10:20 - 23. mars 2018

«Er det bare menn, med deres mer kantete kroppsfasong, som kan være cowboykule i rådenim?»

Kjære Estetikeren

Jeg er veldig glad i jeans, helst kjøpt brukt, med autentisk slitasje. Har også begitt meg ut på å «gå inn» ny rådenim, som for de uinnvidde føles som å gå rundt med pappmasjé påklistret bena i en liten uke. Alt for en følelse av genuinitet og å lide for … skjønnheten? Og, å kunne fnyse av stretch-jeggings i kunststoff med god samvittighet. Men genuinitet gir ikke nødvendigvis komfort! Noen ganger misunner jeg mine medkvinner som uopplyst, men med stort behag (selv etter en pastamiddag), spankulerer rundt i spandex-«jeansene» sine og forsøpler havet med mikroplast. Hvordan kan estetikk, etikk og komfort gå opp i en høyere enhet? Er det bare menn med deres mer kantete kroppsfasong som kan være cowboykule i rådenim? Hva slags jeans foretrekker du, Estetikeren?

Hilsen Jeansdissonans

Estetikeren: Du har kommet til en som levde sitt forrige liv som en cowboy i fullt firsprang over prærien! Jeg ville ha sittet overskrevs på en spretten, liten araberhingst, med chaps, hatt, boots og lasso, og ellers hatt på meg akkurat det jeg har på meg nå, en såkalt Texan Tuxedo – denimskjorte og jeans. Spør du meg, er denim best når det er mye av den, og som du selv foreslår, er den aller flottest når den er fast i fisken. Men før vi reiser tilbake til min præriedrøm, skal vi snakke om årets hype, rådenim.

Du vet åpenbart en hel del om jeans, men for de uinnvidde er altså rådenim en bukse kjøpt før den er blitt vasket første gang. Det vil på den ene siden si at alle bukser som ikke er rå, eller tørre (dry), som det også heter, er vasket før den treffer markedet. Fordelen med det, er at passformen du prøver i butikken er tilnærmet lik passformen du får. Og at vasken – solbleket, sandgnura, lyseblå istedenfor mørkeblå – er uttrykket du kommer til å leve med de første årene av det forestående samlivet. Med en rådenim, derimot, er prinsippet at du ikke bare skal gå den inn, men at buksa, når du endelig vasker den etter et halvt år, vil bli et slags kroppens kart over hvor du har vært, og hva du har gjort, de siste seks månedene. Et vitnesbyrd over deg og samlivet med buksa di, kontra en ferdiglevd utgave skapt av produsenten. Derav «rå» i betydningen «uvasket og ubehandlet», men også som i din egen.

Så er spørsmålet: hvor interessant er det? Er ikke buksa rimelig deg om du finner en bukse som virkelig svinger og tar det videre derfra? Jeg mener det. Som med hjemmelaget kimchi eller en selvstrikket ullgenser er det klart at deltagerperspektivet legger til en ekstra verdi. Men spør du meg, er det hvorvidt man virkelig liker og bruker produktet, som definerer verdien. Eller sagt på en annen måte: har du lyst på en ny hobby, er rådenim topp, er det drømmen om noe ekte som lokker, vil jeg si at den finnes der de bra jeansene bor.

I det hele tatt tror jeg det er klokt å gi litt slipp på begrepet «autentisitet». I likhet med «hipster» er han den kjekke cowboyen som en gang hadde svaret på alt, men som nå sitter matt innerst i saloonen. Han har ikke mer å si oss akkurat nå, og det må vi akseptere. En annen gang kan vi snakke mer om hvordan autentisitet og «det ekte» på mange måter er en modernitetens mare, men her holder det å si at det er fint å velge sine jeans med forbrukeretikken på plass, og at det dernest handler om å forholde seg til en annen nyttig klisjé, nemlig magefølelsen.

I det hele tatt tror jeg det er klokt å gi litt slipp på begrepet «autentisitet».

Og her mener jeg ikke bare følelseslivet, men de indre organene plassert i mageregionen. Du snakker med misunnelse om venninner som kan trave rundt med struttende pastamager på grunn av elastikken vevd inn på alle bauger og kanter. Mens din kropp, iført rådenim, antagelig foretrekker en enkel fiskemiddag. Når vi snakker om bra jeans, med og uten stretch, snakker vi altså ikke bare om hvordan stil og skjønnhetsidealer endrer seg med tiden, men hvordan kroppen endrer toleranse for hva som er behagelig etter kosthold og materialtilgang.

