00:05 - 26. juni 2020

Der vår klimafiksjon bærer preg av melankoli, har de afrikanske tekstene en sint og seig energi, skriver Marta Tveit.

Der vår klimafiksjon bærer preg av melankoli, har de afrikanske tekstene en sint og seig energi, skriver Marta Tveit.

Klima-angsten skaper et behov. Et behov for å bearbeide det som skjer nå, og det vi frykter vil skje i fremtiden. Science-fiction er derfor en spennende sjanger, fordi den lar oss utforske  nifse og mulige fremtider i trygge laboratorium-aktige omgivelser. Derfor er det ikke overraskende at det har vokst frem en ny undersjanger innenfor science fiction. Vi snakker om  «cli-fi» – climate fiction.

Tekster som kan kalles cli-fi har vært skrevet siden 1800-tallet minst, men populariteten har økt kraftig i vår tid. En viktig grunn kan være at klimafiksjon kan analysere tekniske konsepter gjennom tilgjengelig språk og fengslende historier, noe som gjør det lettere for publikum å delta i samtidens «tekniske» klimadiskurs. I dag er sjangeren gjort mainstream av store internasjonale navn som Margaret Atwood, Ian McEwan og Barbara Kingsolver. I Norge er det også flere som har vært innom sub-sjangeren. Maja Lunde skriver for eksempel om Kina i år 2098 (Bienes historie), en verden der bier har forsvunnet og en av hovedkarakterene, Tao, jobber med å pollinere planter for hånd. 

Det er ingen hemmelighet at de som kommer til å lide mest under klima-endringene er de som allerede har minst, både nå og i framtiden. Skrives det cli-fi på det afrikanske kontinentet? I så fall, ser den forestilte fremtiden annerledes ut for disse skaperne, enn for europeiske og amerikanske?

Annonse