09:42 - 14. mai 2020

Kongo-saken forteller noe om oss. Spøkelsesjakten er bare såvidt begynt, skriver Marta Tveit.

Kongo-saken forteller noe om oss. Spøkelsesjakten er bare såvidt begynt, skriver Marta Tveit.

17. mai 2017:  Utenriksminister Børge Brende og statsminister Erna Solberg holder pressekonferanse om at Joshua French er løslatt. Foto: Trond Solberg / VG / NTB scanpix

På en pressekonferanse, kvelden den 17. mai 2017, bekreftet Erna Solberg ryktene som allerede var i omløp: Joshua French var tilbake i fedrelandet. Han hadde landet i Norge samme dag, etter åtte års lidelse i kongolesiske fengsler. Børge Brende tok over og fremhevet innsatsen fra hans og Utenriksdepartementets side. Begge strålte, inntrykket var at dette var en dag hvor rettferdigheten endelig hadde seiret. 

Selv var jeg 19 år og skulle til å begynne på studiene da Moland og French ble arrestert for drapet på sin kongolesiske sjåfør Abedi Kasongo i 2009. Etter åtte år med rettssaker og mer enn 37 000 medieoppslag siden 2009, er det fortsatt ingen enighet om kjensgjerningene.

Høsten 2019 satt jeg og redigerte en bok om saken. Boken har fått tittelen Maskespillet i Kongo, en antologi med undertittelen: Hvordan løslatelse av to leiesoldater ble et nasjonalt anliggende. Antropologer, journalister, bistandsarbeidere, manusforfattere, miljøfolk og kunsthistorikere tar et kritisk blikk på hvorfor Kongo-saken ble som den ble. Boken kom ut i mars 2020, og det er først nå jeg begynner å forstå hvor mye arbeidet med denne utgivelsen tok på. For det første er det tungt materiale. Som å vasse i en sump – skit alle veier og jo mer man finner ut, jo mer grumsete blir det. Historien er der, men det er ingen helter eller vinnere. Ingen ser bra ut i French og Moland-sagaen. For det andre var det mye oppoverbakke når det gjaldt å få temaet på bordet igjen i Norge. Saken hadde fått en ny vår etter spillefilmen Mordene i Kongo, NRK-podkasten To hvite menn, og den omstridte foredragsturneen til Joshua French etter at han kom hjem. Temaet er fortsatt brennbart og lite hyggelig å ta opp. Det sitter ikke godt hos noen. Om jeg fortalte om prosjektet i sosiale sammenhenger, tok folk raskt ordet, nesten aggressivt, og stemningen dalte alltid etterpå.

Vår tilnærming har vært å prøve å løfte blikket. Vi forsøker å utvide premissene for debatten til noe mer enn bare to menns beskjeftigelser og motiver. Hvorfor ble løslatelsen av French kunngjort av statsministeren på selveste 17. mai? Hvor mye ressurser og tid ble brukt av den norske staten på saken, i den store sammenhengen? «Dette er ikke en bok om French og Moland», skriver jeg i forordet, «Dette er en bok om Norge og nordmenn.» Mye av medieoppslagene og debatten har naturlig nok handlet om hendelsesforløpet, og French og Moland som personer. Men det vi ser i saken, handler om noe mer enn dette. Vår atferd og holdninger til ‘verden der ute’ (nå tenker jeg ikke på French og Molands adferd men alt annet rundt saken, som utenrikstjenesten, politikere, diplomater), hvordan vi velger å håndtere en vanskelig sak som dette, er med på å forme norsk selvforståelse. Hvordan tenker vi på landet Kongo, sånn egentlig? I så fall, hva sier dette om oss, og hvor kommer disse holdningene fra? Hvem vil vi egentlig være – hjemme og ute i verden?

Sett på denne måten representerte saken også en indre kamp i den norske folkesjela. Saken treffer en nerve, nettopp fordi den tvinger oss til å se oss selv i speilet, og mange av oss liker ikke det vi ser. Det er noe som skurrer i kontrasten mellom hvordan vi liker å fremstille og å tenke på oss selv, og det som saken får frem. Den fikk frem vederstyggeligheter om visse holdninger til Afrika og til mennesker med mørkere hudfarge som i deler av samfunnet fortsatt lever i beste velgående. Men også på et mer allment plan maner saken frem spøkelser, som Norges ikke alltid rosenrøde historiske kontakt med det afrikanske kontinent og påvirkningskraften til eurosentriske og gammeldagse (men seiglivede) fortellinger om Afrika. 

«Avslutt spøkelsesjakten» oppfordret forfatteren Morten Strøksnes i sitt svar til to av bokens bidragsytere her i avisen. Som om det å jage spøkelser er å slå i luften etter noe som ikke finnes. Men spøkelsene er reelle, i form av et tankegods basert på det konstruerte rasebegrepet, nedarvet og plantet i meg og oss her og nå. Det er det medfølgende tankegodset som er blitt kalt «Rasekontrakten» (Charles M. Mills), tankegodset som gjorde koloniseringen, slaveriet og generelt 500 år med europeisk global dominans mulig. Selv om vi ligger langt nord, er Norge som del av Europa også blitt sterkt påvirket av dette tankegodset.

Kongosaken inngår i et mer overgripende oppgjør med spøkelser, som etter min mening har pågått siden sent på 1960-tallet, i en hel rekke små og store øyeblikk som på overflaten virker å handle om rasisme, men som egentlig stikker dypere: Hvordan skal vi som nordmenn reagere på økt globalisering og økt kontakt med det ukjente? Nå har vi kanskje kommet til det punktet hvor man begynner å se på det indre, det som gjelder de mange ikke bare de få: avkolonisering, hvithetsstudier, hverdagsrasisme, internaliserte fordommer. For å ta et nylig eksempel: Boken vår skulle dekkes i et radioprogram på NRK. Jeg ble kontaktet og svarte at det var spesielt viktig å balansere panelet med noen av de mange kvalifiserte panelistene med røtter i Kongo. Panelet endte med tre godt voksne hvite menn og det ble helt greit. Men det hadde blitt så mye bedre med en kvalifisert stemme fra Kongo og Norge, som det finnes mange av. Hvorfor det, spør sånne som meg da.

Nå som vi feirer en litt rar 17. mai, tre år etter French kom hjem, er jeg stolt av at Norge er et land hvor det går an å ta slike debatter og at holdninger kan endres over tid uten at fundamentet trues, og at så mange er åpne og villige til å granske seg selv. Boken er ute og lever sitt eget liv. Debatten druknet litt i koronakrise, den planlagte lanseringen med panel og musikk ble avlyst. Men vi er ikke ferdige med Kongosaken. Det er uenigheten og ubehaget rundt hele denne historien som gjør at jeg må fortsette å snakke om Moland og French. Spøkelsesjakten er bare såvidt begynt.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Bombasterier, postmodernistisk forhold til sannhet og verbale trylletriks.»
«Hele Norge har fått syn for sagn om hvordan kapital kan kjøpe innflytelse.»