Annonse
22:07 - 02. februar 2012

Kan Holmås redde SV?

Norsk venstreside hadde trengt en sterk liberal stemme: Heikki Holmås.

«Liberal» kandidat: Mens Audun Lysbakken (bak) assosieres med SVs venstrefløy, er det mulig å se Heikki Holmås som fanebærer for en mer liberal og uavhengig grunnholdning. Foto: MORTEN HOLM
Annonse

Denne uken ble det klart at hele åtte av ti medlemmer i SVs valgkomite innstiller Audun Lysbakken som ny partileder. Bare to ønsker Heikki Holmås. Men ifølge meningsmålinger gjennomført av Dagbladet blant partiets tillitsvalgte på landsplan, øker sistnevntes oppslutning blant partiets tillitsvalgte raskt. Han er nå oppe i 30 prosent, mens Lysbakken har gått ned fra 64 til 55 prosent. Det vil bli en spennende kampvotering på landsmøtet 10. mars.
Gapet mellom valgkomiteens innstilling og fotfolkets røst styrker en allerede utbredt oppfatning av at Holmås er en type «grasrotkandidat». Lysbakken fremstår som både dyktig og trygg, men er det likevel mer risikabelt å satse på ham enn den «friskere» Holmås?

Betenk følgende: Mens Klassekampen skriver at Lysbakken vil tone ned miljøvernprofilen og søke tettere samarbeid med fagbevegelsen, har Holmås – i alle medier – lansert et radikalt grep på boligmarkedet. Hvilke grupper kommuniserer de da til?
Sett fra samfunnets underprivilegertes side, fremstår medlemmene av fagbevegelsen som en adel. Ikke bare har de jobb og regulerte arbeidsforhold, overveldende mange av dem eier også hus og bil, hvilket betyr at de vil tviholde på det boligprisdrivende rentefradraget og motsette seg dyrere bensin. Men for den fløyen i SV som Lysbakken synes å representere, er omfavnelse fra fagbevegelsen et mål i seg selv. En nedtoning av miljøprofilen kan komme godt med, når vi vet at det ikke er lenge siden LO-topper angrep SV for å utgjøre en trussel mot oljeindustrien, fordi partiet var mot boring i nordområdene.
Holmås’ forslag om å skattlegge salg av bolig, derimot, er et håndslag til de gruppene i det norske samfunnet som virkelig står i fare for å falle utenfor – ikke minst de unge. Norge har et av verdens mest uregulerte boligmarkeder, hvor boliger er blitt statssubsidierte spekulasjonsobjekter samtidig som det bygges så lite at prisene har gått i taket både på leie og kjøp.
For mange mennesker går en så stor andel av lønnen til å bo, at de i praksis er blitt avskåret fra den velstandsveksten nordmenn flest tar del i. At Holmås vil løse denne utfordringen ved å ta et grep som det store flertallet tror de risikerer å tape penger på, indikerer at hans sosiale samvittighet er sterkere enn trangen til å gjøre seg spiselig for fagbevegelsen.

Det er også mulig å argumentere for at SV risikerer å forbli under sperregrensen med Lysbakken i førersetet, ettersom han assosieres med venstrefløyen i partiet. Denne gruppen har vært mest kritisk til de kompromissene regjeringssamarbeidet har medført, fordi de mener det er viktigere å holde den røde fanen ren enn å bli skitten på fingrene. Men lite tyder på at et SV uten den høyrefløyen som Kristin Halvorsen, Bård Vegar Solhjell og Erik Solheim representerer, ville fått stort mer enn 2,5 prosent av stemmene i et stortingsvalg. Dette har SVs partistrateger fått bekreftet gjennom opinionsmålinger – de har endog merket det direkte på kroppen ved at SVs gradvise krymping ikke slår ut i at partiet Rødt blir større. Lekkasjen til venstre er altså praktisk talt null.
Holmås lar seg ikke uten videre plassere på en høyre-venstre-akse, men han assosieres i hvert fall ikke med venstrefløyen.
Man skal riktignok vokte seg for å undervurdere Lysbakkens politiske talent. Det kan godt hende at mediene har skapt et fortegnet bilde av hans politiske tilhørighet (husk at han faktisk støttet invasjonen i Libya), og det er fullt mulig at han på sikt kan bli en vel så god venstrepopulist som Holmås.
Men for de 97 prosentene av oss som i dag ikke stemmer SV, vil partiet neppe oppleves som særlig berikende for norsk samfunnsliv dersom det velger å kjempe med Arbeiderpartiet om å være tettest mulig knyttet til fagbevegelsen.
Kanskje har det potensielle rommet for et mer uavhengig og liberalt venstreparti ikke vært større i Norge på lenge. Partiet Venstre har ettertrykkelig plassert seg på borgerlig side, og innad i Arbeiderpartiet, i klima- og eurokrisens tid, bruker man tid på tautrekkinger om hvorvidt overformynderiet skal ta enda et byks fremover, ved å overkjøre kommunene og å innføre nasjonale skjenketider.
At Heikki Holmås var en av bare to stortingsrepresentanter som trosset sitt eget parti da den norske røykeloven ble vedtatt (han stemte mot den), kan leses som en god indikator på hans prinsipielt liberale og uavhengige grunnholdning. Her gjorde han seg til talsmann for en minoritet, som riktignok ikke mener at det skal være fritt frem for alle å røyke overalt, men som så lovens utforming og beveggrunn som overdreven maktbruk fra flertallet.
Også her trosset han fagbevegelsen, og hvem vet om ikke SV – paradoksalt nok – kan gjenreises ved at de omsider erkjenner at de ikke er partiet for «folk flest.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Kommentarer