Annonse
09:39 - 26. mai 2018

«Hvordan kan det ha seg at vanlige unge jenter går i et så seksualisert plagg?»

Annonse

Hør mer om shorts og seksualisert sommermote på Morgenbladets podkast:

Kjære Estetiker! Jeg har i lengre tid forundret meg over de ekstremt korte olashortsene som mange unge jenter går i. Disse hvor du ser deler av rumpa stikke nedenfor som om det var en truse. Her lurer jeg på: Hvordan kan det ha seg at vanlige unge jenter går i et så seksualisert plagg? Vet de egentlig hva slags signaler de sender? Og hvordan kan det ha seg at et sånt plagg blir «allemannseie» når det ser ut som noe fra gjenglemtkurven i Paradise Hotel?

Hilsen Shortsmoralisten
 

Kjære Shortsmoralisten

I grunnen trodde jeg olatrusetrenden var forbi, men bare for et par dager siden så jeg en ung jente iført ekstremt korte olashorts og et blygt blikk plantet ned i fortauet. Hun hadde ellers en helt u-utfordrende T-skjorte, et par fullkomment uprovoserende vans, hårtopp og generisk bærenett. Samtidig gikk hun der og smilte overstrømmende til verden. Med bakenden.

Synet av denne jenta er interessant av flere grunner: For det første er det en indikator på at den korte olashortstrenden ikke har avtatt, men at den er blitt «allemannseie», slik du sier. Fra å være en frekk utfordrer og et lattervekkende vulgært plagg, har den kommet til å bli en elsket del av basisgarderoben, slik tilfellet har vært med mange plagg før den: bikinien, miniskjørtet, tangatrusa og så videre.

Jenta jeg så, var altså ingen av- eller påtroppende glamourmodell, men en helt normal tyveåring med norske, muskuløse legger, gryende tegn til smilehull oppover lårene og en holdning som ikke handlet om å vise verden et poeng, så mye som å kle seg ok moteriktig og behagelig med tanke på temperaturen.

Siden plagget gjennomgår en moralsk sanering når det fanges opp av mainstreamen, og på den måten avradikaliseres, kan dermed heller ikke den unge jenta forstås som bærer av et nytt og radikalt budskap à la: «Se, jeg tør! Sjekk, jeg har trent rumpeskinnet!« Eller: «Kom og ta meg!» Men heller valgt shortsen med et resonnement mer i tråd med: «Nå var det jammen varmt!» «Denne synes jeg er litt fin», eller kanskje aller helst: «Denne har jeg sett mange andre gå med, så da kjøper jeg meg også en sånn!» Dessuten er man ung bare en gang.

Denne har jeg sett mange andre gå med, så da kjøper jeg meg også en sånn! Dessuten er man ung bare en gang.

For å svare på de to første spørsmålene dine, så handler det altså ikke om å oppleve shortsen – og kroppen under – som seksualisert, men som normal, eller kanskje til og med normalisert, siden plagget er moteriktig. Og nei, hun vet antagelig ikke hva slags signaler hun sender, all den tid populærkulturen har kodet om shortsen fra pikant til nokså nøytral. I alle fall for et ungt forbrukersegment.

Men kikker vi inn i nettets grumsete spåkule, finner vi ikke bare gamle saker om den korte shortsens triumf, men duggfriske fortellinger om en shorts som når stadig flere forbrukere og stadig når nye høyder: Helt opp i livet går den, og helt inn i rumpa! 

Siste twitternytt handler om spredningen av en olatanga! Et spennende strippeplagg for deg og meg! Nettbutikken som har lansert produktet – og nettdebatten – er merket Prettylittlethings. Et merke som etter sigende selger helt alminnelige kvinneklær, men som har modeller som ser ut som bleke kopier av Kardashian-familiens feminine garde. De har ditto trange kjoler og halvpornografiske positurer understreket av en inderlig form for retningsløst begjær. De ser ut som konene til misogyne ektemenn, mer enn kvinner med makt over egen erotikk. Denne butikken er det altså som har lansert tangashortsen. Og som har sett varene sine bli revet vekk i en fykende fei. Handler det om å unne seg alt i forkant av festivalene, spekulerer mediene? Er det snakk om behovet for å unne seg et slags halloween nummer to? Eller dreier det seg enkelt og greit om et instagramkorps av villige kropper, som gnir seg i hendene over å få enda et verktøy, og enda en årsak, til å agere HOT?

Når vi helt sikkert kommer til å se flere, og ikke færre korte shorts, inntil vinden igjen snur slik den gjorde for tangatrusene, handler det, som med de fleste av dagens fenomener, mye om bredden og mengden eksponering over kanaler som Instagram: korte olashorts båret av galmourmodellaspirerende jenter og fitnessbloggenes mange glinsende rumpetroll. Men, de korte shortsene bæres også av den jordnære festivaljenta fra Rynkeby, hennes venstreintellektuelle venninne og svigerinna di som legger nytt tak på hytta i Kvam. Og de bæres ikke minst av pop-feministene Rihanna, Katy Perry og Beyoncé. Både i og utenfor manesjen.

Når en helt alminnelig introvert studine kommer vandrende gatelangs med rumpa til offentlig skue, en like alminnelig dag i Oslo, står vi dermed kanskje aller mest overfor en populærkultur som, tidens kjønnsnøytrale og styggpene motefokus til tross, i bunn og grunn kjæler heftigst for alt som lukter treningskropp, eksponeringskultur og rask vei til medial suksess. Vi kan le eller gråte av dét, men den veien er fortsatt belagt med alt som oppfattes som fett, stort og tydelig: musefete bryn, nebbete lepper, oljede magebrett og rumper som låner fristerinneestetikken fra mykpornografiens verden.

Har du et spørsmål til Ragnhild Brochmann? Send det til estetikeren@morgenbladet.no

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Sommerkampanje med 50% rabatt på abonnement. Trykk her for bestilling.

Mer fra Påfyll