70-tallsungdommen, for eksempel, folket som så jeansene komme susende inn i populærkulturen, hadde for eksempel noen åpenbare fordeler når de gikk inn nye, gjenstridige bukser: de kjente ikke til stretchvarianten – de kom fra en silhuett- og materialkultur som handlet om høye liv og stivere stoffer. De var mer fysisk aktive, og derfor gjennomgående slankere, og de hadde mindre tilgang på boller og annen rask karbomat som setter fyr på magetussen.

Men betyr det at du ikke kan ha rådenim eller jeans uten stretch? Selvsagt ikke! Det betyr bare at det er enda viktigere å finne en god passform når stoffet er stivere. Og, at det fint å være klar over at stretchløse jeans kommer i flere stofftykkelser, eller ounces, som det heter på engelsk. Man ikke å kjempe med pappmassjében for å ri fornøyd inn i solnedgangen. Her tenker jeg derfor at det er kjekt å gjøre seg kjent med passformene til et par jeansmerker hvor du liker både looken, materialfølelse og etikken. La oss si norske Livid, og Levis, for eksempel, og deretter finne et par modeller som sitter bra på deg, og som er en del av et basisutvalg som kan kjøpes igjen senere. Jeans er et kontinuitetsplagg, og en favorittmodell er noe du skal kunne ha over mange år, og da er det fint å vite at de ligger og venter på deg den dagen de spjærer. For det gjør de, dessverre. I alle fall mine.

Da var det meg til slutt. De som kjenner meg godt, vil forbinde meg med to, kanskje tre ulike olabukser. Den første er Levis 501, og jeg eier vel fire par, kjøpt brukt, i litt ulike vasker og størrelser. Grunnen til at det ble oss, handler om 80-tallsforelskelsen som lå i luften da jeg var tyve, om den evige dragningen mot det klassiske, om holdet i buksa, og at den sitter trangt der den skal, og passe løst over anklene. Ingen bukser er for alle kropper, men med smale hofter, mye rumpe i retning bakover og muskuløse lår, er 501 en god match for meg.

Ingen bukser er for alle kropper, men med smale hofter, mye rumpe i retning bakover og muskuløse lår, er 501 en god match for meg.

I de senere år har jeg imidlertid blitt en av mange med irritabel tarm – et hissig beist med svært lav toleranse for indre og ytre trykk mot buken. Med pause fra de høylivede 501-ene hadde det seg sånn at jeg fant igjen mine aller første merkebukser i en pose hjemme hos mamma og pappa. Jeg var fjorten, jeg var på en outlet utenfor København, og jeg fant en Wrangler-bukse med bootcut, relativt kort benlengde og et helt formidabelt lommesett. For hva er det som skiller en god buske fra en dårlig, og en uten stretch fra en med? Jo, ikke bare plaggets evne til å holde fasongen, men at buksa griper deg godt om lårene, som to levende hender: med kraft, med kjærlighet og med luft mellom fingrene, selv om grepet er tight. Disse dypblå Wrangler-buksene, med bukselinninga på toppen av hoftekammen, men som likevel ikke presser over navlen, var fine bukser da, men har seilt opp som selve svaret nå. De griper og løfter. De føyer meg og holder på sitt, som en god olabukse skal.

Nå har de dessverre fått en rift, og vaskeseddelen er blitt for svak til å kunne fortelle meg hva modellen heter. Dette bekymrer meg. Er du Wrangler-spesialist, skriv gjerne! Ellers har jeg skaffet meg et par 501-rip offs med stretch for de dagene dragen er aktiv, men forfengeligheten krever høyt liv likevel.

Snart, når luften blir varmere, legger jeg også lillebror Jos gamle, hullete Rusty sæggejeans inn i repertoaret og trekker på meg et par riktig høye kritthvite truser. Det gjelder å ikke kjøre for rent, for forventet, og å tøyse med drømmen om det perfekte.

Beste hilsen Estetikeren

Har du spørsmål til Ragnhild Brochmann, send til estetikeren@morgenbladet.no

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse