Annonse
00:00 - 29. mars 2019

(Epi)krise på forelesning

Annonse

Hei! På legestudiet i Bergen er det flust av forelesere med diverse obskure doktorgrader. Til tross for høyt utdanningsnivå kan det virke som doktorene ennå ikke har mestret orddelingskunsten. For hvordan skal man egentlig skrive «restriksjons fragment lengde polymorfisme analyse»? Blir det for voldsomt med ett ord på 45 bokstaver?

Hilsen Sykehuslingvisten
 

Jaså, så det er slikt dere møtes med på studiene, dere som en dag skal amputere våre ben og rote i våre hoder. Jeg har ventet på et spørsmål om orddelingsfeil (eller særskrivingsfeil, som de gjerne kalles for å ikke blande dem med bindestreken vi bruker når ord deles ved linjeskift). Dette er jo språkpolitiets paradegren. Men tja. Hvordan skal vi behandle dette? Jeg er ingen sykehuslingvist, men jeg kan likevel konstatere at det er mange brudd her. Og jeg tviler på at det beste er å la alle leddene gro sammen. Kan preposisjoner være en løsning? Hva med analyse av restriksjonsfragmentlengdepolymorfisme? Gir polymorfismeanalyse av restriksjonsfragmentlengde mening? Eller kanskje polymorfistisk analyse av lengden på restriksjonsfragmenter? Du er nok i langt bedre stand enn meg til å vurdere hvilken behandling som passer.

Du kan hilse foreleseren og si at hvis leddene uttales hver for seg og med eget trykk, skrives de som regel adskilt (om bord). Hvis bare førsteleddet har selvstendig trykk, skrives ordene som regel sammen (bordsetning). Og hvis man har tenkt å skrive to eller flere substantiver etter hverandre adskilt med mellomrom, er sjansen stor for at man er i ferd med å begå en feil. Ellers er det ikke noe i veien for å ha et ord på 45 bokstaver, men det er neppe bra for helsa.


Har du et spørsmål om språk? Skriv til: pu@morgenbladet.no

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse