12:00 - 14. mai 2020

André Bjerke: Æresretten og rettssikkerheten

Det ble begått en rekke klare brudd på sentrale rettssikkerhetsnormer i behandlingen av André Bjerke. 

Dømt i Forfatterforeningens æresrett: André Bjerke (her i 1957). Foto Sverre A. Børretzen / Aktuell / NTB scanpix .

Æresrettdebatten

I 1945 utnevnte Den norske Forfatterforening (DnF) en «æresrett» for å ta et oppgjør med medlemmer som hadde hatt uakseptable bånd til okkupasjonsmakten. Forfattere som hadde vært medlem av Nasjonal Samling ble ekskludert, mens 17 andre ble idømt straffer som bot og publiseringsforbud i en gitt tidsperiode.

Under 125-årsjubileet i 2018 kom DnF med en unnskyldning til disse 17 forfatterne. Det vakte sterk debatt.

Senere satte Forfatterforeningen ned et nytt utvalg som skulle undersøke beklagelsen. Utvalget leverte sin rapport i mars.

Tidligere i år utga Fløgstad, Rem og Søbye boken På æren løs. Krigen, litteraturen og Æresretten.

I dette innlegget skal vi vurdere om æresrettens dom over André Bjerke av 17. august 1945 tilfredsstiller de rettssikkerhetsnormer som det var rimelig å stille i 1945. Vi skal i den forbindelse også knytte noen bemerkninger til boken av Kjartan Fløgstad, Tore Rem og Espen Søbye, På æren løs, som ble utgitt i mars i år.

I denne boken er André Bjerke hovedpersonen. Han er direkte og indirekte behandlet i kapittel 3, 4 og 5 samt deler av kapittel 8 og 9.

Totalt sett refererer forholdet til Bjerke (og faren Ejlert) seg til cirka en tredjedel av boken.

Dette er en påfallende og uforholdsmessig stor plass, når boken angivelig skal representere en kritikk av Forfatterforeningens generelle vurdering og spørsmålet om æresretten generelt brøt viktige rettssikkerhetsnormer. I behandlingen av Bjerke får vi i liten grad en redegjørelse for om – og i hvilken grad – rettssikkerhetsnormene ble ivaretatt i prosessen mot André Bjerke.

Derimot får vi en rekke lengre utredninger av andre spørsmål – som hverken direkte eller indirekte har tilknytning til æresrettens dom eller til spørsmålet om rettssikkerhet. Behandlingen av Bjerke skjemmes for øvrig av ensidige vurderinger og polemiske utfall.

I mai 1945 var den generelle oppfatning at André Bjerkes oppførsel under krigen ikke på noen måte hadde skadet Forfatterforeningens anseelse (som var et viktig kriterium for fellelse i æresretten). Det motsatte var tilfelle: Bjerke ble fremhevet som eksempel på en forfatter som utviste en nasjonal holdning. Bakgrunnen for denne vurderingen var blant annet:

 André Bjerke deltok i kampene i april 1940, og ble tatt til fange av tyskerne.

Han skrev og leste opp dikt med klar front mot nazismen, blant annet diktet «Mørk St. Hans».

 Han skrev andre innlegg under krigen som hadde en antinazistisk profil, blant annet nekrolog over den danske dikteren Kaj Munk.

 I 1946 utga han diktsamlingen Regnbuen, som også inneholdt en rekke antinazistiske dikt, men som ble skrevet under krigen.

 Han skjulte seg i månedsvis fordi han var redd for politiforfølgelse.

Disse forholdene blir nedtonet og bagatellisert i På æren løs. 

Bjerkes deltagelse i kamphandlingene i april 1940 avskrives under henvisning til at det finnes flere eksempler på folk som engasjerte seg i motstanden våren 1940, men som senere ble NS-medlemmer. Men hvordan dette har overføringsverdi for André Bjerkes forhold er vanskelig å forstå: Bjerkes etterfølgende forhold må selvsagt vurderes individuelt og ikke ut fra hva andre har gjort eller ikke gjort.

Forfatterne nedtoner også hans krigsdikt, særlig «Mørk St. Hans». Det er det ingen grunn til. Av innstillingen til Forfatterforeningens æresrettsutvalg av 9. mars fremgår det på side 46 at diktet tydeligvis var så sterkt at nazimyndighetene nektet opplesning av diktet, jevnfør note 97 – som forfatterne av På æren løs ikke nevner – hvor det heter:

«Æresrettsutvalget henviser til attest fra Oslo politikammer av 31.10.1945 for at diktet Mørk Sankthans ble nektet lest opp av nazimyndighetene, men likevel offentlig fremført av forfatteren i en serie opplesningsaftener på restauranten Kongen i august 1942.»

Kritikken av André Bjerkes opptreden under krigen koker ned til ett forhold: Høsten 1944 utga Gunnar Stenersens Forlag en norsk oversettelse av det finske nasjonaleposet Fänrik Ståls sägner, som er skrevet av Johan Ludvig Runeberg.

Oversettelsen var i det vesentlige gjort av André Bjerke, men også Ejlert Bjerke var engasjert i arbeidet. Det foreligger et dagboknotat fra André Bjerke 3. februar 1944, hvor han skriver at han gjennomarbeidet og forbedret farens oversettelse av deler av 4. avdeling i boken.

Honoraret på kr 10 200 kroner ble utbetalt til Ejlert. Begrunnelsen for dette er uklar. André Bjerke hadde god økonomi under krigen som følge av høye forfatterroyalties for to kriminal­romaner. Årsaken til at Ejlert mottok honoraret kan ha vært et ønske om å støtte faren økonomisk.

Gunnar Stenersens Forlag var et naziforlag med en rekke utgivelser som støttet Nasjonal Samling og den tyske okkupasjonsmakten.

Hva så med innholdet av Fänrik Ståls sägner? Runebergs bok er en hyllest til det finske folk og deres motstandskamp mot russerne tidlig på 1800-tallet. Boken er således et forsvar for et lite folk som forsvarer seg mot overmakten. Dette passer i utgangspunktet godt med Norges kamp mot Tyskland.

Forholdene var imidlertid spesielle da Stenersen i 1943 bestemte seg for å utgi en norsk oversettelse: På dette tidspunkt var Finland alliert med Tyskland i kampen mot Sovjetunionen. Boken kunne således leses som en støtte til denne kampen. Men forholdene endret seg raskt: Da boken utkom høsten 1944, var det sluttet fred mellom Sovjetunionen og Finland, og finnene var nå allierte i kampen mot Tyskland.

Plutselig kunne boken lett leses med motsatt fortegn – som en hyllest til finnene, som altså nå hadde sluttet seg til kampen mot Nazi-Tyskland. Denne tolkningen var så nærliggende at man på NS-hold nedtonet utgivelsen.

Oversettelsen var anonym. Først etter freden ble det avdekket at det var far og sønn Bjerke som sto bak. Et viktig punkt i dommen mot Bjerke var spørsmålet om oversettelsen var egnet til å skade Forfatterforeningens anseelse. Det kunne vanskelig være tilfelle under krigen, all den stund det var tale om en anonym utgivelse som ikke kunne knyttes til Forfatter­foreningens medlemmer eller fremsto som et brudd på kulturfronten.

Men – ikke desto mindre – står vi overfor et kritikkverdig forhold: Uansett innhold og eventuelle skadevirkninger skulle far og sønn Bjerke ikke akseptert forespørselen om oversettelse fra Gunnar Stenersens Forlag.

Spørsmålet blir hvilken vekt dette skal ha i totalvurderingen av André Bjerkes forhold og om vilkårene for å dømme ham i æresretten var til stede som følge av oversettelsen. Denne samlede vurdering ble ikke foretatt av æresretten. Det gjorde derimot ankeinstansen, Norges Kunstnerråd, som frifant Bjerke.

Et sentralt spørsmål er hvorvidt opprettelsen av æresretten var hjemlet i Forfatterforeningens vedtekter eller på annen måte.

Dette spørsmålet drøftes i detalj av æresrettsutvalget i deres vurdering av 9. mars. Konklusjonen er oppsiktsvekkende hard. På side 10 heter det:

Sett i lys av hvilke konsekvenser æresrettsoppgjøret fikk, er fraværet av et rettslig grunnlag oppsiktsvekkende (min utheving).

Utvalget går detaljert gjennom det rettslige grunnlaget for denne brutale konklusjonen og foretar en meget god juridisk gjennomgang av spørsmålet. En tilsvarende juridisk drøftelse på dette nivå finner vi ikke i På æren løs. Det får vi være overbærende i forhold til – forfatterne har rimeligvis ikke den nødvendige juridiske ekspertise for en tilsvarende grundig faglig gjennomgang.

På æren løs er på dette punkt ordrik og springende og i liten grad knyttet opp til drøftelsen av de alternative rettslige grunnlagene. Forfatterne legger hovedvekten på den såkalte tjenestemanns­anordningen, som behandles i kapittel 6 fra side 201. Avslutningsvis (på side 227) stiller forfatterne det betimelige spørsmålet om hvorfor de har brukt så mange sider på en anordning som de konkluderer med bare har «indirekte betydning» for deres oppgjør med Forfatterforeningens styrevedtak av 15. mars 2018 hvor foreningen kritiserte og ba om unnskyldning for æresrettens generelle svikt med hensyn til å respektere sentrale rettssikkerhetshensyn.

Forfatterne besvarer spørsmålet med at det er gjort for å «vise at skjønn var et helt sentralt element i utrensningen i den offentlige tjenesten etter krigen». Dette er imidlertid å slå inn åpne dører. Selvfølgelig er dette tilfelle. Men spørsmålet om æresrettens dommer hvilte på et rettslig grunnlag, besvares likevel benektende.

Forfatternes behandling av det rettslige grunnlaget for æresrettens virksomhet er juridisk sett utilfredsstillende og apologetisk. Konklusjonen er at hele den grunnleggende forutsetningen om legalitet for æresrettens dom således ikke foreligger. Og når denne grunnmuren svikter, kollapser bygget, det vil si enkeltdommene. Det er selvsagt et grunnleggende rettssikkerhetskrav at dommer er avsagt av domstoler som har kompetanse og er gyldig etablert.

Et annet spørsmål er om det var hjemmel for æresretten til å ekskludere medlemmer.

Dette behandles også grundig av æresrettsutvalget – i motsetning til i På æren løs. Paragraf 6 i Forfatterforeningens dagjeldende vedtekter bestemte at først etter forslag fra minst ti medlemmer kunne årsmøtet på høstmøtet med tre fjerdedels flertall vedta å utelukke medlem som «illojalt motarbeider foreningens formål». Og foreningens formål var å «verne og fremme norsk litteratur og ivareta de norske forfatteres tarv». Listen for eksklusjon lå således meget høyt.

Utvalget påviser på side 95 i sin innstilling at det ikke var noen lov- eller vedtektsbestemmelse som ga æresretten kompetanse til å ta i bruk inngripende sanksjoner som eksklusjon. Og bestemmelsene i vedtektenes paragraf 6 kunne uansett ikke tjene som hjemmel for et vedtak om eksklusjon av æresretten. Dette spørsmålet skulle avgjøres av helt andre organer. Dette viktige forholdet overser forfatterne av På æren løs. Dette er særlig relevant i forbindelse med vurderingen av André Bjerkes forhold og begrunnelsen fra æresretten.

Æresrettens mandat var å foreta en innstilling angående de medlemmer som på grunn av nasjonal svikt under krigen hadde gjort seg «uverdige» til å være foreningens medlemmer, samt å foreta de nødvendige skritt «overfor dem som ved mindre god holdning har kunnet svekke foreningens anseelse». (Mine uthevinger). Dette var det avgjørende vilkår for domfellelse. I På æren løs er imidlertid ikke denne hjemmelen tolket eller drøftet. Det gjelder både generelt og spesielt med hensyn til André Bjerke.

Både de foreningsrettslige regler om kontradiksjon og kravene til forsvarlig saksbehandling er inngående drøftet av æresrettsutvalget. Også dette i motsetning til i På æren løs. Forfatterforeningens æresrett var basert på den såkalte tjenestemannsordningen. Vedtak som var hjemlet i anordningen, hvilte på vanlige regler om kontradiksjon og forsvarlig saksbehandling. Det er derfor overraskende at dette viktige forholdet nedtones og bagatelliseres i så stor grad som forfatterne gjør.

Et helt sentralt spørsmål ved vurderingen av de 17 dømte forfatterne er spørsmålet om de hadde opptrådt i strid med Forfatterforeningens boikottvedtak, eller på annen måte brutt det man kort betegner som kulturfronten.

Når man ser på æresrettens dommer, ser man imidlertid at her er det en grunnleggende uklarhet.

Forfatterforeningen hadde et ambivalent forhold til forfatterboikott, og det var delte meninger blant foreningens medlemmer. Æresretten burde derfor ha presisert hvilket faktum retten la til grunn når det gjelder innholdet av boikottvedtaket og fra hvilket tidspunkt dette var en realitet. Dette gjelder både generelt, og spesielt i forhold til Stenersens Forlag. Når man kritiserer noen for brudd på boikott eller for å ha opptrådt i strid med kulturfronten, må man redegjøre for når disse var gjeldende eller var etablert. En slik nødvendig avklaring fortok imidlertid ikke æresretten.

Når det gjelder André Bjerke, avsa æresretten dom i møte 17. august 1945. Æresretten uttalte: «Æresretten finner at saken mot Ejlert og André Bjerke faller inn under eksklusjonsparagrafen i Forfatterforeningens lover, men etter omstendighetene at forhold kan ordnes ved at A. og E. B. innbetaler det oppebårne honorar på kr 10.000 til landsinnsamlingen og at de ikke utgir bøker i løpet av ett år og under enhver omstendighet ikke før beløpet er betalt.»

Æresretten konkluderte altså med at saken mot André Bjerke falt inn under eksklusjonsparagrafen i Forfatterforeningens vedtekter, men at saken kunne «ordnes» ved at det ble tilbakebetalt et honorar på kroner 10 000, og det skulle være et publiserings­forbud i ett år. Her er det en rekke feil og misforståelser.

Som påpekt ovenfor, misforsto æresretten sitt mandat og sin kompetanse med hensyn til eksklusjonsadgangen. Æresretten er i tillegg helt frirettslig i forhold til sin vurdering. Retten har ikke kompetanse til å «ordne» saken med tilbakebetalingskrav eller utgivelsesforbud eller – for den saks skyld – på noen annen måte.

I På æren løs utlegger man dette slik at æresrettens sanksjoner var en forutsetning for opprettholdelse av medlemskap i Forfatterforeningen. Dette er en uriktig tolkning og uansett: Æresretten hadde ingen kompetanse til å sette slike forutsetninger for et fortsatt medlemskap.

I tillegg foreligger det en klar feil i dommen ved at æresretten ikke vurderte det sentrale vilkår for domfellelse: Forelå det en mindre god holdning fra Bjerkes side som kunne svekke foreningens anseelse? Problemstillingen nevnes ikke engang av æresretten, som av den grunn heller ikke drøfter dette sentrale punktet. Og i På æren løs er forholdet beklageligvis det samme: Ingen behandling. Æresrettsutvalget understreker med rette at et publiseringsforbud var i strid med Grunnlovens paragraf 100 om ytringsfrihet – som utvalget drøfter inngående. Også dette forhold nedtones og bagatelliseres i På æren løs.

Og selvsagt var det ingen hjemmel for å kreve tilbakebetaling av honorar – og slettes ikke som vilkår for fortsatt medlemskap, jevnfør ovenfor. Også publiseringsforbud i ett år er en reaksjon som var uten hjemmel, og i tillegg i strid med Grunnlovens paragraf 100. I tillegg kommer de generelle forhold med hensyn til manglende legalitet for æresrettens dommer i sin alminnelighet, og æresrettens brudd på habilitetsregler, som også æresrettsutvalget med rette kritiserer. Konklusjonen er således at æresretten på punkt etter punkt begikk alvorlige feil i forhold til André Bjerke.

André Bjerke anket æresrettens dom 26. januar. Avgjørelsen fra Kunstnerrådet ble avsagt 21. oktober 1946. Her heter det: 

Kunstnerrådet finner under henvisning til premissene for Ejlert Bjerke ikke å kunne frita André Bjerke for enhver bebreidelse i anledning av hans forbindelse med det nazistiske Stenersens Forlag, men finner i betraktning av de unnskyldende momentene som foreligger at André Bjerke har utvist en i øvrig utmerket holdning under okkupasjonen, at det vil bli i sitt forblivende med den forhåndsregel som allerede er utløpet. (Mine uthevinger).

Beslutningen om betaling av honorar til et humanitært formål ble altså opphevet. Publiseringsforbudet kunne man ikke gjøre noe med: Det var allerede effektuert. Rådet konstaterte at denne delen av dommen var historie, og at det følgelig måtte bli med det. Dommen ligger derfor så nær en fullstendig frifinnelse som overhodet mulig.

Det er flere feil i Kunstnerrådets avgjørelse.

• Det forelå inhabilitet gjennom personfellesskap mellom 1. og 2. instans.

• Hvis Kunstnerrådet skulle kritisert Bjerke, måtte det være fordi at han hadde utvist forhold som kunne svekke foreningens anseelse, jevnfør ovenfor. Dette spørsmålet ble imidlertid heller ikke engang reist av Kunstnerrådet og – langt mindre drøftet.

• Det mest kritikkverdige er imidlertid at sanksjonen om publiseringsforbud fra æresretten ble iverksatt før det forelå noen vurdering av ankeinstansen. Det er selvsagt et grovt brudd på generelle rettssikkerhetsprinsipper at man iverksetter en straff før det foreligger en endelig avgjørelse.

Og hvordan behandles disse sentrale spørsmålene i På æren løs? Behandlingen er også her mangelfull og apologetisk.

Vi kan således konstatere at det ble begått en rekke klare brudd på sentrale rettssikkerhetsnormer i behandlingen av André Bjerke. Æresrettens dom mot André Bjerke er et godt eksempel på at Forfatter­foreningens styrevedtak av 15. november 2018 er berettiget: Den generelle svikten med hensyn til å ivareta sentrale rettssikkerhetshensyn fremgår med all tydelighet når vi analyserer den konkrete dommen over André Bjerke.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Bombasterier, postmodernistisk forhold til sannhet og verbale trylletriks.»
«Hele Norge har fått syn for sagn om hvordan kapital kan kjøpe innflytelse.»