1968 er ikke et årstall. Det er en symbolsk betegnelse for en kulturell flodbølge som nådde sitt dramatiske høydepunkt i maidagene for femti år siden, men hvis effekter vi lever med den dag i dag. 1968, og alt årstallet representerer, begynte selvfølgelig ikke dette året. Den store verdiendringen i Vesten krøp fremover (ubønnhørlig?) fra det tyvende århundrets begynnelse, gjennom kunsten, kulturen og institusjonene.
Som alle fenomener knyttet til denne løselige tidsånden, er 1968 et komplisert fenomen, fylt av spenninger og til og med motsetninger. Én del av 1968 var unge mennesker som mentalt marsjerte i takt for revolusjon og noen av verdens verste massemordere. En annen og like sentral del av 1968 var unge mennesker som dyrket blomstermakt, fri kjærlighet og motstand mot alle konvensjoner – også mot den taktfaste marsjen for arbeidernes kommunistiske utopi. Selve kulminasjonen av det sosiale opprøret i maidagene i 1968 var radikalt og samfunnsomstyrtende, men etterdønningene har kommet på alle samfunnsområder, og langt utenfor den opprinnelige, frelste kretsen.
[ Les også: «Jordan Peterson er ikke «forfriskende», slik Torbjørn Røe Isaksen tror.» ]
Det som forener alle impulsene som fanges av 1968, er motstand mot det etablerte: Mot alt som ble oppfattet som tilstivnet, autoritært, gammeldags og undertrykkende. Mot hele det borgerlig-kapitalistiske patriarkalske systemet. 1968 ble dermed også en innbitt kamp mot de nedarvede fellesskapene, mot arven fra døde generasjoner presser på de levende, som jubilanten Karl Marx formulerte det. Mot etablerte religiøse institusjoner, mot undertrykkende familiestrukturer, mot kvelende sosiale normer, mot slips, hatt og tiltaleformen De. Slik forstått ga ikke 1968 oss bare demonstrasjoner, kamp mot Vietnam og EEC, men også kvinnefrigjøring og skilsmisser, homofil frigjøring og debatt om kjønnsidentitet, nedbygging av skillene mellom arbeider og funksjonær og uthulede normer for normal høflighet, kvinnelige prester og en stadig mer seksualisert kultur, frigjøring av individet og verdirelativisme.
Ingen av dem som sto på barrikadene i 1968, ønsket seg ansvarsløs individualisme, verditomrom relativisme, seksualisering eller materialisme. Snarere tvert imot. I rettferdighetens navn må det også sies at de sosiale bevegelsene ga oss umåtelig verdifulle ting. Vi kan takke 1968 for reell kvinnefrigjøring, for større frihet til å være seg selv og til å elske hvem man vil.
I rettferdighetens navn må det også sies at de sosiale bevegelsene ga oss umåtelig verdifulle ting.
Svakheten til 1968 var den klassiske radikale arvesynden: Alternativet til det etablerte var slagord og utopier. Det etablerte skulle nedkjempes, men alternativet eksisterte bare som en vakker drøm. 1968 er krampemoderne i den forstand at selve ideen om det store fremskrittet overskygget enhver erkjennelse av at vi kanskje også hadde noe som var verdt å ta vare på.
Den salige åndshøvdingen, litteraturprofessor Asbjørn Aarnes beskriver i samtaleboken Ut av fatning hvordan opprøret mot de gamle universitetene banet vei for det han mente var tanketomme markedsreformer noen tiår senere. De revolusjonære har lettere for å rive ned enn for å bygge noe opp.
Den mye omtalte kanadiske psykologen og tenkeren Jordan Peterson er blitt kalt mye, men med sin vektlegging av personlig ansvar, disiplin, selvrespekt og tradisjonelle idealer for hva det er å være et godt menneske og en god mann, er han først og fremst en motpol til alt det symbolske året 1968 representerer. Hans suksess er en illustrasjon av at noe er i emning.
Vi trenger det. Ingen bør ønske at pendelen skal svinge tilbake, men vi trenger en korreksjon. Etter femti år med ånden fra 1968 er det blitt noe slitent og tomt over det hele.