo introduserer Håker Flaten en uimotståelig basslinje, også den ekstremt atomisk og med et åpent blikk mot tradisjonen. Publikum har fått akkurat nok, det vil si litt for lite, og svarer med å ribbe bordet ved utgangen for LP-er og CD-er. Den lille bunken hundrelapper turnerende jazzmusikere kan få ut av dette bordsalget fungerer sikkert som en daglig vitaminpille. Lucidity er riktignok ennå ikke kommet frem i posten. Men albumomslaget viser seg i ettertid å inneholde en viktig detalj. Ikke bare et flott fotografi tatt ut av flyvinduet av bandets hobbyfotograf Ljungkvist under kraftig turbulens (nabopassasjeren hadde visst fylt to poser), men på grunn av Jazzlands nye albumcoverstil, der alle utgivelsene er en del av en serie, blir det ved en tilfeldighet understreket at albumet innebærer en ny start for bandet. Atomic 02 står det. Fotograf og skribent sjekker armbåndsurene sine: det er mulig å rekke én avansert flaskeøl før man må løpe mot togstasjonen og siste rute hjem. Alt handler om timing.

 

Kronikken er opprinnelig publisert på Jazznytt, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

PROSA: Romansuksessen om krigsseilerne har flere forløpere i Jon Michelets sakprosa.

PROSA: Hvordan lykkes med å skrive bok om noe man verken forstår eller tror på.

FOLKEMUSIKK: Hvordan bevare runddansmusikken som egen sjanger.

NORSK FILOSOFISK TIDSSKRIFT: Hos Moderata Fontes er det kvinnene som definerer verden.

Markens grøde ein spesiell posisjon hos norske boklesarar.