Estetikeren

«Hvordan finner jeg en sofa som ikke følger det kvelende sofaparadigmet vi er inne i?»

Kjære Estetiker

Jeg og kjæresten min skal flytte inn i en nykjøpt leilighet. I den anledning har vi bestemt oss for at grunnprinsippet for innredning av stuen er å kjøpe en fin sofa, og å innrede resten ut fra den. Vi er villige til å bruke litt penger på dette, i og med at den skal bli en slags grunnsten i hjemmet vårt. Men problemet er at når jeg begynner å lete etter sofaer i nettbutikker, virker det som om det ikke er lov til å lage sofaer som ikke følger en slags «Bolia skandinavisk design»-mal. Ikke noe galt i den typen sofaer, men siden det er den eneste sorten som finnes i norske hjem, føler jeg at den blir fryktelig kjedelig. Hvordan finner jeg en sofa som ikke følger det kvelende sofaparadigme vi er inne i?

Hilsen alvorlig zofagutt

Kjære alvorlige zofagutt

Du har helt rett. I etterkrigstiden var sofaen først kakebordets og konversasjonens stolte rygglene, deretter flott kinosete for det nye tv-apparatet, senere sekstiåtternes demokratiske middagslurer og så snobbete salong igjen, før den gradvis ble til dagens modell: den strøkne avslapningsøya. Streng som en feltseng, men med selvtilliten til en diva. Beundringsverdig korrekt, men muligens disiplinert på feil premisser. For må hjemmets midtpunkt se ut som en filtdrapert dominobrikke istedenfor en flott hoppeborg? Og er grått gledens og hjemmets farge, når alt kommer til alt?

Som et utgangspunkt er vi altså enige i at det ikke er noe galt med minimalistiske sofaer, men at den rådende generiske formen føles forstoppet. Siden du adresserer sofaen som et hovedanliggende, høres det likevel ut som om du ønsker deg et kompakt flerbruksmøbel á la avslapningsøy? Jeg regner også med at stuen deres har en viss plassbegrensning, siden spørsmålet lukter førstegangskjøpere. Og at barn, flekkfrykt og slitestyrke foreløpig ikke er et tema. Da gjenstår det tre grunnleggende spørsmål å overveie før sofaen kan kjøpes: Hvor og hvordan bør den best plasseres for å gi rommet en åpen, men lun fornemmelse? (Her tenker jeg setedybde, men også høyde på sofaben, rygg- og armlener). Og sist, men ikke minst: Er én dominant sofa svaret på et innbydende rom med gode sitte-og-hvile funksjoner, eller finnes det andre måter å tenke innredning på?

Vi drar til internett først. Som du selv peker på, går det i trygt, grått og rettvinklet hos de fleste aktørene. Nøkterne L-er i fornuftig ull med smart sjeselongdel. Det kan man sutre over, og forbanne alle produsentene som kaller sine firbente venner for «Scandinavia» eller «Nordic». Samtidig gjelder det å ikke skue hunden på hårene og ikke kjøpe produktet slik reklamen legger opp til. Mange tilsynelatende gørre sofaer kommer i flere farger enn den grå varianten den for sikkerhets skyld presenteres i. Som for eksempel Skeidars «Sienna». Ikke nødvendigvis en umiddelbar looker, eller en møbelkjede du liker, men nyttig for å stille et retorisk spørsmål: Føles formen like generisk når fargen går fra granitt til turkis eller rødt? Eller om den imaginært dekkes til med et par persiske puter og en japansk, stripete nakkerull?

Samtidig gjelder det å ikke skue hunden på hårene, og ikke kjøpe produktet slik reklamen legger opp til.

I det hele tatt er vi inne i en periode som rykker oss bort fra de siste årenes mistrøstige grustakpalett. Det nyeste nye er nemlig støv. Ikke i betydningen «mer av det samme», men i betydningen «klare farger med en patinert ro»: gammelrosa og flaskegrønt, dust gullgult og dueblått. Historisk sett er det en palett som tilhører både protomodernismen (brytningstiden mellom historismen og modernismen) og modernismen, men som trendvesenet utelot da minimalismen ble gjenintrodusert med hard hånd for om lag ti år siden.

