Vi som har gått i bue utenom rasebegrepet, må tenke nytt, skriver Grete Brochmann.

Rasebegrepet er løs i gatene. Dette ordet som de fleste av oss har unngått eller forsynt med anførselstegn fordi biologiske forskjeller som forklaring på intelligens eller kulturelle egenskaper ikke har rot i virkeligheten. Raseteoriene fra førkrigstiden mistet enhver legitimitet etter Hitler-regimets utrenskninger, og i etterkrigstidens FN-vokabular introduserte man etnisitet og kultur når man trengte å skille mellom befolkningsgrupper.

De senere årene har vi vært vitne til rasebegrepets gjenkomst. Ofte på overraskende og paradoksale måter.

Sosiolog Mette Andersson har nylig gjennomført en skarp og god analyse av dette vanskelige ordet i spennet mellom kulturelle og biologiske dimensjoner. Hun identifiserer to hovedposisjoner blant fagfolks bruk av begrepet: De som ikke vil bruke det i det hele tatt, sette det i anførselstegn for å understreke det kulturelt betingede ved rase, samt avgrense seg mot biologiske hierarkier, og de som forsvarer bruken ved å vise til at utseende (fenotype) stadig bidrar til å opprettholde sosiale hierarkier. Begrepet etnisitet fanger ikke kraften i det visuelle når det gjelder sosial klassifisering og ekskludering. Thomas Hylland Eriksen argumenterte i retning av posisjon nummer to i en kommentar i Aftenposten for en tid siden.

I USA, der arven fra slavetiden – the original sin – stadig er en verkebyll i samfunnet, har rase-begrepet vært brukt ganske ubesværet både i akademia og i offentligheten. Amerikanske forskere forklarer at «rase» er knyttet til utseende – trekk man blir genetisk tildelt ved fødsel (hudfarge, øyeform og hårtype), mens «etnisitet» kan erfares og læres. I folketellinger blir man bedt om å krysse av for hvilken rase man mener å tilhøre, inkludert mixed race.

I Skandinavia, derimot, har samfunnsforskere i all hovedsak brukt «etnisitet» som en noe uklar samlebetegnelse for både fenotyper og kultur når sosiale forskjeller står på dagsorden. Siden hudfarge åpenbart bør være irrelevant for likestilling og deltagelse i samfunnslivet, har man etablert en brannvegg mellom etnisitet og rase.

Samtidig er det liten tvil om at rasistisk praksis har vært et reelt eksisterende fenomen i de skandinaviske samfunnene. I Norge kan det virke som om hudfarge nå er blitt en vanligere referanse – som grunnlag for stempling, trakassering, men også mobilisering – gjennom digitale medier.

I opptakten til 8. mars ble samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali utsatt for omfattende digital hets – mye av den klart rasistisk – i forlengelsen av et grovt utspill fra nettavisen Resett: Ali ble betegnet som «uangripelig» i mainstream-offentligheten fordi hun er svart, og følgelig et rimelig mål for angrep. Resett-saken ble fulgt av utemmet rasisme i kommentarfeltene.

Men også hvithet er brakt inn i offentlig debatt, tilsynelatende uten blygsel. Å karakterisere en eller annen sammenheng som «blendahvit» forekommer hyppig. Man kan hvile i et historisk, moralsk hierarki – den blytunge asymmetrien mellom svart og hvit. Hvithet kommer også ulekkert opp i dagen gjennom betegnelsen «white trash» – hudfarge og klasseforakt i ett og samme grep. Ali selv tilbakeviste en anmeldelse av hennes diktsamling som «hvit lesning».

Hvithetsomdreiningen i offentligheten henter igjen trolig inspirasjon fra USA. Whiteness studies er blitt et tilbud ved mange universiteter, og i motsetning til mange andre «etniske studier» er det ikke identitetsbygging som står på leseplanen. Studieretningen er opptatt av det postkoloniale perspektivet der hvithet representerer undertrykkelse, dominans og skyld. Hvis noe skal mobiliseres, er det selvransakelse og avbikt, ikke identitet. Danske whiteness-forskere melder til Weekendavisen at faget har skapt en nyaktivisme basert på ydmykhet.

Denne svart-hvitt-polariseringen fører neppe noe positivt med seg, og aktørene står i fare for å bekrefte det som skal bekjempes.

Vi som har gått i bue utenom rasebegrepet, må tenke nytt. Vi bør skaffe oss et språk som treffer både systematisk underordning basert på utseende og som unngår historisk nedarvet skyld og skam.

Grete Brochmann

Professor i sosiologi