Av måten du omtaler Bolia på, kan jeg forestille meg at du får grøsninger både av de Buenos Aires-forlorne leilighetene sofaene står i, og introtekster som «Dette er til dere … Dere frigjorte tenkere innen hjemmeinnredning. Dere som legger hjerte og sjel i den måten dere lever på», men all trendskeptisisme til side skal vi være glade for at stringensens tid er i ferd med å blåse over. Det gjelder ikke nødvendigvis formspråket, men man kommer en lang vei med flere farger og andre stoffkvaliteter.

Farger er som kjent vanskelig (det er ikke uten grunn at det gjerne blir mye trygt og grått når verden ellers føles strevsom), men de kan gjøre en tilsynelatende alminnelig sofa ualminnelig, og i alle tilfeller ­fremme følelsen av å gjøre et valg som er deres eget. Rådet er derfor dette: kommer dere over en grå kvalitetssofa som er god å sitte i, sjekk hva stoffbøkene har å by på før dere vraker forslaget. Er det mye gøy her, ville jeg spurt butikken eller kjeden om de har bilder av sofaen i disse fargene også, og/ eller spurt om å få ta med fargelapper hjem.

Per dagens søk vil jeg si at de fleste kjedene har noen varianter som er ok, og noen få riktig fine, så som Ikeas Stockholm-serie, enn om det stadig vekk er få alternativer som er radikalt annerledes rent formmessig. Dette handler om det minimalistiske etterslepet, om kubiske innredningsprinsipper i de små leilighetens tid, og om den pågående interessen for å bryte opp sofaene i valgbare moduler. Så vidt jeg kan se er det her mye av innovasjonsjernet gis i disse dager: i å lære oss og sette sammen optimale avslapningsbaser som møter våre behov, kontra det å tegne sofaer med høylytt, visuell egenidentitet. Det er det ikke noe galt i, men det forklarer byggekloss-følelsen mange sofaer gir.

Og her er vi inne på det siste stueinnredningskriteriet: Det aller viktigste er at en sofa er god å sitte i. Men, sittekomfort er helt uvesentlig dersom sittestedet, estetisk og totalt sett, ikke føles som nettopp det – et sted. Du sier at dere har lyst til å tenke på sofaen først, men jeg ville ha tenkt på totaliteten med det samme. Siden du er en trendskeptiker ville jeg derfor ha kikket litt på hjemmene til kjente folk med levd liv og god smak, forfattere, arkitekter og kunstnere, for eksempel, istedenfor å stange hodet i nettet: hvordan så/ ser det ut hos dem? Hva er det som gjør nettopp den der skinnsofaen så appellerende? Kan det være sånn at en uvanlig liten toseter står godt til en usedvanlig stor lenestol? Kunne det være en idé å bygge en brisk rett oppunder stuevinduet når karmen likevel har dybde og utsikten er god? Og hvilke tepper ligger på gulvet, og hvordan faller lyset? Disse tingen er det ofte letter å få øye på i virkelige hjem, kontra boligutstillinger og interiørblader.

Det aller viktigste er at en sofa er god å sitte i.

Å kikke inn sofakrokene til virkelige hjem peker også på et annet viktig poeng – må sofaen kjøpes ny, eller er det nettopp skjæret av en annen tid som er løsningen på ubehaget ditt? Bare tenk på hva du kan kjøpe brukt: en postmoderne luring fra 80-tallet, en freudiansk divan eller et sofa- og lenestolsett fra sent 50-tall, så mistenkelig Scandia-nå at du lurer på hvorfor eieren selger.

Apropos 50-tallet – til slutt skal du få mitt beste interiørtips: arkitekten Finn Juhl og huset hans. Et gjennomdesignet, helhjertet og dyptfølt hjem med en rørende perfekt blanding av sisalmatter, innbygde sofakroker, bokrygger og skinnlenestoler. Ikke for mye, og på absolutt ingen måte for lite.

Vennlig hilsen Estetikeren

Har du et spørsmål til Ragnhild Brochmann? Send det til estetikeren@morgenbladet.no

Mer fra Estetikeren